Per nå er det over 4,5 millioner søkbare aviser som er digitalt tilgjengelig på nettbiblioteket til Nasjonalbiblioteket, fra 1763 og nesten helt frem til dagens dato, og antallet økes fortløpende. Mulighetene bør dermed være til stede for at noen du leter etter, er omtalt her.

– I avisene ligger det vi ikke fikk spurt om, det vi ikke våget å spørre om, det vi ikke tenkte på å spørre om før det var for sent – og alt det vi ikke finner kilder til andre steder, påpekte Chris Nyborg, historiker på Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket, til de fremmøtte under Slektsforskerdagen på Riksarkivet i fjor høst, da han holdt foredrag om samme tema.

Han har selv brukt avisene mye i slektsforskningen sin, og ønsker å inspirere andre til å gjøre det samme. Vi tok en prat med ham på Nasjonalbiblioteket om hvorfor dette er en verdifull kilde å bruke i slektsforskningen, og hva du kan finne.

Kan stå noe om alle

Du kan enkelt søke på et navn i aviskategorien i nettbiblioteket, og få treff i alle avisene vedkommende er blitt nevnt i.

– I tillegg til å finne enkle data som giftemål og død, finner vi også en del andre ting som vi ikke visste vi ville vite om. Alt dette gjør at vi kommer tettere innpå mennesket. I avisene kan det ha blitt skrevet noe om alle, uavhengig om de var rike eller berømte. Få mennesker har nok sneket seg helt unna avisene, sier Nyborg.

Jo flere opplysninger du finner om dine forfedre, uansett hvor små eller store de er, desto bedre kan du forstå din egen personlighet ved å sammenligne deg med dem.

– Kanskje er det noen yrker, interesser eller personlige egenskaper som går igjen i slekten? Selv om en har hatt sin oppvekst, kan det være verdier som kan spores opp tilbake i slekten i tidligere generasjoner. Er du f.eks. glad i å spille instrumenter, og via gamle aviser funnet ut at dine forfedre også drev med dette? Eller er du politisk aktiv, og funnet ut at du hadde en oldefar som var det samme? «Er det der jeg har det fra», kan man tenke hvis det er noen en kjenner seg igjen i, sier han.

Mange funn etter bortgang

Dødsannonser

Noe av det første en ofte søker etter i avisene er dødsannonser. De løser ofte problemet hvis kirkebøkene ikke er tilgjengelige for oss.

Dødsannonser kan gi oversikt over hele familien, og følger ofte et fast oppsett – dette er viktig å kunne for å nyttiggjøre oss informasjonen. De gir dermed flere opplysninger enn bare en dødsdato.

– I dødsannonser får vi svar på hvem som har rykket den inn i avisen. Rekkefølgen over etterlatte starter på toppen med ektefelle, videre nedover med barn og svigerbarn, barnebarn og eventuelt oldebarn. Navnet på avdødes søsken kan også stå nevnt, i tillegg til foreldrene, hvis de fortsatt levde.

– Finner du her noe du ikke visste om? Kanskje står det ikke «min bror», men «vår bror»? Viste det seg at den avdøde hadde flere søsken? Dette er noe du kan forske videre på, poengterer han.

Takkeannonser

Takkeannonse kan også gi viktig informasjon, særlig hvis du ikke finner selve dødsannonsen.

– Her går frem at avdøde nylig er bisatt, navn på nærmeste familie og kanskje bosted og yrke. Det kan også komme frem hva vedkommende var interessert i eller døde av. Står et lokalt idrettslag nevnt, var han eller hun kanskje aktiv der. Er Kreftforeningen nevnt, var dødsårsaken høyst sannsynlig kreft, sier historikeren.

Minneord, referater og proklama

Han trekker også frem minneord og referater fra begravelser som verdt å sjekke ut.

– Man trenger ikke å ha gjort altfor mye ut av seg for å få et minneord i avisen. Det holdt at noen hadde lyst til å skrive noen ord. Det var også lavere terskel å få dette på trykk i lokalavisen enn f.eks. i Aftenposten. En kommer ofte tettere innpå personen om de ikke var så rike og berømte, da minneordene får en mer personlig tilnærming.

– Det var også vanligere før med beretninger fra begravelser. Her kan det komme frem hvem og hvor mange som møtte opp, hvilke salmer som ble spilt og hvem som var marskalker (de som sto æresvakt under forrettelsen inn i kirken og som bar staven foran kisten. Dette var gjerne en venn eller nabo av avdøde, red. anm.). Kom de fra Jernbaneforbundet? Vil det bety at avdøde var ansatt i jernbanen? sier Nyborg.

Hvis det var uklare forhold rundt arven når noen døde, kunne også proklama bli rykket inn i avisen. Dette trengte ikke være dramatisk. Det kunne være at en ikke visste hvor arvingene befant seg eller at det var vanskelig å få oversikt over all gjelden rundt omkring.

– Her kommer det frem hvem avdøde eventuelt var gift med, og hva som var den siste adressen. Personnummeret kan også bli opplyst, påpeker han.

Flere innganger til treff

Eiendomsoverdragelser

I avisene kan du også følge hvor forfedrene bodde. Det kan stå at man har solgt eiendommen som har gårds- og bruksnummeret det og det, til den og den personen.

– I pantebøker og -matrikler kan du også finne dette, men da må du først vite hvilken eiendom dette gjelder. De er ikke søkbare på den måten.

– I avisene kan du også finne arveoverdragelser. Selv om en ikke finner dødsannonsen, kan en komme over da de eldste ga fra seg huset til eldstesønnen, sier Nyborg.

Forlovelse og giftemål

Inngåelse av forlovelse var mer formelt enn i dag, da avisene kunne publisere en liste over de som nylig hadde gjort dette. I tillegg er det mye å hente om lysing for bryllup.

– I kirkebøkene, hvis de er tilgjengelige, finner du selvsagt mye nyttig informasjon om vielsen. Men hvor hadde de bryllupsfesten? Dette kan en finne i avisene. Du får også frem hvor de skal gifte seg, hvor de bor, yrket deres og hennes pikenavn. Å vite hennes opprinnelige etternavn er en nyttig opplysning som kan være vanskelig å finne bakover i tid. Det samme gjelder hva hun jobbet med før hun giftet seg, sier han.

Konkurser og tvangsauksjoner

Konkurser og tvangsauksjoner er opplysninger som forteller mye om et levd liv, og som kan forklare hvorfor en familie flyttet.

– Det var ikke én i bygda som opplevde dette før i tiden, men flere. Her er det viktig å sette seg inn i samfunnet som forfedrene levde i. Da blir det lettere å forstå hvordan de levde, hvem de var og hvorfor de tok de valgene de tok. Den økonomiske krisen i Norge, særlig under de harde 1920- og 30-årene, gjorde at mange måtte selge gård og grunn, og handlet ikke om at man var slurvete med regningene sine, sier han.

Fritid og hobby

I avisene kan du finne ut hva de du leter etter var interessert i eller gjorde på fritiden. Var de kanskje aktiv i organisasjonslivet?

– Kanskje satt oldefaren din i styret i det lokale skytterlaget, som er omtalt i avisen? Eller var han god i langrenn, ved at du finner resultatene fra ulike renn han deltok på? Da kan du mulig også finne ham i en jubileumsbok om idrettslaget, der det er skrevet mer om ham? Alt dette forteller litt om folk, og er enda en brikke i det store puslespillet om dem, sier Nyborg.

Avisartikler

Kanskje har den du leter etter blitt omtalt i en nyhet i avisene? Gjorde vedkommende noe spesielt som resulterte i at det ble skrevet noe om dette? I så fall kan han eller hun ha blitt intervjuet, og kanskje får du opp et bilde?

Nyhetene kan også være av den negative sorten.

– Noe av det vi får spørsmål om, er å finne når huset som f.eks. besteforeldrene bodde i, brant ned. I avisene kan vi finne navnet på de som ble rammet av dette, hendelsesforløpet og hvordan det gikk med dem, sier han.

Ubehageligheter

Man må også være forberedt på å støte på ubehagelige saker, som kan komme overraskende. Har det vært kriminalitet inne i bildet, kan det likevel være mer uskyldig enn man tror. – Tyverier før i tiden skyldtes ofte dårlige levekår, ikke fordi de var onde. Selv den minste stjeling ble slått hardt ned på, og gjorde ikke saken bedre for den straffede i så måte. I avisene var man også raskere med å navngi folk da enn nå i forbindelse med kriminalitet, og det kunne være detaljerte beskrivelser.

Men hva hvis det dreier seg om noe mer alvorlig?

– Da er det viktig å ikke gi opp selv om du støter på dette. Bestefaren du satt på fanget til som liten, var kanskje ikke det samme mennesket som gjorde feil i ungdommen. Handler det for eksempel om at han var på feil side under krigen, er det ikke rart at dette ikke ble snakket om i ettertid. Selv om du kan ha blitt løyet til om dette opp gjennom årene, har det ikke vært lett for ham heller. Det er viktig å huske på at mange i Norge synes nazismen var en god idé på 1930- og 40-tallet, frem til det brått ble en slutt på det. Ofte har det vært ungdommelig overmot inne i bildet.

– Dine minner om personen, eller hva du har blitt fortalt, skal ikke påvirkes av hva du fant av ubehagelig stoff i avisene. De gode sidene eksisterte også. Som slektsforsker behøver du heller ikke å dele disse vanskelige tingene. Det er lov å holde det for seg selv, påpeker Nyborg.

De eldste avisene

Norske Intelligenz-Seddeler er Norges eldste avis og kom ut med sitt første nummer i 1763. Kan vi finne relevant informasjon om våre forfedre i avisene allerede i de første årene, eller er det for tidlig?

– Du kan finne informasjon om dødsfall og giftemål allerede da. Har du forfedre som reiste, sto det også nevnt hvilke skip som hadde kommet til byen, med passasjerliste. En tur til København var jo da en flere ukers affære. Ellers ble det ofte omtalt hvilke varer som hadde kommet. «Nå går det an å få kjøpt mandler der og der». Det var jo eksotisk på den tiden.

– Likevel bærer disse årene preg av at nyheter ikke var lov, og at alt måtte forhåndssensurers. Sensuren ble opphevet da Grunnloven kom i 1814, og etter det ble avisene fylt med nyheter i stadig større grad. Allerede fra tidlig 1800-tall kan vi lese om hyggelige hendelser, ulykker og andre ting som skjedde både lokalt og i samfunnet for øvrig, sier han.

Fikk svar etter tjue års leting

Chris Nyborg har selv opplevd at avisene har vært avgjørende i egen slektsforskning. Han trekker særlig frem jakten på tippoldemoren, som han ikke visste når og hvor døde. Hun het Elisabeth Margrethe Olsen, men i letingen har både fornavnet og etternavnet blitt skrevet på mange måter.

– Men ved hjelp av et ullent navnesøk i nettbiblioteket dukket hun plutselig opp under anmeldte dødsfall i en avis. Der fikk jeg også dødsdatoen hennes, og jeg kunne lete i kirkebøkene i Oslo med en konkret dato å forholde meg til. I kirkeboken fant jeg begravelsen, slik at jeg også fikk opplysninger om fødested og riktig fødselsår. Det spesielle er at hun døde på et aldershjem like i nærheten av her jeg jobber på Nasjonalbiblioteket. Takket være avisene fikk jeg løsnet opp i dette som jeg hadde brukt tjue år på å finne ut av, sier historikeren.

Via et tilfeldig søk i avisene fant han også faren sin med en fyldig bart som ung voksen, i anledning et «fem på gaten»-intervju. Nyborg var rundt ti år på den tiden, så han husket det – men det gjorde ikke hans yngre halvbror, ettersom faren fjernet barten ikke mange år etterpå.

– Jeg sendte ham bildet av faren vår fra avisen på Facebook Messenger, og han ble veldig glad over endelig å kunne se et bilde av barten han bare hadde hørt om. Endelig var barten på plass. Det er nettopp i aviser vi kan finne slike små og artige innslag, sier Nyborg.

Nettaviser tas vare på

Som kjent er det i dag stadig færre som leser nyheter på papir, noe som fører til at flere lokalaviser i det siste har redusert antall utgivelser. Antall abonnementer som er heldigitale, vokser. Da er spørsmålet: Hvordan kan papiravisene brukes som kilde om oss i fremtiden, når formatet på sikt kan bli borte? Nasjonalbiblioteket har løsningen!

– Vi jobber med noe som heter nettarkivet, som vil ta vare på nettsider som er registrert under toppdomenet .no og fra andre domener med norsk språk/innhold. Dette inkluderer da de digitale nettavisene. Dette skal bli en visningstjeneste i fremtiden, på samme måte som nettbiblioteket er det i dag.

– Målet er at du her skal kunne søke på en nettside, for eksempel vg.no, og få gjengitt hvordan nettsiden så ut da den ble høstet. Alt blir tatt vare på som en helhet, slik at en kan orientere seg rundt på siden for å se nyhetene som preget samfunnet da, på samme måte som i en papiravis, sier han.

Men i mellomtiden har du 261 år med papiraviser du kan gjøre et dypdykk i på nettbiblioteket, der sjansene bør være gode for at du får noen søketreff på dine forfedre, slik at du blir litt bedre kjent med dem.

Toppbilde: Eiere: Anno Glomdalsmuseet og Nasjonalbiblioteket.