Fellesbetegnelsen «De Castbergske barnelover» omhandler endringer i flere ulike lover, og fikk navn etter Stortingsmann Johan Castberg, som sammen med sin svigerinne Katti Anker Møller var helt sentrale for at lovene ble vedtatt.

Innlederen, Berit Klouman, har en spesiell tilknytning til saken, siden hennes oldemor Regina Klouman var den første ansatte i tilsynet som ble etablert i 1892 og som var en forløper for de institusjoner som ble styrket med de nye lovene i 1915.

Siste del av 1800-tallet var en periode med voldsom vekst for byen Kristiania, og for de fattige forstedene like utenfor bygrensen. Med byutvidelsene i 1849 og 1878 fikk byen ansvar for mange flere innbyggere som trengte hjelp til å overleve og ta vare på sine barn. Totalt vokste innbyggertallet med 70% i perioden 1885-1900.

En rapport fra Sundhetskommisjonen i 1891 medførte flere endringer, og det første tilsynet med Fattigvesenets utsetting av barn, Pleiebarnkontoret, ble etablert. I år 1900 førte de tilsyn med 800 barn, dels utsatt av Fattigvesenet og dels utsatt i privat regi. Pleiemødresaken i 1900, hvor seks kvinner ble arrestert og siktet for drap på barn de hadde i sin omsorg, fikk stor oppmerksomhet. En egen lov om pleiebarn ble vedtatt av Stortinget i 1905, og var en forløper for de Castbergske barnelover som ble vedtatt ti år senere.

Johan Castberg satt på Stortinget fra 1900, og ble i 1913 leder av Sosialdepartementet da dette ble opprettet. Herfra ledet han arbeidet med de lovforberedelsene som Stortinget vedtok. Det var tre helt nye lover og tre eksisterende lover som ble endret.

Arveloven ble endret slik at uekte og ektefødte barn fikk samme arverett, Lov om formuesforhold mellom ektefeller ble endret slik at det ble anledning til særeie der en av partene hadde barn utenom ekteskapet, og Skilsmisseloven ble tilpasset de nye bestemmelsene. De tre nye lovene var Lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre, som ga juridisk likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap, Lov om foreldre og ektebarn, som fastslo at begge foreldre hadde ansvar for å bidra til barnets forsørgelse, og Lov om forsorg for barn, som skulle sikre mødre og barn som ble stående uten bidrag fra faren økonomisk støtte fra det offentlige.

Tilsvarende lover ble vedtatt i de andre Nordiske landene senere, i Danmark, Finland og Island rundt 1930, mens i Sverige først i 1967.