Min farmors foreldre fikk ni barn. Ett av dem, Annæus Eriksen Myklevand (1875–1930), skilte seg ut fra alle de andre. Jeg hadde lest flere små notiser og fortellinger om ham. Straks etter konfirmasjonen ville han ut å være sin egen lykkes smed.
Jeg bestemte meg for å gå ham nærmere på klingen. Det ble et eventyrlig møte med en ganske spesiell mann. Jeg jobbet grundig og lenge med ham, basert på skriftlige kilder – de fantes det mange av. Annæus etterlot seg mange spor. Tross det, syntes det umulig å finne et bilde av ham. Det var min utfordring nummer én.
Selv i en bok om de som bygde byen Harstad, der det attpåtil var et eget kapitel om ham, manglet bilde. Forfatteren skrev bare: «Han lignet på den amerikanske skuespilleren detektiv Cannon, og han hadde en Keiser Wilhelm-bart.» Cannons rette navn var William Conrad, kjent fra radio, TV og film, og særlig fra kriminalserien Cannon. Han husket jeg godt, og fant frem et bilde av ham på nettet.
En velkledd mann med bart
I 2013 ble jeg invitert av Grong Historielag i Trøndelag til å kåsere på deres sommertur. Den gikk til husmannsplassen der mine oldeforeldre holdt til i over 20 år. Mitt kåseri handlet om familien som bodde der, og særlig om min farmor, Sofie, og om Annæus. I den forbindelse ble jeg invitert hjem til min slektning Oddbjørn Lunde og hans kone Helga. Med i vår samtale var også en lokal historiker, Kirsten Joveig Gartland.
Det var Helga som var mest engasjert i slektsgranskning. Mens hun og jeg utvekslet informasjon om slekten, satt Kirsten og bladde i album. Da hun fant et bilde av en studiofotografert, velkledd mann i helfigur, spurte hun: «Hvem er dette?»
Vertskapet visste det ikke. Jeg så imidlertid at bildet var tatt av en fotograf som drev sin virksomhet i Bodø og Lofoten, ikke så altfor langt unna der Annæus giftet seg, som var i Vågan. Dessuten var Oddbjørns oldemor en søster til Annæus, og for ikke å glemme: Jeg så likheten til den amerikanske skuespilleren. Jeg tenkte derfor: «Kan det virkelig være ham?» Jeg sikret meg en kopi av bildet, og følte meg ganske sikker på at min antagelse stemte, men beviset manglet.
Flere oppdagelser
Beviset fant jeg året etter i Folldal i Østerdalen. Min bror og jeg besøkte et søskenbarn, Halldis. Også der satt vi og så gjennom album. Da kom jeg over et portrett av en mann i halvfigur. Halldis visste ikke hvem dette kunne være, men tilbød seg å ta bildet ut av albumet for å se om det sto noe på baksiden.
Jeg holdt på å stoppe henne, men hun gjorde som hun sa, og på baksiden sto det «Annæus». Da kom det en tåre i øyekroken. Her hadde jeg et bilde til, samt bevis for at det første bildet helt sikkert var av ham.
Som om ikke dette var nok, fant jeg også et tips fra Caroline Juterud i Slekt og Data Oslo/Akershus’ medlemsblad, Disputten, fra første nummer i 2014, om at det fantes et album over arresterte, blant annet ved Botsfengselet i Oslo. Dette var nytt for meg. Jeg tok derfor turen til Riksarkivet, hvor jeg fant et tredje bilde av ham.
Fargerik person
I 2016 ga Grong Historielag ut min fortelling «Annæus Eriksen Myklevand – En ganske spesiell mann fra Grong» i et hefte på 50 sider. Der ga jeg et bredt bilde av ham, og skrev blant annet:
«Annæus var nok det mest spennende og fargerike medlemmet i vår slekt. Han var en svært oppfinnsom og initiativrik person som tydeligvis elsket å starte opp nye virksomheter. For eksempel skrev forfatteren Anton Fagerbakk at Annæus var en mangfoldig herremann. Han var redaktør, skribent, trykker, forlegger, medikamenthandler, brennevinshandler og legpredikant, tilsynelatende alt på samme tid.
Men, mye av det Annæus drev med fikk ganske kort levetid, og ga ikke alltid så mye av seg. Annæus var ikke helt stødig i det å holde seg innenfor lovens rammer. Han ble derfor dømt, bøtelagt og/eller fengslet mer enn én gang. Det ville neppe vært urimelig å kalle Annæus familiens sorte får.
Likevel, Annæus hadde også andre sider og kvaliteter, som ga fåret flere farger. Det fortelles at han var hjelpsom, aldri smålig og nærmest storslått når velstanden var der. Mange lånte penger av ham, som han aldri krevde tilbake.»
Mange tilfeldigheter
Når jeg tenker tilbake på letingen etter bildet, må jeg kunne si at jeg var ganske smart ved bruken av Cannon-bildet. Han var på netthinnen da vi kom over bildet i Grong. Men at jeg fant helfigurbildet i Grong og beviset i Folldal, var flaks i høyeste potens!
At jeg tok tipset fra Caroline Juterud, er også noe en slektsforsker bør gjøre. Om jeg ikke hadde hatt flaksen, ville hennes tips vært redningen. Da hadde jeg riktignok kun sett en mindre god side av Annæus, som ikke hadde fortalt hele sannheten.