Yrket gikk i arv
Motorene ruser opp. Flykabinen er fullsatt. Passasjerene stirrer ned i mobiler, stenger verden ute med hodetelefoner, dupper av, leser eller prater med sidemannen. Som vanlig er jeg én av få som ser ut vinduet. Merker suget i magen, farten, den voldsomme energien. Flyet gynger, vibrerer. Jeg sanser det rette øyeblikket, da hjulene ikke lenger er i kontakt med rullebanen. Flykroppen letter! Vi er på vingene, båret av dem. Luftbåret.
-Airborne! hvisker jeg, med et nikk i tankene til to av mine for lengst avdøde forfedre.
Både oldefar og hans sønn, min farfar, var flygere. Alltid når de fløy sammen, enten det var som piloter eller passasjerer, vekslet far og sønn blikk i det magiske øyeblikket: Rutinemessig kom det fra dem begge, pilotenes standarduttrykk: Airborne!
Dagens flypassasjerer, gjennomforsikrede og trygt fastspent i setene, skulle bare ha visst hvordan oldefars - og dermed mye av Norges - flyhistorie startet for drøyt hundre år siden.
Oldefar var med fra start, bokstavelig talt. Han var en av Norges fremste flypionérer.
Vi, oldebarna, (jeg var hans første) fikk tidlig høre den stolte historien hjemme, om at oldefar fløy Norges første fly, Start. Skoleturene til Teknisk Museum fikk en egen nimbus når vi kunne peke på Start, som den gang hang i taket der, og si at oldefaren vår, han fløy det flyet. Skjønt fly? Det lignet mest av alt et leketøy noen hadde laget på sløyden, en tilfeldig sammenrasket affære av ståltråd, papp, trepinner og jerngreier. Nærmere undersøkelser viser at dét faktisk ikke var så langt unna sannheten. Jeg skal komme tilbake til det om litt.
Men hvem var han, min oldefar kommandørkaptein Thommessen? Jeg kjente ham aldri, for han døde da jeg var ett år gammel. Hvordan hadde det seg at han ble en av de første flygerne i Norge? Hvordan opplevde han det å fly? Hva var det som drev ham til noe få hadde gjort før ham; hasardiøse ferder høyt oppe i luften, i mer eller mindre tvilsomme farkoster? Hvordan påvirket han Norges flyhistorie?
Legendarisk formynder
Oldefar Thomas Juel Thommessen kom til verden i Larvik 3. desember 1882. Store deler av sitt voksne liv tilbragte han i luften, airborne. Men airborn, uten ‘e’ – født til å være flyver – var han i utgangspunktet ikke. Sønn av en sjømann, og alle hans forfedre hadde vært bønder i generasjoner, fast og inderlig knyttet til jorden.
To år gammel får oldefar en lillesøster. Moren deres dør i barselfeber kort tid etter fødselen. I 1889, da han er seks, dør faren, skipskaptein Theodor Thommessen, av gul feber i Santos i Brasil. Onkelen blir de to foreldreløse søsknenes formynder. Den legendariske avisredaktøren i Verdens Gang, og senere i Tidens Tegn, Ola Thommessen.
Oldefar vokser opp på farsgården Holtan utenfor Horten. Det viser seg at han har et godt hode, og onkelen bekoster en solid utdannelse. Han tar eksamen ved Sjøkrigsskolen, og blir sjøoffiser i 1904, med arbeidsplass ved marinebasen på Karljohansvern i Horten. Her starter eventyret om Norges første fly i 1912, men oldefars livslange lidenskap for flygning tar av noen år før.
Amundsens drage
Hvordan ble oldefars lidenskap for flygning vekket?
Jeg lar ham selv komme til orde, i et sjeldent avisintervju fra Hortens-avisen Gjengangeren i 1965. Han er da 82 år. Oldefar forteller om sin flyinteresse:
«Det startet med Roald Amundsen i 1908. Han kom til Horten for å eksperimentere med ballongoppstigninger fra det militære området på Vealøs, skjønt ballong, det var nærmest en stor drage mye lik den guttungene leker med, vi brukte for å komme opp. Var vinden god, kunne vi nå opp i 80 meters høyde, og bare det var ganske eventyrlig. Jeg var premierløytnant i Marinen den gangen, og etter at Amundsen hadde latt meg prøve dragen, hadde jeg vanskelig med å slippe tanken om å fly.»
Det er Roald Amundsens manneløftende drager oldefar snakker om. Oldefar, 25 år og ungkar, gikk til Amundsen og spurte om å få prøve dragen. Den var tenkt til bruk under den planlagte ekspedisjon til Nordishavet med Fram, men etter en dødsulykke med dragen i 1909 ble planen skrinlagt for godt.
Etter sine sjelsettende turer med Amundsens drage setter oldefar alt inn på å bli utdannet som flyger.
1. juni 1912 skjer den første flygningen i norsk luftrom, med aeroplanet Start. Mannen som gjennomfører denne bragden, løytnant Hans Fleischer Dons, tar aldri noe flysertifikat.
Oldefar søker forgjeves om å bli utdannet som flyger allerede i 1910 i Sverige, hos den berømte friherre baron Cederstrøm. I 1912 forsøker han seg igjen med en skriftlig anmodning om å bli utdannet til flyger, og i 1913 skjer det. Han blir etter endel frem og tilbake beordret til Johannisthal utenfor Berlin, der han skal ta rede på både flykonstruksjon og flygning. Han skal ta «patentet», som flysertifikat kalles, i et dertil egnet «apparat», nemlig et fly av samme modell som Start, en Rumpler Taube.
«De har at utdanne Dem som flyver»
Instruksen er klinkende klar. Kostnaden for utdannelsen til flyver er 1 500 kroner, tilsvarende ca. 88 000 kroner nå i 2020, som oldefar får som et stipend. Forutsetningen er at «flyveutdannelsens varighet ikke overskrider 1 1/2 maaned». Foruten å lære seg å fly skal han sette seg inn i flykonstruksjon og -bygging hos flyprodusent E. Rumpler, som også driver «flyveskole» i Johannisthal.
Han ankommer ifølge sin dagbok Berlin torsdag 24. juli 1913. Tirsdag 2. september har han som den syvende i Norge, oppnådd sin «patent», - et internasjonalt, militært flysertifikat. På fem-seks uker har han ifølge dagboken sine 20 flygninger, hvorav åtte alene – piloteksamen er hans niende aleneflygning.
Oldefar holdt dog på å stryke til piloteksamen, fordi han i pur glede fløy for mange 8-tall i luften. Men det gikk bra, og han kunne stolt vende hjem til Horten med sertifikatet i lommen. Hjemme ventet oldemor; hans gravide hustru Anna, og toåringen Roald, min farfar. Han skulle vokse opp og bli en habil flyger selv.
Befinner seg «overordenetlig vel» i luften
I lokalavisen Jarlsberg og Larvik Amtstidende 22. september 1913 finner vi et intervju med den nylig hjemvendte løytnant Thommessen:
«Vor nyeste militærflyver. Premierløitnant i Marinen Th. Thommessen er nylig vendt tilbake fra et Stipendieophold i Tyskland, hvor han har utdannet sig til Flyver og avlagt Eksamen ved E. Rumplers bekjente Flyveskole i Johannisthal ved Berlin. Vor Kristianiakorrespondent traf forleden Løitnanten, der for øvrig er kjendt som en ivrig Sportsmand, dygtig Ski- og Skøiteløper, Syklist og Jæger, og som sikkert vil bli vore seks andre militærflyvere en værdig kollega. (…)
-Forekom der noget Uheld ved Flyveskolen, mens De var der?
-Der gik ikke en Dag, uten at en eller flere Maskiner blev ramponeret. En Dag stod jeg og saa paa, at en begyndende Flyver, som mistet Herredømmet over Maskinen, faldt ned og slog sig i hjel.
-Og det betok Dem ikke Lysten til at fortsætte?
-Nei. Hyggelig var det jo ikke; men efter et Uheld blev altid Aarsaken diskuteret, og det var det mest lærerike av alt.
-Merket De aldrig Svimmelhet under Flyvningen?
-Det merker man aldrig. Det er behagelig at være i Luften. Man faar en Følelse av Tryghet, naar man ser, hvor sikkert Maskinen arbeider. Den eneste Fare er, om Motoren slaar klik. Da maa man gaa ned i Glideflugt, og da gjelder det at utse sig en bekvem Landingsplads. Det er saa let at aande oppe i den klare, rene Luft, og man befinder sig derfor overordentlig vel. Og landskapet under en tar sig ualmindelig vakkert ut fra Høiden (…).»
«En usedvanlig smuk flyvning»
For ganske nøyaktig 102 år siden, fredag 6. september 1918, gikk det nesten galt. Oldefar foretok på eget initiativ et stunt, et rekordforsøk på å fly strekningen Horten – Stavanger – Horten på én dag. Flyet han fløy med var en Sopwith Baby Seaplane Scout, et på den tiden topp moderne, britisk produsert jagerfly. Bragden ble gjennomført, og aviser over hele landet brakte en notis om saken, som overalt ble omtalt som «en usedvanlig smuk flyvning». Men for oldefar var flyvningen alt annet enn ‘smuk’. Oldefar forteller selv, til Hortensavisen Gjengangeren i 1965:
«Det var ingen liten tur, men jeg startet med friskt mot og stiv kuling imot. Vinden ble bare verre og verre (…) Så begynte det å regne, og siden flyet var åpent hadde jeg det ikke særlig lystelig. Riktig trasig ble det da regn og vind feide kartet mitt over bord. (…) På sett og vis kom jeg til Stavanger. Da hadde jeg vært nede i Nevlunghavn og lånt en stump av en ringeledning på et pensjonat fordi tenningen var ødelagt. (…)
Hjemover gikk det atskillig fortere fordi jeg hadde vinden med, men det var tungt å holde flyet på rett kjøl, og nokså kaldt ble det etter hvert også. Så begynte den ene sylinderen å fuske, og over Rakkebåene streiket den totalt. Dermed bar det på nesa nedover. Det lyktes meg å få flyet på noenlunde rett kjøl igjen, men store dønninger og sterk vind hogg tak i flykroppen og begrov vingen i sjøen. Dermed knustes den ene flottøren, og jeg kunne ikke annet enn ri på vraket. Der satt jeg da i mørke, regn og vind, og husket opp og ned som en måke på en planke. Det var jo i september dette, og ingen båter var å se, men etter tre-fire timer hørte jeg motordunk, og ikke lenge etter var jeg i land.»
Det var en 12-års guttunge som hadde sett oldefars ulykke fra land, og overtalt faren sin og et par andre til å ro ut for å redde ham. Det var nok ikke motordunk han hadde hørt. Oldefar berget livet, takket være noen fiskere fra Gumserød ved Stavern, som syntes det var for galt at flygeren skulle omkomme der ute i Rakkebåene. Hadde hjelpen kommet én time senere, hadde det vel vært for sent.
Oldefar snakket aldri senere om denne hendelsen til noe menneske. Ikke før et års tid før hans død, i avis-intervjuet med Gjengangeren, kjente familien til detaljer om ulykken som nesten tok livet av ham.
Marinens Flyveskole
I 1915 blir Marinens Flyveskole i Horten opprettet. Oldefar er førstelærer, og blir en viden kjent og populær sjef for Marinens Flyveskole, fra 1917 til 1940. Han har i sin tid som sjef og lærer, et stort antall senere kjendiser som ledsagere og elever. Han lærer blant andre Viggo Widerøe, Hjalmar Riiser Larsen, Leif Dietrichson, Finn Lützow-Holm og Bernt Balchen å fly.
I de 23 årene han er leder for Flyveskolen hender det ytterst sjelden noen alvorlig ulykke. Ramler man ned, og det skjer ikke sjelden, kryper man alltid frem fra vrakrestene med alle vitale deler i relativt godt behold. I det tidligere nevnte intervju i Gjengangeren fra 1965, forteller oldefar at han fikk revet av et øre en gang det bare var pinneved igjen av flyet etter et havari. «Men på Marinesykehuset lappet de meg så vakkert sammen at min onkel, redaktør Ola Thommessen, i dypeste alvor foreslo meg å røske av det andre også, slik at det kunne bli like pent.»
«En vidunderlig tur!»
I jakten på kunnskap og personlige beretninger fra oldefars flykarriere har søk i aviser, bøker og tidsskrifter på Nasjonalbiblioteket vært viktig.
Ved å skrive oldefars navn på ulike måter i søkefeltet (Thomas Juel Thommessen, Thomas Thommesen, Thomas J. Thommesen) har jeg kommet over flere interessante artikler i aviser og bøker, som både overrasker og gleder. Digitale avisutklipp jeg har brukt i denne artikkelen. Som denne, med tittelen «En flyvetur over Golfen i Neapel». Signert ham selv, fra Tidens Tegn 14. juni 1919. Oldefar hadde et fire måneders studieopphold i Italia det året. Hjemme i Horten hadde han hustru og nå tre små barn.
Han skriver med utilslørt glede og entusiasme om flyturen og det vakre landskapet.
«Tænke sig til mine følelser da den italienske oberstløitnant som er chef for den tekniske aeronautiske avdeling i Neapel (Napoli) tilbød mig en flyvetur over til Capri (…). Jeg hadde netop hat den spanske (spanskesyken) og var litt i tvil om det var fornuftig allerede at begi mig op i luften igjen, men for en slik tur fik alle forsigtighetshensyn vike. (…) En vidunderlig tur! Kun skade at det med flyvebaat gaar saa altfor fort. Hele turen fra Neapel til Capri, som med dampbaad tar 3 1/2 time, var her tilbakelagt paa 8-10 minutter, saa hurtig at det var umulig at faa festet alle indtryk. (…) jeg er den første skandinav, som har set Neapel og Vesuv fra luften, og som har fløiet over ‘golfens vatten’.»
Ikke ante jeg at oldefar hadde hatt spanskesyken, - eller hvor, når og hvor lenge han var i Italia. Eller at han var den aller første skandinav som fikk se Napolibukten og Capri fra luften! Å lære oldefar bedre å kjenne gjennom gamle kilder har vært utrolig spennende, og gitt meg større nærhet til familiehistorien.