(Flere bilder blir lagt til i artikkelen neste uke).

Berntine Serine Strøm (1847–1936), min oldemor, ble født og vokste opp i Trondheim. Trondheim var den gangen en stor by med rundt 30 000 innbyggere. Mens hun bodde og arbeidet som «pige» hos sin mors bror, handelsmann og huseier Carl Martin Haugan, ble hun kjent med «snedkersvend» Ole Johan Andreas Johnsen (1851–1924).

Ole Johan var fra Storfjell i Vågan i Nordland, helt sør på Hinnøya, der det bare bodde 39 sjeler. Berntine ble gravid, og i oktober 1876 giftet de to seg i Domkirka. I februar 1877 ble sønnen, Harald Joakim, døpt i Vår Frues kirke. Samme år flyttet familien til Storfjell. Her bodde Berntine hos svigerforeldrene, mens Ole Johan etablerte seg som snekker i Kabelvåg.

Fortalt i generasjoner

Når vi møttes til familietreff i Kabelvåg på 1950-tallet, var historien om Berntine som flyttet fra storbyen til «verdens ende» en gjenganger. Med historien fulgte fortellingen om at hun ofte måtte gå «attom nova» for å gråte. Man malte gjerne ut hvilken overgang det måtte ha vært å komme fra Trondheim med et «pulserende byliv» til en fattigslig og tungt drevet gård i en fjellskråning på et sted der det nesten ikke bodde folk. Alle forsto at det måtte ha vært et sjokk, og en god grunn til å gå attom nova.

Behovet for å gråte må ha vært betydelig siden historien ble fortalt i generasjoner, og det må ha gjort stort inntrykk på svigerfamilien. Men var det virkelig livet i Trondheim hun savnet?

Da jeg nylig begynte å grave i slektshistorien (jeg ble medlem i Slekt og Data så sent som i 2020) fikk jeg en overraskelse – søk i Digitalarkivet avslørte nemlig en hemmelighet! Men før den avsløres, må vi fortelle litt om Berntine Serine, hennes bakgrunn og oppvekst i storbyen.

Fattigdomspreget oppvekst

Berntines far var Haldo Strøm (1805–1870). Han var født i Lilleelvdalen (nå Alvdal), og var ved folketellingen i 1865 løsarbeider. Moren het Marie Birgitte Strøm (1816–1879) og de bodde ifølge samme folketelling i «arbeiderboligen» på Kalvskinnet i Trondheim. De 24 leilighetene i arbeiderboligen var på ca. 30 kvm hver og bestod av stue og kjøkken. Folketellingen det året viser at det bodde 165 mennesker der. I dag benyttes huset til studentboliger.

Haldo døde i 1870 av «nervefeber», tyfoidfeber, som skyldes bakterien Salmonella typhi. Sykdommen var særlig utbredt blant fattige. Ved folketellingen i 1875 bodde enken Marie Birgitte fortsatt i Arbeiderboligen. Hun levde da av almisser og offentlig understøttelse. Da hun døde fire år senere, bodde hun på fattighuset. Det var altså neppe det pulserende bylivet som preget oppveksten til Berntine, slik hennes etterkommere svermet for.

«Avsløringen»

Søkene etter Berntine Serine i Digitalarkivet førte altså til en stor overraskelse. I kirkebøkene fra Domkirken sto det nemlig at hun som 19-åring var mor til Petra Serine Vold, født 18. november 1867 og døpt 29. desember. Far til barnet var matros Peter Stockfeldt Vold, 18 år, som også bodde i Arbeiderboligen. I ministerialboken står det at det både var hennes og hans første leiermål (samleie utenfor ekteskap).

Ved folketellingen i 1875 bodde Petra sammen med sin mormor Marie i Arbeiderboligen. Berntine bodde da i Prinsens gt. 10, der hun var «pige». I 1882 ble Petra konfirmert i Domkirka med karakteren «næsten meget god». Da bodde hun fortsatt i Arbeiderboligen, sannsynligvis hos besteforeldrene på farssiden. Marie og Haldo var jo da døde, og moren Berntine hadde altså allerede flyttet til Lofoten.

Digitalarkivet avslørte altså at vi hadde en slektning som vi aldri hadde hørt om! Hvorfor hørte vi aldri om Petra, og hvordan ble hennes liv?

Et blindspor førte meg til Ellis Island

En gang mellom 1882 og 1885 flyttet Petra til Kristiansund. Der bodde hun ved folketellingen i 1885 i Massastrædet på Kirkelandet. Hun kaller seg da Petra Vold, og er pige hos kjøtthandler Edvard Benum.

På Kirkelandet bor det en ung mann, «arbeidsgut», ved navn Joakim Lambert Indseth (født i 1865). Disse to fant jeg igjen, da som ektepar i Kristiania (Oslo) ved folketellingen der i januar 1891. De bodde i Nordbygaten, hvor de disponerte et rom og et «halvt» kjøkken. Problemet var bare at jeg ikke kunne finne at de hadde giftet seg, og jeg fant i første omgang ikke flere spor etter Petra. Om Joakim fant jeg at han ved folketellingen i 1900 var gift med Sofie som han hadde tre barn med.

Jeg spekulerte derfor på om Petra og Joakim hadde søkt «lykken» sammen i Kristiania, men at de så hadde skilt lag. Siden jeg ikke klarte å finne noe om Petra i arkivene etter 1891, lurte jeg på om hun kanskje hadde utvandret. Antakelsen så ut til å stemme. I arkivene i Ellis Island fant jeg faktisk at en Petra Strøm, Norwegian, født i 1867, var ankommet fra Liverpool med skipet Cymric i 1900. Hun angav at hun var enke og hun hadde med seg en fire år gammel datter. Siste bopel var Kristiania. Siden Petra vekslet mellom å bruke etternavnet Strøm og Vold, antok jeg at dette kunne vært henne. Hun skulle til en slektning i Minnesota, og hadde billett dit.

Jeg hadde ambisjoner om etter hvert å følge sporene etter henne der. Dette skrev jeg i de slektsheftene jeg distribuerte til mine slektninger for et par år siden. Så feil skulle jeg ta!

Kortvarig lykke?

Da jeg under forberedelsen av denne artikkelen igjen gjorde noen nye søk i Digitalarkivet, klarte jeg likevel å finne at Petra og Joakim giftet seg i Kristiansund – i slutten av november 1888. Brudens navn var Peter, og brudgommens etternavn uleselig! De to var altså faktisk gift ved folketellingen i Kristiania hvor Joakim var musiker ved Alhambra Theater, også kalt «Ølhambra».

Dessverre skulle deres lykke bli kortvarig. I kirkebøkene i Kristiansund fant jeg nemlig at Petra døde allerede 20. juli 1891 i Kristiania, og ble begravet i Kristiansund 28. juli. Da var hun bare 23 år gammel. Dødsårsaken var tæring, som er tuberkulose. Avdødes etterlatte var musiker Joakim Lambert Indseth. Det er da gått 14 år siden Berntine flyttet til Storfjell. Fikk hun vite at Petra var død?

Hvorfor denne hemmeligheten?

Historien om Petra var helt ukjent for meg og min generasjon. Jeg tror heller ikke foreldrene våre, barnebarna til Berntine, hadde hørt om Petra. Da ville nok historien om det store behovet for å gå attom nova vært en helt annen. Slektens samlingspunkt i Kabelvåg var hos min farmor Hanna, Berntines datter. Det at hun aldri korrigerte historien, kan tyde på at heller ikke barna til Berntine og Ole Johan visste om Petra.

Visste Ole Johan at Berntine hadde en datter fra før av, eller var det han som ville at den historien skulle hemmeligholdes? Kanskje Petra var med i bryllupet? Måtte hun bli igjen i Trondheim for selv å arbeide, noe som var vanlig for tiåringer på den tiden, for å hjelpe bestemoren som levde av almisser? Visste svigerforeldrene på Storfjell om Petra, eller ble hennes eksistens holdt skjult for dem? Det var jo ikke uvanlig at fattigfolk fikk barn utenom ekteskap. Både Berntines far og mormor, samt Ole Johans mor, var alle født utenfor ekteskap, selv om også disse sidene av slektshistorien ikke var kjent for oss etterkommere.

Et godt liv i nord

Berntine og Ole Johan etablerte seg etter hvert i Kabelvåg, hvor de ser ut til å ha fått et godt liv. De fikk i alt seks barn, hvorav tre utvandret til Nord-Amerika. Ole Johan var en driftig kar. Han var møbelsnekker og husbygger. Noen av husene står den dag i dag i Kabelvåg. Senere ble han «samlagsbestyrer», og solgte og serverte øl og vin. Etter at Ole Johan døde, flyttet Berntine til datteren Josefa Elida (bare kalt Siff), gift Wiig, i Narvik hvor hun bodde til sin død.

Berntine skal ha vært flink til å fortelle selvlagde eventyr og til å synge. Vi har også et brev hun skrev til en av sine utvandrede sønner, en gang på 1920-tallet. Da var hun nesten 80 år, men skrev både pent og nokså rett. Jeg lurer derfor på om ikke Berntine Serine Strøm kan ha vært en begavet ung pike, som ikke fikk utviklet sine evner.

Sannheten bak «gråtetoktene» er vel at hun har savnet Petra fryktelig. Kan hun til og med ha hatt en god porsjon skyldfølelse for å ha forlatt henne? Det var i alle fall neppe fattigdommen eller det «pulserende bylivet» i Trondheim hun gikk attom nova for å gråte over.

Kilder

Hovedkilden til opplysningene kommer fra Digitalarkivet. Noen spesifikke referanser til artikkelen er følgende:

• Digitalarkivet. Deriblant denne: https://www.digitalarkivet.no/view/255/pd00000001008126.
• Folkehelseinstituttet, «Tyfoidfeber – veileder for helsepersonell». https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/tyfoidfeber---veileder-for-helseper/.
• Larsen KE. «Arbeiderboligproblemet i Trondheim 1850–1920: Noen eksempler fra den sosiale boligbyggingens historie». Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie. 1983, Nr. 2, side 11–29. https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1983_16.pdf.
• Oslo Byleksikon, «Alhambra». https://www.oslobyleksikon.no/side/Alhambra.