Hva vet vi om barneoppdragelse for 150 år siden? Hvilke kilder har vi for å se hvordan våre forfedre oppdro sine barn? Er man så heldig å ha bevart skriftlige dokumenter, kan man lære mye av dem. Noen familier har tatt godt vare på gamle brev fra oldeforeldre og tippoldeforeldre, og klarer man å tyde håndskriften er mye vunnet.

Selv arvet jeg en brevsamling etter min mor, som igjen – sammen med en fetter – hadde arvet brevene etter en grandonkel, det vil si at de fikk halvparten hver. Moren min renskrev noen av brevene hun mente var viktige. Blant disse var fire brev fra hennes oldefar, der det ble skrevet til ulike mottakere i slekten – deriblant til to av sønnene hans.

Hvem var denne brevskriveren, og hvorfor skrev han til sønnene sine? Opplysninger om denne grenen av familien finner vi flere steder, deriblant i Norsk Slektskalender bind 2, Oslo 1951.

Prestevirke

Min tippoldefar Peter Wilhelm Schjelderup ble født 22. august 1816 i Ullensaker, som sønn av Jørgen Grimseth Schjelderup (1789–1857) og Anne Marie Randulf Koren (1794–1827). Han ble cand.theol. i 1838 og var adjunkt ved Trondhjem Katedralskole i årene 1844–53. I 1851 giftet han seg i Trondheim med Dorothea Marie Lysholm (1832–1869), datter av stadshauptmann Jørgen Bernhoft Lysholm og Hedevig Brøcher Krabbe.

Schjelderup ble senere residerende kapellan i Ullensaker (1853–58), samt sogneprest i Bolsøy (1858–68) og Kragerø (1868–73). Han fikk avskjed fra presteembetet i 1873 på grunn av sykdom, 57 år gammel, og døde i Kragerø i 1881.

Hans sønner Jørgen Lysholm Schjelderup (1852– 1928) og Kristian Vilhelm Koren Schjelderup (1853– 1913) var elever ved Trondhjem Katedralskole fra 1865 til jul 1866, deretter begynte de på Molde Middelskole og Latingymnasium og var elever der fra januar 1866 til september 1868. Jørgen gikk til sjøs og ble senere skipsmegler og nederlandsk visekonsul i Kragerø.

I årene 1869–70 fikk Kristian Vilhelm «privat information » hos cand.theol. Gustav Jensen – en av 1800- tallets mest innflytelsesrike prester, som på denne tiden var lærer i Kragerø. Kristian Vilhelm tok examen artium i 1870 og begynte på teologistudiet i Christiania. Han ble cand.theol. i 1875, senere prest i Moss, Kristiansand og Dypvåg, prost i Oddernes og endte opp som biskop i Kristiansand i 1908. Han døde plutselig under innvielsen av Sviland kapell på Jæren i oktober 1913, noen dager før han ville ha fylt 60 år.

Syntes synd på guttene

For prestesønner på 1800-tallet var det ingen vei utenom, de måtte inn til byen for å få skikkelig skolegang. Faren hadde selv vært lærer ved Katedralskolen i Trondheim, og derfor ble guttene sendt dit, til tross for at det fantes en middelskole i Molde.

Det var nok ingen enkel sak for guttene på 12 og 13 år å være såpass langt unna hjemmet i så ung alder, på samme måte som det var tungt for faren. Han var klar over problemene, da han hadde opplevd noe lignende selv. Faren fant det derfor nødvendig å skrive et oppmuntringsbrev til sønnene, som er datert 4. september 1865. Han var på denne tiden sogneprest i Bolsøy, og familien bodde på Røbekk, som nå ligger i Molde.

«Mine Kjære Smaagutter! Nu er da ogsaa ‘Mamma’ og Marie komne vel tilbage til Hjemmet og I mine stakkels Smaagutter ere alene tilbage i den fremmede By. Men jeg vil haabe at I nu begynde at forsone Eder mere dermed, mande Eder op og finde Eder vel. Det er jo meget godt og hyggeligt, at I ere saa inderlig glade i Hjemmet og Eders Forældre, men denne Eders naturlige Kjærlighed maa ikke udarte til Blødagtighed, saa at I ikke kunne trives og være glade og og tilfredse borte fra os og Hjemmet. Det er jo nødvendigt for Eder, til Eders eget sande Vel, at I nu ere bortsendte og saaledes maa I takke den gode Gud ogsaa derfor og være betænkte paa at drage den størst mulige Nytte af denne Eders Skolegang, der som I jo vide ogsaa koster Eders Forældre saa mange Penge.»

Ofte kan det være en trøst at andre har det verre. Han viser etter hvert til Francis Hagerup (1853–1921), den senere fremragende jurist og politiker, som mistet begge sine foreldre før han var ti år. Han var jevngammel med brødrene Schjelderup og gikk sammen med dem på Katedralskolen i Trondheim.

Juling, lite mat og kulde

Det sterkeste inntrykket er likevel å lese om hvordan faren selv hadde hatt det som gutt. Den tidens strenge barneoppdragelse var jo – sett med vår tids øyne – rene barnemishandlingen, og ville i dag kunne ha blitt en sak for barnevernet! Farens opplevelser fra barndommen hadde nok barna fått høre om før, men han syntes det var en så viktig del av livet sitt at han ville ta det opp igjen her.

Forholdene han beskriver i brevet fant sted hos onkelen Ahlert Hansen Hysing (1793–1879), som var gift med Caroline Mathilde Koren, søster av Peter Schjelderups mor (søstrenes mor var forfatteren Christiane Koren, kjent som «Moer Koren»). Hysing var rektor ved Laurvig Middelskole, som holdt til i Herregården i Larvik. Rektor hadde sin embetsbolig i øverste etasje her. Peter Schjelderups mor døde da han var 11 år, og han var nok derfor plassert hos tante og onkel Hysing.

«Tænk dernæst paa hvor meget bedre I have det, end ‘Pappa’- havde det i sin Skoletid. Sammenlignet dermed synes jeg rigtig I have det som smaa Prindser. Allerede 10 Aar gammel maatte jeg afsted fra det kjære Hjem og I blev jo hele 2 Aar længere i Hjemmet. Jeg blev holdt meget strengt, hvilket dengang ligesom laa i Tidsaanden, der er nu meget forandret. Jeg havde intet eget Værelse, hvor jeg kunde hygge mig, men maatte med Lectier o.s.v. holde til inde i Dagligstuen, hvilket var meget generende for mig, saa meget mere som onkel Hysing dengang var meget streng, saa jeg var meget bange for ham.»

«Jeg fik ofte Bank selv for den mindste Ubetydelighed som til Ex. bare jeg kom et Par Minutter for sent til Middagsbordet. Og saa troede man dengang, at Smaagutter blev dumme, naar de spiste for meget. Jeg fik saaledes den Gang kun to Stykker Smørbrød til Frokost og eet til Mellommad, uagtet jeg gjerne havde spist 3 Gange saa meget. Til Aftens Grød, den ene Aften nykogt, hvilket endatil gik an, men saa hver anden Aften kold med opkogt Melk, hvilket dengang som nu var mig saa modbydelig, at jeg da i Regelen gik sulten til sengs, naar ikke Tjenestepigerne, som var meget snille og godmodige, forbarmede sig over mig og gav mig et Stykke af deres egen Frokost til næste Dag.»

Det verste var likevel kulden han opplevde på værelset sitt.

«Og saa det Allerværste var, at jeg maatte ligge i et meget afsides Værelse, hvor der aldrig blev lagt i Kakkelovnen, selv ikke i den strængeste Kulde, og hvor jeg aldrig fik Lys ind i de mørke Vinteraftener. Hviken Angst jeg da utstod, naar jeg sent om Aftenen alene maatte passere de lange mørke Gange i den for Spøgeri meget udraabte gamle Herregaard, skal jeg vist aldrig glemme.»

Gode råd til sønnene

Han prøver med dette å vise hvor mye heldigere sønnene er enn det han selv var som ung. Likevel understreker han at «dog tænker jeg endnu med Glæde tilbage paa disse mine Skoledage, som nogle af mine lykkeligste og sorgfrieste Dage».

Videre er faren bekymret for Kristian Vilhelms helse og gir ham noen gode råd om hvordan han skal oppføre seg.

«Maatte nu blot Din Helbred holde ud, min kjære, lille Vilhelm. Det var jo meget trist og haver foruroliget mig meget at Du skulde blive syg saa strax i Begyndelsen. Jeg vil haabe Du nu er brav igjen og i god Tur paa Skolen! Du maa endelig være forsigtig og undertrykke din Lyst til Slikkeri og ikke spise for mange Bær. Ja dette vil jeg paalegge Eder Begge.»

«Og saa vil jeg haabe, at I begge er flittige og snille, og skjønt det jo er godt nok, at I have mange Kamerater og Omgangsvenner, maa I dog endelig se til, at der ikke bliver for meget Rend og for mange Besøg paa Eders Værelse, at I ikke blive forstyrrede i Læsningen! Til Familien maa I gaa ofte, da de nok Alle gjerne vil se Eder og dette jo ogsaa kan være Eder selv til Hygge og Glæde.»

Ble en stor familie

Videre i brevet, som er på fire A4-sider, forteller Schjelderup om moren og søsterens hjemreise til Molde og stort og smått fra familielivet ellers. Særlig er det mange fornøyelige historier om hva minstegutten i familien, den treårige Ole Berg, har sagt og gjort – også her er det eksempler på hvordan barn blir oppdratt.

Avslutningsvis forteller presten om hvordan han tilbringer sin fritid, før han runder av med gode ønsker, sin velsignelse og en oppfordring om å skrive hver søndag. Brevet er undertegnet «Eders tro Fader Schjelderup ».

Om guttene fulgte farens oppfordring om å skrive hjem hver uke vites ikke. Heller ikke om de fulgte de andre gode rådene han ga dem. Men som nevnt innledningsvis gikk det bra med begge to. De fikk god utdannelse, giftet seg og fikk store familier. De hadde begge ni barn som vokste opp, og sammen med søster Marie og lillebror Ole Bergs etterslekt hadde Fader Schjelderup i alt 30 barnebarn, blant dem brødrene biskop Kristian Schjelderup og psykologiprofessor Harald Schjelderup.

Slet etter konas dødsfall

Etter at Peter Schjelderups kone døde bare 37 år gammel, ble nok livet tungt for ham. Han var i sine senere år sterkt plaget av sykdom, tungsinn og søvnløshet, og strevde i mange år med sin «ulykkelige sygdom». Som han skriver i et senere brev: «Over mig Stakkels hviler der som en tung knusende Byrde, intet synes at kunne lette den for mig.»

Som 57-åring fikk han endelig innvilget førtidspensjon fra sin stilling som sogneprest, og levde de siste åtte årene som pensjonist i Kragerø. Fredrik Hougen, som var en kjent lokalhistoriker, kirkesanger og skolelærer i Kragerø, gir ham godt skussmål i sine erindringer og betegner ham som «en overordentlig begavet predikant».

Det er ingen tvil om at vi får et stort utbytte av å ha håndskrevne dokumenter fra våre forfedre. Slik får vi et detaljert bilde av hvordan de faktisk hadde det på den tiden. Man lærer å kjenne dem enda bedre, noe som er gull verdt for oss slektsforskere.

Kilder

• Finne-Grønn, S. H., Norsk Slektskalender, bind 2, Oslo 1951, s. 187-192.
• Hougen, F., Kragerøminner, s. 610-620.
• Schjelderup P., brev til sønnene, 1865.
• Studentene fra 1870, s. 152.