Årsberetninger og regnskaper med saftig innhold.

Slektsforskere lurer alltid på noe -- kan det gjemme seg noen i kildene? Ja, man kan lure. Helt sikkert er at kildematerialet ofte er større, og mer innholdsrikt enn man tror. Når unggutten som nesten alltid har levd livet og blitt oldefar, eller kun viser seg for oss som et navn på en gravsten, så kan man ofte finne hvordan, og ikke minst hvor han levde livet sitt. I Vestfold har ungguttenes voksenliv ofte startet med en sjøreise, som matros på et handelsfartøy, eller som «førstereis» på en hvalbåt. Selv om vi ikke vet det, kan førstereisen ha oppholdt seg lenger på jobb i isødet rundt polområdene, enn mange av nåtidens tøffe eventyrere vi leser om. 

I en rekke av hvalfangstrederiene kan man gå rett på mannskapslistene, som alle de store og nyere rederiene førte. Særlig de som drev i Sørishavet i mellomkrigstid, og frem til hvalfangstens slutt, sånn ca. 1965.

Slekt og Data Vestfold har lagt ut mer enn 150 000 enkeltdokumenter fra fylke og kommunearkiver, og særlig fra sjøfartens Vestfold. Hvalfangst er en slags sjøfart, men det var også en industri. Fra en ganske trang og usikker geskjeft i nordområdene, med små båter og usikker økonomi, tok disse fangstturene etter hvert en annen himmelretning. Med Svend Foyn i spissen utviklet dette seg til bruk av landområder i Sørishavet, der man flere steder opprettet rene samfunn kalt landstasjoner. Siden dette kun var manns-samfunn, så ble sjargong og den sosiale samværsformen både grov og direkte. Ofte kan man finne dette nedtegnet på et personalkort eller i en protokoll.

Når man fanget hval på tidlig 1800- tall, var rederiene små med to-tre båter. De måtte likevel ha alle papirer i orden, som lisenser og avtaler, både mot andre land og hjemlige myndigheter. De steinete og ugjestmilde øyene langt nede i isødet var eid av de gamle kolonimaktene. England var en av de største, men både Frankrike, Argentina og Chile påberopte seg eierskap.

Skannegruppa i S&D legger ut fangstrapporter og årsberetninger for mange av disse rederiene. Det er ikke personal-lister der man kan søke etter sine aner, men i disse årsberetningene kan man lese om hva de jobbet med. Man vil kanskje også kunne ringe inn arbeidstedet til våre aner, det kunne være for eks. Færøyene og Alaska, eller en helt annen kant av jorda -- Tasmania og syd-Afrika. Det var ikke alltid det ble skutt hval. Av og til måtte de ta til takke med en last av guano, eller også kalt måke-møkk, som man fikk tak i ved å gå til de store fuglekoloniene. Dette var ikke lasten mannskapene syntes best om. Guano var den tids kunstgjødsel, og kunne gjøre underverker med jorda den ble brukt på. Den gjorde også underverker med mannskapenes hud både her og der.

Når årsberetningene viser at Det Færøske Hvalfangerselskab hadde 4 båter som jaktet rundt Færøyene, var ikke det så unaturlig, men når den ene båten viser seg å være en «selfanger» skjønner man at den oldefaren vi hele tiden har lett etter, kanskje også drev selfangst, og derfor innrullert i helt andre protokoller enn det man trodde.

Av regnskapene kan man se at det meste av hvalen gikk til bruk i vårt hjemlige miljø. Oljen var den best betalte, men man behandlet både mageinnhold, bein og kjøtt. På den hjemlige arena kunne man oppleve at far i huset som selvfølgelig var hvalfanger, ikke kunne utstå hvalkjøtt på middagsbord etter endt hvalfangstperiode. Man kan jo skjønne hvorfor.

Slike oppdagelser vil det være mange av, hvis man tar seg tid til å jobbe litt med årsberetninger og regnskaper fra hvalfangstrederiene. De er ikke lange, tørre finansartikler i kjedelig prosastil, for det står mye interessant informasjon der. De kan gi en viktig pekepinn om hvor vi kan finne våre aner, og som alltid i slektsforskningen, bør man ta seg en tur til arkivene.