Seks jobber

Ett av de mange minnene jeg har om bestefar, er at han satt og sov i ørelappstolen sin med et nøkkelknippe i hånden. Når det falt på gulvet, våknet han og gikk på arbeid igjen etter middagshvilen. En gang spurte jeg hvor mange jobber han hadde. Da han hadde regnet dem opp, hadde jeg talt til seks. Og allikevel var han og besta alltid kjærlig til stede for oss. De leste skolefag med oss og tok oss med på spennende eksekusjoner, enten det var til gravlunder, filmavisen «Verden og vi» på Karl Johan eller travbanen (med besta), eller kino, teater, skiturer og gårdsbesøk på Vestlandet (med bestefar).

De få gangene bestefar fortalte om barndommen sin, handlet det mest om dårlig mat; «lakebrent sild, graut og kanskje en fleskebit til jul». Vi trodde ikke så mye på det. Vi hadde hørt et annet sted at søsteren Hanna kunne stå til knes i den stille sideelva som gikk forbi huset deres og ta opp laks med hendene. Men at han hadde hatt det knapt som barn og ungdom, det forsto vi.

Bestefar var først og fremst pressemann; journalist, og senere redaktør. Han kom til å bruke sin skarpe penn, og det store nettverket som journalistikken ga ham, til å fremme en sak han brant for: Veiene. Hvorfor var det dette som ble kampsaken? Og hvordan artet den seg? Minnestoffet jeg har etter ham kan gi oss noen glimt. Først fra barne- og ungdomstid.

Fra skysskar til «bladfyk»

Bestefar Daniel var nest eldst av fem søsken på en liten gard på Bjørkedalen, ei «båtbyggjargrend langt til dals» i Volda kommune. Om vinteren var dalen isolert. Om sommeren ble nybygde båter transportert over land og ned til Kilsfjorden. For gutter fra Bjørkedalen var båtbygging en del av det å vokse opp. Langs Bjørkedalsvannet lød det karakteristiske, doble hammerslag fra klinkbygging fra nesten hver gard.

Den første jobben

Som 12-13-åring fikk bestefar sin første jobb utenfor familiegarden. Det var som skysskar ved Bjørkedalen skysstasjon, hos en slektning. Med stolkjerre og hans trofaste venn, hesten Gråen, transporterte han gods, engelske turister og soldater, som skulle til og fra eksersisplassen på Nordfjordeidoset. Som gammel mann minnes han dette som «en romantisk tid» i et intervju med Aftenposten, men legger til: «Vel og merke om sommeren! Vinterstid ble det jo et slit med ubrøytede veier og farlige fonner. (…) Verst var de beryktede Bjørkedalsbakkene, og så Brekka ved Nordfjordgrensen». På denne tiden, rundt århundreskiftet, var Vestlandsfjordene et yndet turistmål, med blant annet keiser Wilhelm som årlig gjest i området.

Men det var båtbygger han skulle bli, og etter ungdomskule og «millomskuleeksamen» i Volda, reiste han rundt på Møre og var med på bygging av båter. Vinteren etter brannen i Ålesund i 1904, reparerte han småbåter i havna der. Planen var å få videre opplæring hos Collin Archer i Larvik. I stedet gikk ferden til Kristiania, der han tok studenteksamen ved Hauges Minde i 1909 og begynte på jusstudiet. De nærmeste årene var han mye på farten; til Krødsherad, Skien og Drammen. I Krødsherad styrte han prestegarden for morbror Anders Hovden, og ble sekretær for arbeidet med Nynorsk Salmebok. I Skien ble han forretningsfører og redaksjonssekretær i avisa Norig. I Drammen var han redaksjonssekretær i Luren, og ble blant annet formann i ungdomslaget. Tilbake i Kristiania fortsatte det med sang, teater, ungdomslag og målsak, og med journalistikken.

Bladmann for alvor – og pressemann på Stortinget

Nå var båtbyggeryrket lagt på hylla. Jusstudiet likeså. Høsten 1912 kom han til «Sværta», Morgenposten. Her fikk han redigere de tre bygdeutgavene av avisa; Dagens nytt, Morgenposten Landsutgave, Avisen og det litterære lørdagstillegget. Det kan ha vært fra 1916 at han fikk sin «daglige gang» i Stortinget, som representant for Morgenposten. Han rapporterte også nyheter fra hovedstaden til utenbys aviser. I 1919 laget Noregs ungdomslag og nynorske aviser Norsk Pressekontor, med Bestefar som leder. Senere tok han over dette pressebyrået under navnet Norsk Bladkontor. Han var med da Presselosjen i Stortinget ble dannet i 1920. Senere ble han - i perioder - leder av denne, og i 1947 utnevnt til losjens første æresmedlem. Fra 1946 var han sjefsredaktør i Morgenposten, men i 1953 sa han opp stillingen for å kunne konsentrere seg om det som lå ham mest på hjertet: kommunikasjonene.

Ut i verden

Det må ha vært i 1920 og -30-årene at økonomi og arbeidsforhold tillot kjøp av egen bil og lengre ferie- og studieturer i inn- og utland, til dels finansiert av stipender. Det var besta som kjørte. Hun mente bestefar var for bråsint av seg til å sitte bak et ratt. Foruten lange turer i Norge, reiste de nedover i Europa. Bestefar sier et sted at de kjente de fleste hovedveiene mellom Petsamo, Gibraltar og Konstantinopel. Jeg skulle gjerne ha vært med på de turene.

Nedover i Europa så de en stor stamvei, en strada, kalt Ha – Fra – Ba, dvs. Hamburg - Frankfurt – Basel. Store turistveier fra Italia, Sveits og Frankrike møtte denne som gikk fram til Kiel. På dansk side utbedret myndighetene den jyske hovedvei fram til Fredrikshavn. Til og fra Norge måtte man reise om Sverige. Skagerak stengte.

Veivisjon

Bestefar så for seg et sammenhengende veinett som kunne binde sammen Norden og Europa. Han ville åpne Norge for den gryende europeiske turismen med de moderne «solskinsbussene», og han ville at det å reise skulle bli noe enhver kunne ha råd til.

For å fremme disse tankene, gikk han sammen med lokale ildsjeler og folk som hadde makt og midler. Han skreiv i dagsaviser i inn- og utland og i fagblad han redigerte i hhv. 24 og 36 år: Motortidende for Norges Automobilforbund og N.R.F. Tidende for Rutebileiernes Landsforbund. Avgjørende var likevel tilslutning fra kolleger i pressen, og «veiapostelens» gjerninger, som han snart både ble elsket og fryktet for: korridorpolitikk i Stortinget.

Lista over enkelte veistrekninger han sies å ha arbeidet for å få til gjennom flere tiår, er lang. Jeg har merket meg disse: vegen Straumshavn-Førde, Lotetunnelen etter lagtingspresident Jakob Lothe, Strynefjellsvegen, og Nibbevegen, turistveien til Dalsnibba og Geiranger, Stigedalsvegen, Sognefjellsvegen og Eikernveien i Buskerud.

Peter Wessel

I en kilde jeg har, blir planarbeidet for stamveiene på Vestlandet datert til perioden 1921 til 1951. Arbeidet for å fremme utbedring og utbygging av veinettet etter krigen tok til da okkupasjonen nærmet seg slutten: «Eg fekk direktør Hans Paus i Vegdirektoratet til å hjelpe meg. Vi satt natt etter natt og sette opp den store «stamveisplanen» som han seinare vart heitande», sier bestefar senere i et intervju.

I bestefars utklippsbøker er det landets første og ifølge avisene datidens største bilferge, «Peter Wessel», som tar størst plass. Kanskje er det båtbyggeren fra Bjørkedalen som viser seg her? Bestefars idé, en «bil-båt», som han lanserte ved slagordet «Landeveien over Skagerak», ble realisert sommeren 1937, som en del av stamveisplanen; i første omgang med norsk og dansk kapital, av rutebileierne Martin Schøyen og den danske rutebil-direktør J.P. Pedersen.

Takk og heder

Bestefar fikk mye takk og heder i sitt lange liv. «I 1964 vart Daniel Helset utnemnd til Riddar av 1. kl. av St. Olavs orden ”for heilhjarta innsats for fremjing av norske kommunikasjonar», ser jeg i et minneord fra 1980.

Tidligere hadde han fått Kongens gull (i -58) og andre utmerkelser. På åremålsdager kom det hilsninger og folkegaver fra bygder på Vestlandet. I glass og ramme ser jeg en varm takk fra kolleger i Morgenspostens sportsklubb tilbake i 1948: «Helset får i dag Den Gyldne Type for sin sportsånd gjennom 37 år, for sin kollegialitet og for sin store hjelpsomhet.» Jeg synes den varmer fortsatt.

Kilder:

• Karl Helset, Bjørkedalen i Volda. Ei båtbyggjargrend langt til dals. I: Årsskrift 1977, Volda Sogelag – Volda Mållag, s. 7 – 29.
• Sunnmørsposten, lørdag 28. oktober 1961, s. 2: 50 års arbeid for betre kommunikasjonar. Redaktør Daniel Helset om vegplaner han har stått fadder til og korridorpolitikk i Stortinget. (Avisa er dessverre ikke digitalisert pr. oktober 2020)
• Aftenposten, lørdag morgen, 18. juli 1964, s. 5: Nå venter veifolk på kjempeløftet. Bompenger og veistøv blant turistnæringens verste fiender. Intervjuer: Oddvar Erikstad
• Dagbladet, 3. juni 1936. BEIN (Anton Beinset): Ukens portrett
• Stamveglinje Trondheim - Surnadal – Kristiansund – Surnadal - Tingvoll – Angvik - Molde – Ålesund – Stigedalen – Lote – Lavik – Bergen – Os – Tysnes – Stord –
• Haugestund – Karmøy – Stavanger. Kyststamveg Forslag av o.r.sakfører K. Reg. Henden, Nordfjordeid. Dokumenter 1-60 og Anhang dok. A. C. D. E.
• Studentene fra 1909: biografiske oplysninger samlet til 25-årsjubileet 1934, s. 187-189, Oslo, 1934
• Studentene fra 1909: Biografiske opplysninger samlet til 50-årsjubileet 1959, s. 100-101, Oslo, 1959
• Nybrott, 3. juli 1937; Hvorledes ferjesaken blev løst. Planens opphavsmann, red. Helset, gir interessante opplysninger til NYBROTT. Forbindelsen som kan bringe turister fra Midt-Europa like til høifjellet.
• Olav Aarflot: Ein oskeladd i vårt moderne eventyr. Daniel Helset 1886 – 1977. I: Årsskrift 1980, Volda Sogelag – Volda Mållag, s. 32 – 36.