Start i avisene
Før du begynner å se på selve arkivmaterialet etter en rettssak bør du ta et søk på Nasjonalbibliotekets nettsider. Rettssaker har alltid vært godt avisstoff og er du heldig kan du få treff ved å søke på navnet til den du leter etter. Ofte kunne selv veldig små saker havne i avisene.
Dato og domstol
Er du så heldig å finne saken i avisene vil du ha en dato å gå etter og få vite hvilken domstol som behandlet saken. Da har du en stor fordel når du skal gå videre til arkivene. For selv om saken står skrevet om i avisene bør du også oppsøke arkivene. Der finnes det ofte mye mer informasjon om saken enn det som står referert i avisene.
Om du ikke finner saken i noen avis kan den videre prosessen være vanskeligere. Spesielt om du ikke vet om personen har vært involvert i en rettssak gjennom livet. Men det trenger ikke å bety at det ikke finnes noen sak.
To ulike arkiver
Det er verdt å vite at arkivmateriale knyttet til rettsaker finnes i to ulike arkiver:
- Domsstolarkivene etter de ulike domsstolsnivåene; her ligger protokoller med dommer i sivile saker og i straffesaker, samt saksmapper.
- Politiarkivene etter politi og lensmenn; her finnes saksmapper med dokumentene i straffesaker, som avhør, politiundersøkelser, bevismateriale og fotografier.
Det er også verdt å vite at det finnes ulike typer saker som var oppe for retten:
- Sivile saker som eiendomstvister, barnebidragssaker (disse kan du lese mer om i en egen artikkel i bladet) og andre krangler.
- Straffesaker. Disse er delt inn i to ulike typer saker. Forbrytelsessaker, hvor en domstol avgjorde straffen, og forseelsessaker, hvor politiet avgjorde straffen.
I forbrytelsessakene er ikke alltid alle dokumenter samlet i en mappe i politiarkivene, det kan være flere mapper. Det er vanskelig å si noe generelt om praksisen for dette, da det kan variere fra politiarkiv til politiarkiv. Spør gjerne de arkivansatte om råd. Når det gjelder forseelsessakene er mange av disse kassert og finnes ikke lenger tilgjengelig.
To eksempler på saker
Vi skal nå se nærmere på to sivile saker som var oppe i Oslo tingrett på starten av 1900-tallet. I likhet med mange sivile saker hadde disse vært oppe hos forliksrådet først. Forliksråd, tidligere forlikskommisjon, har vi hatt som en behandlingsinstans for sivile saker siden 1700-tallet her til lands.
Sak 1: Ryktespredning
Den første saken er en injuriesak som starter på en fest vinteren 1927 eller 1928 (det står bare forrige vinter i arkivmaterialet). Der overhørte B. Jentoft at en annen kvinne kalte sjefen hennes en «brutal og hensynsløs læge, som det ikke måtte være morsomt å la seg behandle av». B. Jentoft fikk så høre at C. Holst stod bak disse ryktene. Etter festen gikk B. Jentoft til sjefen sin og fortalte hva hun hadde hørt.
I mars kommer det C. Holst for øre at hun har blitt omtalt som en ryktespreder på en fest. Det føler hun er en ærekrenkelse og hun kontakter B. Jentoft for å få vite hvem som fortalte henne dette ryktet.
I et brev til B. Jentoft skriver Holst «Har man først været saa uheldig at si et navn, som derved tilføoies en uret, saa bør den, hvis navn er benyttet faa ha krav paa at faa vite «ondskapens ophav». Sladder er nu engang aldrig andet end av det onde – og derfra hvor sladder og daarlig omtale av sine medmennesker forekommer bør ogsaa sladderen kunde kveles. Men ingen er mere hjælpeløs end den, der er utsat for sladder og onde menneskers omtale – Jeg ber Dem derfor være saa snil at si mig, hvem det er».
C. Holst forsøker å få ut navnet flere ganger uten suksess, for B. Jentoft nekter å fortelle hvem som fortalte henne ryktet.
Saken går først i Forliksrådet, men ender til slutt i retten med flere involverte parter. Saksmappen er veldig tjukk til å tilhøre en sak som egentlig handler om rykter og sladder og i denne kan vi lese korrespondanse mellom alle de involverte partene. Blant annet lederen av den lokale Mariaordenen.
Sak 2: Leie- og injuriesak
Den andre saken starter som en leiesak, men ender opp som en injuriesak.
«L har som leieboer voldt meget besvær, idet han er tilböielig til at hensætte sig i en tilstand av beruselse, hvoruder han gjentagne gange har övet hærværk i gaarden og har skræmt de övrige leieboerne ved trudsler og en særdeles ubehersket optræden. Dette hænder baade ved nat og ved dag». Gårdeieren kontakter Oslo kommunale husleienævnder og ber om tillatelse til å si opp kontrakten med L. L svarer så kontoret med å kalle gårdeieren og hans familie for «mindreværdige personer, som ved et par anledninger har forsökt at yppe til strid med hans hustru og har forsökt at tilgvende sig hans private eiendele».
Saken blir tatt opp i forliksrådet 5. desember 1928, uten at de kom noen vei. L blir derfor stevnet, men før saken havner videre i systemet blir den trukket. Partene har kommet til enighet på egenhånd.