Et viktig tematikk i slektsforskning er bruk av hypoteser. Med en hypotese tenker vi her på en teoretisk forklaring på de observasjonene som er gjort i kildene. Et mye brukt grunnlag for hypoteser er oppkallingstradisjonene.

Hvis vi har funnet ut at en bruker på gården Steinsvoll rundt 1700 het Anders Hansen og at hans forgjenger på gården viser seg å hete Hans, så er det en rimelig gjette på at Anders var sønn av Hans. Dette er det fullt ut forsvarlig å gjøre, men bare dersom vi behandler denne hypotesen som det det er, nemlig en teori. 

Hypoteser brukes for å snevre inn søket 

Formålet med en hypotese er først og fremst å finne noen personer eller hendelser som kan undersøkes nærmere. Vi bruker altså hypotesen til å snevre inn søket etter nåla i høystakken for å si det på en annen måte.

Er man heldig, finner man opplysninger som kan underbygge hypotesen eller avkrefte den. Eller man kan finne nye spor som er verdt å undersøke.

Hypotesen om at Hans Steinsvoll er far til Anders Hansen, kan f.eks. undersøkes ved å lete etter skifter. Finner vi et skifte etter Hans, så skal selvsagt Anders være nevnt der. Men det er nok ikke alltid vi er så heldige. Ofte må vi være fornøyde hvis vi finner flere opplysninger som stemmer med hypotesen. Hvis summen av opplysningene virker sterk nok, kan vi våge å tro på at hypotesen stemmer. Kanskje er det én opplysning som kan velte hele hypotesen. Noen ganger må vi modifisere hypotesen for at alle opplysninger skal stemme. Slik kan vi bruke hypoteser til å nærme oss målet.

Eksempel

Eksempelet her er hentet fra en artikkel av Stian Herlofsen Finne-Grønn fra 1942 som dreier seg om opprinnelsen til slekten Prydz[1].

Finne-Grønns hypotese gikk ut på at stamfaren til den aktuelle Prydz-familien var en Erik Prydz som var borger i København i 1645. I følge hypotesen var Erik Prydz sønn av en Nils Eriksen som var sogneprest i Våler fram til ca. 1618. Denne presten var ingen Prydz. Dette forklarer Finne-Grønn med at Nils Eriksens enke giftet seg med ettermannen i kallet, Peder Hansen Prydz. Erik tok derfor etternavn etter sin stefar. Peder Hansens kone og dermed Eriks mor iflg. hypotesen, het Asse eller Åse.

Vi får bare håpe at det ikke var altfor mange etterkommere etter denne Erik Prydz som førte de familiesammenhenger denne hypotesen la opp til, inn på sine familietrær. Hypotesen har nemlig vist seg ikke å holde stikk. I en annen artikkel skrevet av Elisa Tandberg 20 år senere: "Konjekturer som ikke holder"[2]. En konjektur er – i parentes bemerket – en kvalifisert gjetning. Den avgjørende bristen i hypotesen er at Peder Hansen Prydz allerede var gift med sin Åse da han kom til Våler kirke. Hun kunne derfor ikke være enke etter Nils Eriksen. En kilde forteller riktignok at hun hadde vært gift tidligere, men hennes første mann het Jon Busk.

Hvilke argumenter Finne-Grønn førte i marken for sin hypotese, skal jeg ikke komme inn på her, men det er åpenbart at han selv mente de var sterke nok til å holde hypotesen for en meget god teori.

Når vi nå vet at hypotesen ikke holdt, så er det lett å se at den hadde svake sider. Hovedproblemet er at kanskje at hypotesen var grunnlagt på mange observasjoner, men uten at noen av dem var særlig overbevisende. Det hører med til historien at Finne-Grønn var en av mellomkrigstidens dyktigste og mest produktive slektsgranskere. Men selv de beste kan jo ta feil.

Kilde: Knut Bryn 2016

[1] Finne-Grønn, S. H.: Opprinnelsen til slekten Prydz. En genealogisk studie. NST 8, s. 193-204.

[2] Tandberg, Elisa: Konjekturer som ikke holder. NST 18, s. 62-64.