I.
Det må ha ligget spenning i luften da året 1773 gikk mot slutten. Ikke bare en slik spenning som alltid preget overgangen til et nytt år, nei det var noe mer, noe annet. Like før jul hadde en del menn i den nordamerikanske kolonien Boston kledd seg ut som indianere og kastet flere tonn med engelsk te på sjøen. Fra København kom meldinger om at det nå var lov å ytre seg omtrent som en ville. Men så ble tyskeren Struensee halshugd. Det var en forunderlig tid, en urolig tid.
Langt mot nord, i den norske byen Trondheim, må man også ha kjent at noe ulmet. Byen lå langt fra Boston og København, men var ikke noen perifer utpost. Da året 1773 var omme hadde ikke mindre enn 164 skip kommet seilende inn til byen; fra Skottland med korn og fra Flensburg med malt, men også med nytt fra det store utland. Det hadde allerede gått flere år siden byen fikk sitt vitenskapelige selskap, det første i Norge, med et vidt kontaktnett. Trondhiems borgerskap var i kontakt med verden og kjente på spenningene i tiden.
II.
Kanskje kjente Greis Larssøn også på denne spenningen i møte med det nye året. Men det er langt fra sikkert. Han var ingen viktig person i Trondheim, snarere tvert om. Han beveget seg ikke blant kondisjonerte borgere, og var verken handelsborger eller del av et håndverkslaug. Han tilhørte vekterkorpset, en yrkesstand med lange tradisjoner, men som nå befant seg langt nede i byens sosiale hierarki. Å være gatevekter var dårlig betalt, og arbeidsforholdene så lite tiltalende en kunne tenke seg. I time etter time måtte man traske rundt i byens gater i all slags vær, mens resten av befolkningen lå godt pakket inn i sine sengetepper. Men gatevekterne var en del av byens nervesystem. De var en selvfølgelig del av dens liv og puls, og alle forventet å høre deres vers.
Overgangen til det nye året falt mot slutten av den siste uken i 1773. På fredagen hadde man stått i 1773, på lørdagen våknet man i 1774. For enkelte ga det kanskje muligheter for å fortsette markeringen gjennom helgen, eller gå rett over i de kirkelige ritualer. Dette var en luksus Greis Larssøn ikke kunne tillate seg. Han måtte ut på vakt. Og som ikke det var nok i seg selv, kom den første dag i det nye året med bitende kulde. Den 1. januar hadde byen våknet til 13 grader minus på reumohrs skala, og søndag 2. januar viste den 14. Og så begynte det å snø. Selv med den tykke vadmelsfrakken var det ikke mulig å gjemme seg for kulden og snøen som lavet ned.
Mørket hadde falt på da Greis stampet seg gjennom byens gater den første søndagskvelden i det nye året. Fra pipene strakk strimer av røyk seg mot himmelen, og gjennom vinduene kunne han se byens borgere trekke tettere sammen rundt lyset i stuen, eller samle seg til lystig lag. For helt rolig kan det ikke ha vært i byen denne kvelden. Allerede før Greis hadde ropt ut at klokken var elleve på kvelden, hadde han rukket å bli traktert to steder. Og folk må ha vært rause med drikken, for da vekterkollega Anders Ejnersøn begynte å rope klokken elleve utenfor huset til Kammerherre von Krogh, kom det en gutt løpende og fortalte at han hadde sett en vekter liggende i gaten. Da Ejnersøn gikk for å se hva som hadde skjedd, så han at det var Greis som lå der på bakken. Han forsøkte forgjeves å få kontakt med ham. Greis rullet riktignok noe rundt der nede i snøen, men det var det. Da han forstod at det ikke var mulig å oppnå kontakt eller få ham på bena alene, dro han for å hente hjelp. Mens Ejnersøn var borte kom en av beboerne i gaten, Gjortsen Iwersøn, forbi og så Greis ligge der i gaten. Han klarte heller ikke å få kontakt, og gikk derfor inn til sin kone for å fortelle om vekteren som lå utenfor i gaten.
Mens Ejnersøn var avsted for å for å hente hjelp, og Iwersøn inne hos sin kone, ville skjebnen det slik at inspektøren for vekterkorpset, Natian Suurland, kom forbi og fikk se Greis liggende i gaten. Av en eller annen grunn klarte han noe verken Ejnersøn eller Iwersøn hadde klart, nemlig å få en form for kontakt med Greis. Problemet var bare at denne kontakten kom til å bli skjebnesvanger, for Greis, og nesten også for Suurland. Da Suurland skulle forsøke å få den beskjenkte vekteren på bena, langet nemlig Greis ut etter ham med morgenstjernen. Dette slaget kan ikke ha truffet, men like etter kom et spark, som traff Suurland, og det «på et så ømt og farlig sted at han falt med ansiktet mot jorden og ble liggende der som i en besvimelse». Det hele var så ille at han fryktet «sitt helbreds forliis».
Da Iwersøn kom ut igjen for å gjøre et nytt forsøk på å hjelpe vekteren, støtte han på Suurland der sammen med Greis. Og da Ejnersøn også var tilbake, ble det til at de to måtte hjelpe vekterinspektøren med å få fraktet Greis til rådstuearresten. Noe forbi Justisråd Hornemanns gård sendte Suurland, Iwersøn hjem og Ejnersøn ble kommandert tilbake på post. På mirakuløst vis klarte Suurland alene å få fraktet Greis det siste stykket bort til Kongens gate og ned i arresten.
III.
Rådhuset var en massiv bygning i stein og mur. Selv om det fantes noen ovner i det svære huset, må det ha vært kaldt nede i kjelleren, i arresten. Natt ble til dag, og natt igjen. Ikke før tirsdag 4. januar kl. 10 ble Greis ført opp til politikammeret i etasjen over.
Det var første sak politimester Søren Næbell hadde til behandling i året 1774. Bortsett fra politimesteren, var Suurland til stede, og Iwersøn og Ejnersøn, som politibetjentene hadde kalt inn som vitner. Og så var jo Greis der, alene. Noen prokurator var det ikke snakk om å ha til stede.
Suurland kom med anklagen, og leverte til og med en skriftlig rapport, før han ba om at vitnene skulle forklare seg om det de hadde vært med på søndag kveld. Ejnersøn og Iwersøn fortalte at de hadde funnet Greis og forsøkt få kontakt med ham, men at de ikke hadde lyktes, fordi han hadde vært overmåte beskjenket. De bekreftet begge å ha vært med på å støtte vekteren bort til torvet, der Suurland hadde fortsatt alene. Ejnersøn kunne fortelle at Suurland underveis hadde fortalt noe om et spark, uten å gå i detalj om hvor det hadde truffet. Til sitt forsvar valgte Greis å si som sant var; at han hadde blitt traktert under vakten og etter hvert blitt ganske beskjenket, ja han kunne verken huske slaget eller sparket mot Suurland, og heller ikke turen til rådstuen.
Da alle hadde sagt sitt, fremhevet Suurland at han overlot reaksjonen til politikammerrettens skjønn, men at han samtidig måtte få be om at det ble statuert et eksempel, og det «paa en saa eftertryckelig Maade, at det kan blive til Advarsel for de andre Vægtere». Greis kunne ikke annet enn å be om å bli behandlet på mildeste måte.
På grunn av andre presserende gjøremål måtte politikammerrettens dom vente til neste dag. Og så måtte Greis ned i kjelleren, enda en natt.
IV.
Neste dag ble Greis igjen hentet opp fra arresten og fremstilt for den høye rett. Dommen var klar. Politimester Næbell mente at historien Suurland hadde presentert dagen i forveien, om den overmåte beskjenkte Greis som hadde falt om kull i gaten, om slaget og sparket, «deels ere bleven beviist og deels bragt i en fast Formodning at være Overeenstemmende med Sandhed». Nå var det vel strengt tatt bare Suurland som hadde vært til stede under de sistnevnte hendelser, men det veide etter alt å dømme ikke særlig tungt for politimesteren. Greis selv husket jo ingenting, og kunne verken bekrefte eller benekte fortellingen om hans utfall mot inspektøren.
Næbell må ha merket seg Suurlands ønske om at det her burde statueres et eksempel. Greis’ bønn om å bli behandlet på mildeste måte, kan i alle fall ikke ha gjort særlig inntrykk. For sine forbrytelser mot ed og plikt og som eksempel og advarsel for andre, ble Greis fradømt sin stilling som vekter. Og ikke bare det. Han ble dømt til å bære den spanske kappe. En hel dag skulle han bære kappen gjennom byens gater og i forstedene Ihlen og Backlandet; gjennom de samme gater og forbi de samme mennesker som var vant til å se ham som vekter, lytte til hans vers og stole på hans rop.
Den spanske kappe – Schandmantel, Drunckards Cloak eller Newcastle Barrel – var et eldgammelt strafferedskap, brukt til å straffe forbrytelser som drukkenskap, prostitusjon og andre typer uorden. Utseendet hadde variert noe fra sted til sted. I Danmark og Norge var den en tønne av tre, hvor man i bunnen hadde skåret hull til hodet. Den som skulle straffes fikk tønnen tredd over hodet, slik at bunnen hvilte på skuldrene. For at hodet og ansiktet skulle være godt synlig gikk det en liten jernstang under haken. Utenpå tønnen ble det som regel festet en lapp, hvor det fremgikk hvilken forbrytelse den straffede hadde gjort seg skyldig i. Noen steder hadde man også festet en jernbøyle over hodet på den straffede, med en liten bjelle som ringte for hvert steg man tok, slik at de straffende kunne være sikker på at den straffede stakkar tiltrakk seg befolkningens oppmerksomhet. Enkelte steder hadde tønnen til og vært foret med pigger, slik at det også skulle være fysisk smertefullt å bære den. Men kappens effekt lå først og fremst i det ytre, i det tap av ære den førte til. Som gapestokken eller kakstrykningen skulle den spanske kappe virke beskjemmende. Greis skulle skjemmes ut for hele Trondhiems befolkning.
V.
Vi vet ikke om dommen ble fullbyrdet. Men det er sannsynlig. Det skulle skje innen tre dager.
Så hvordan gikk det med Greis? Hva slags liv kunne han få etter dette? Han var allerede langt nede på den sosiale rangstigen, med beskjedne økonomiske midler. Å miste jobben, og den offentlige ydmykelsen, må ha rammet ham hardt.
Og hva med den spanske kappe? Selv om den hadde kommet i miskreditt i opplyste kretser, gikk den ikke ut av bruk. Noen år etter dommen mot Greis, i 1781, besøkte engelskmannen John Howard København, og merket seg bruken av den spanske kappe i den danske hovedstaden. Han fikk vite at den særlig ble brukt til å straffe ulydige vektere. Og etter at Francisco de Miranda hadde blitt vist rundt i de københavnske straffeanstalter av Carsten Anker, noterte han i sin dagbok den 21. januar 1788, at: «det første vi støtte på, var de såkalte «Spanske kapper» (utmerket gjengitt av Howard); det er noen store tønner av tre med et hull i bunnen, hvorigjennom delinkventen skal stikke sitt hode. Det blir så lagt noen tunge blylodd oppå, og slik blir han ført gjennom byen».
Selv om den ble stadig mindre brukt, var det ikke før 17. mai 1848 at den spanske kappe formelt ble avskaffet som strafferedskap i Norge.
Kilder:
Saken mot Greis Larssøn finnes i Trondheim politikammers justisprotokoll for året 1774, Statsarkivet i Trondheim.