Ingress (ca 100-200 tegn inkl. mellomrom)
Er du på jakt etter beskrivelse av en gammel bygning? Da må du undersøke takseringene i forbindelse med brannforsikring. Vi snakker da om beskrivelse av bygninger i byene på midten av 1700-tallet og fram til rundt 1950, og på landet fra 1846 til rundt 1950.
FAQ/Mer info
Tekst gruppe
Toppbilde
Bilde
Hovedinnhold

Branntakster

Mange ønsker å vite om det eksisterer gamle beskrivelser av et hus. Noen ønsker dette for å flette beskrivelsen inn i slektshistorien for å få fram hvordan de enkelte familiene bodde. Andre trenger opplysningene ved restaurering av huset, mens enkelte vil ha dokumentasjonen i forbindelse med kjøp og salg av eiendommen. En av våre viktigste kilder til beskrivelser av hus er branntakstene, og det er disse vi skal fokusere på i denne artikkelen.

Det startet i byene midt på 1700-tallet

Ved forordning i 1761 ble et system for brannforsikring innført i byene i Danmark. I Norge var Risør en av byene som valgte å innføre en lignende taksering det året. Der ble det satt opp en kort beskrivelse av hver bygning med opplysning om blant annet antall rom og ovner, takstsum og eierens navn. Andre norske byer innførte branntaksering i 1765, for eksempel Kristiansand. Et unntak er Kristiania som hadde en frivillig brannforsikringsordning allerede fra 1755. En forordning i 1767 påla brannforsikring av bygninger i alle norske byer. Alle hus skulle takseres hvert tiende år. Det kunne også skje før det hadde gått ti år om huset for eksempel var vesentlig forbedret eller hadde fått et tilbygg. Takseringsarbeidet ble utført av en gruppe utnevnte taksasjonsmenn. Denne gruppen bestod gjerne byens brannmester, en snekkermester, en murermester og en annen håndverker.

Bygårdene beskrives

De eldste branntakstene er som regel kortfattede, men de øker i informasjonsmengde jo lenger fram i tid vi kommer. Et eksempel på en kort beskrivelse av en beskjeden eiendom i Kristiansand fra 1765 er dette: «Anne Jensdatter Liens tilhørende lidet Huus bestaar af 2de Værelser med 1 Kackelovn, samt Kiøcken med Skorsteen. I Gaarden en Sidebygning til Hestestald.» I 1767 får vi vite at huset besto av én etasje. At det var en tømmerbygning, framgår i 1787. Da står det også at kjøkkenet hadde bakerovn og at huset hadde tre fag vinduer. I 1797 hadde huset fem fag vinduer. Da hadde huset også et spiskammer, og vi får vite at det var en murt kjeller under huset. Slik kan vi følge et hus for hvert tiår framover til det eventuelt ble erstattet av en ny bygning.

I branntakstene står også husenes nummer. Noen steder kalles nummeret som ble brukt ved branntaksering for brannummer. For noen byer oppgis også bydel, kvartal, rode eller gatenavn. Mange større byer var inndelt i kretser som ble kalt roder der rodemesteren i hver krets hadde ansvaret for branntilsynet. Uansett finner du som regel enkelt ut hvilken gateadresse eiendommen tilsvarer i dag, for eksempel ved å sammenligne med panteregistrene. Disse kan du lese mer om i artikkelen om kilder til eiendom i dette bladet. I mange tilfeller kan du også få flere detaljer om huset. For eksempel at huset var en laftet tømmerbygning med bord- og steintak og kjeller, og vi får husets lengde, bredde og høyde og antall etasjer og vinduer. Uthusene var ofte av bindingsverk. Noen beboere hadde eget bryggerhus med bakerovn og innmurt kobberkjele og jerngryte. Ved å granske alle branntakstene for en enkelt byeiendom kan du få et bilde av hvordan både våningshuset og uthusene har utviklet seg gjennom 200 år. Så kan du supplere med bygningsbeskrivelser fra andre kilder som pante-, auksjons- og skiftedokumenter fra første halvdel av 1700-tallet etterhvert.

Thumbnail

Taksering starter på landet

I 1845 kom en ny lov om brannforsikring av bygninger. Fra nå av ble det frivillig å forsikre bygningene i byene, men de aller fleste valgte likevel å fortsette i forsikringsordningen. Også på landet skulle brannforsikring være frivillig, skjønt det var det også før 1845-loven. Før 1845 var det imidlertid få vanlige bygninger på landet som ble forsikret – ofte gjaldt det rikmannsgårder og embetsgårder. Men fra 1846 valgte de fleste bygdefolk å brannforsikre hus og uthus. Et unntak var husmannsbygninger. Disse bygningene er det også vanskelig å finne beskrivelser av i andre arkiver. Som i byene skulle bygninger på landet takseres hvert tiende år, og oftere hvis det skjedde større bygningsmessige endringer. På landet var som regel lensmannen takstbestyrer. Bygningene i bygd og by ble inndelt i forskjellige brannforsikringsklasser. Billigst var det å forsikre murhus, mens spinkle uthus med spon eller halm på taket var dyrest. Det var uansett alltid billigere å brannforsikre på landet enn i byene. Det hadde å gjøre med avstanden mellom eiendommene.

Maling, tapet og innlagt vann

Innledningsvis i dokumentene, delvis også før 1845, står dato for forrige takst. På den måten kan du jobbe deg bakover med utgangspunkt i en av de nyeste takstene. Eiendommene på landet er normalt oppgitt med matrikkel- og løpenummer, fra 1880-årene med gårds- og bruksnummer. For eksempel kunne gården Berg ha matrikkelnummer (eller gårdsnummer) 14, og så hadde hvert bruk under Berg sitt eget navn og løpenummer (eller bruksnummer) fra 1 og oppover. Byeiendommer er ofte angitt med gatenavn og matrikkelnummer, og etter hvert gatenummer. Først er bolighus beskrevet, deretter uthus, boder og utedo. For våningshus i by og bygd får vi som regel oppgitt antall og type rom, og om rommene var panelt, malt eller tapetsert. Antall dører, vinduer og ildsteder er også registrert. Benker og annet veggfast inventar kan være nevnt og for eksempel maskineri i industribygg. Fra tiårene rundt 1900 får vi ofte opplyst om huset har fått vann, badekar, avløp og elektrisitet. Det ble ikke laget kart eller tegninger i forbindelse med branntakstene, verken før eller etter 1845.

Hvor finnes materialet?

Forsikringsordningen ble som regel kalt «Den Almindelige Brandforsikrings-Indretning for Bygninger». Fra 1913 ble navnet endret til Norges Brannkasse. Som hovedregel finnes branntakstene i to eksemplarer. Det ene ble sendt inn til de sentrale brannforsikringsmyndighetene. Dette eksemplaret ligger i dag i Riksarkivet. Det andre eksemplaret ble beholdt lokalt og har som regel vært oppbevart i statsarkivene. I mange tilfeller har det ene eksemplaret gått tapt. Da er det viktig å sjekke på det andre stedet. I noen tilfeller finnes et tredje eksemplar, for eksempel i amtmannsarkivet i statsarkivene.. Mange av branntakstprotokollene som vanligvis har vært oppbevart i statsarkivene, er nå skannet. Snart skal alle være skannet for hele landet og lagt ut på Digitalarkivet. Protokollene for noen statsarkivdistrikt vil bli overført til oppbevaring i Mo i Rana etter skanning, og de blir dermed ikke lenger tilgjengelig lokalt i original. Alle branntakster som blir oppbevart i Mo i Rana, skal være skannet i sin helhet. Det er bare hvis noen av skanningene/bildene gir for dårlig lesekvalitet at man må sjekke med originalen.

Kun for medlemmer
Informasjonslenker
Skrevet av
Roger Tronstad/Statsarkivet i Kristiansand