Notodden ble offisielt en by i 1913, men byens historie og identitet strekker seg langt tilbake. Etableringen av Tinfos Papirfabrikk og Norsk Hydro i 1905 satte fart på en voldsom vekst og utbygging.

Folketallet eksploderte fra 829 i 1900 til 4915 i 1910 – en formidabel vekst på 480 prosent! Veksten avtok noe i løpet av 1910-tallet, og folketellingen i 1920 registrerte 6533 innbyggere.

Fra bygdesentrum til industriby

1. januar 1913 markerte et vendepunkt: Notodden fikk sin bystatus og etablerte et eget bystyre med Johs. Strandli fra Arbeiderpartiet som ordfører. Bystyrereferater ble ført fra starten, men de trykte utgavene er først bevart fra 1919. Gjennom et omfattende skannerprosjekt har 47 000 sider med referater frem til 1999 blitt digitalisert og bearbeidet, og danner grunnlaget for denne artikkelen.

Bystyreforhandlingene representerer et offentlig referat av debattene og vedtakene i bystyret. De bevarte referatene finnes enten som håndskrevne protokoller eller som trykte bøker i interkommunale arkiv. At Notodden har en ubrutt serie med referater fra hele 100 år er ganske unikt. I sin tid ble de trykte utgavene distribuert til sentrale personer i kommunen, bystyrerepresentanter, avisredaksjoner og andre. Manglende utgaver i kommunens arkiv har i ettertid blitt supplert med eksemplarer fra Notodden Historielag, trykkeriet Teledølens arkiv og private donasjoner.

Disse bystyreforhandlingene er mer enn bare et historisk dokument. De gir oss et unikt innblikk i en bys utvikling og identitet, og de lar oss ta del i de politiske diskusjonene og beslutningene som har formet Notodden til den byen den er i dag.

Lokalhistorie i et nytt lys: Bystyreforhandlingene som kilde

Slektsforskning har tradisjonelt fokusert på enkeltpersoners liv og levnet, med et visst blikk på bosted og gård. Bygda, tettstedet eller byens lokalhistorie har ofte blitt viet mindre oppmerksomhet. Men bystyreforhandlingene gir oss en unik mulighet til å belyse den nære historien i lokalsamfunnet, og kaste lys på både politiske og arbeidsmessige forhold, sosiale tilstander og den politiske utviklingen. Dette både gjennom enkeltpersoners henvendelser til byens politikere og beslutninger de folkevalgte gjør til gode for hele befolkningen.

Et vindu til fortiden: De eldre utgavene av bystyreforhandlingene er en skattkiste av detaljerte beskrivelser av saker på individnivå. Vi kan lese om enkeltpersoners søknader, klager og ansettelser, og få et innblikk i hverdagen til innbyggerne i byen. Dette kan gi et mer nyansert bilde av lokalsamfunnet enn det vi får gjennom tradisjonell slektsforskning.

Et skiftende fokus: Fra 1930- og 1940-årene ser vi en gradvis endring. Færre personsaker ble tatt opp i bystyret, og fokus ble i stedet rettet mot mer prinsipielle saker. Referatene fortsetter under hele okkupasjonen, da med navn «Notodden Byting». Tonen i referatene under de fem okkupasjonsårene er forbausende nøytral og sakene omtrent som i mellomkrigstiden.

Etter 1945 observerer man en gradvis endring i språket. Begreper som «refusjon til fremmede fattigst. for uegte barn» fra 1922 blir erstattet av mer humanistiske termer som «sosialstønad» og «barnetrygd» i 1947. Denne språklige overgangen gjenspeiler nok en bredere humanisering og bevissthet om sosiale roller i etterkrigstiden.

Samtidig fortsetter man å bruke begrepet «vanføre» i 1947 for å beskrive personer med funksjonsnedsettelser. Dette tilsynelatende paradokset illustrerer at endringene ikke skjedde over natten, og at gamle holdninger og språklige vaner var seiglivede.

Personhistoriske saker i referatene

Hva finner en så i forhandlingsreferatene? Bystyret er kommunens øverste valgte organ, og det har ansvar for en rekke viktige oppgaver. Gjennom bystyreforhandlingene kan vi se hvordan de folkevalgte har tatt beslutninger om alt fra skatter og avgifter til byplanlegging og velferdstjenester.

Vi kan også se hvordan de har håndtert utfordringer og kriser gjennom årene. Det skulle representere lokalvalgene og var politisk sammensatt, og ble ledet av ordfører og rådmann. Med unntak av noen få år har politikken i Notodden vært preget av Arbeiderpartiordførere. De gjennomgående sakene som ble behandlet, var naturligvis økonomi (skatter og avgifter), utvikling og byplanlegging (gateregulering, vann-kloakk og så videre), velferdstjenester (skole, helsestasjoner, drift av sykehus, sosiale tjenester og så videre) og lokaldemokrati.

En rekke saker som nå ligger under fylkeskommunen eller stat, var før driftet av kommunene. Først i 1937 ble ansvaret for politiets oppgaver og organisasjon et statlig anliggende, og den bevilgende myndighet for politietaten overføres fra kommunen til staten. Derfor vil både sykehus- og politidrift være en sentral del av referatene de første tiårene. Men ut fra et personhistorisk syn er mange saker interessante; det er gjengitt henvendelser fra navngitte enkeltpersoner, lønn for lærere blir ramset opp med navn og når de ble ansatt. Over tid kan man også studere karrierestigning og lønnsutvikling. Ikke overraskende tjente kvinnelige (for det meste ugifte) lærere langt mindre enn sine mannlige kolleger.

Det er viktig å huske at bystyreforhandlingene nok bare representerer én eller to sider av historien. De er skrevet av de folkevalgte, og de gir ikke alltid et fullstendig bilde av alle sider av lokalsamfunnet. For å få et mer nyansert bilde, må vi også bruke andre kilder, som for eksempel aviser, privatarkiv og muntlige historier.

Enkeltsaker

Fritak for hundeskatt: I de tidlige bystyreforhandlingene finner vi en rekke personnære saker. En av disse er spørsmålet om hundeskatt. I 1880 ble det vedtatt en lov som ga landkommuner mulighet til å innføre en lokal skatt på hundehold. Argumentene for hundeskatt var å sikre ansvarlige hundeeiere, redusere antall løshunder og ha kontroll på hundeholdet.

I bystyreforhandlingene dukker hundeskatten opp gjentatte ganger. Lensmannen klager på at skatten er vanskelig å kreve inn, og den står ofte «i rest» i budsjettene. Helt fram til 1969 står det: «Det ble fattet enstemmig vedtak om at innkreving av hundeskatt skjerpes.» I 1919 søker byggmester Sigvart Lauritz Olsen om fritak fra hundeskatten med begrunnelse at hundeull har helbredende virkning – især i den kalde årstiden. Mulig det hjalp; den gode Sigvart levde til 1938 og ble 74 år gammel.

Sykehusopphold: I 1919 sendte enke Othilie Sandodden inn en søknad om operasjon for sin datter, Ragna Augusta. Etter behandling i formannskapet, ble søknaden innvilget av bystyret. Det ser ut til at operasjonen var vellykket for Ragna Augusta Sandodden. Senere i livet giftet hun seg med Einar Kjennerud fra Asker og levde et langt liv til hun ble 98 år gammel, da hun gikk bort i 2003. Ved sin 90-årsdag ble hun hedret med en fin omtale i lokalavisen Asker og Bærum Budstikke.

Skattenedsettelse: 1920-årene var en turbulent tid for Notodden. Første verdenskrig var over, men den hadde etterlatt seg dype arr. Den globale økonomien var ustabil, og arbeidsledigheten var høy. En rekke saker som ble behandlet, dreide seg om skatt, inntekt og søknader fra enkeltpersoner om redusert skatt. Disse ble gjengitt med navn og begrunnelse.

Da Kittil Nymoen i 1921 søkte om redusert skatt med 50 kroner, kan det tilsynelatende være et lite beløp, men årslønn for en kokke på sykehuset var 1420 kroner, en politibetjent 3800 kroner og ukelønn for barberer var omtrent 50 kroner – så vi må regne med at beløpet tilsvarte to-tre ukers disponibel inntekt for en pensjonist.

I det hele var nok 1920-årene vanskelige for folk flest. Det ble satt i gang en rekke «nødsarbeide», spesielt innen gateopparbeidelse, da vann- og kloakksystem ble utbygd og mange ble sysselsatt. Personer som jobbet med nødsarbeide er ikke navngitt i referatene, men de ulike prosjektene ble grundig omtalt.

Ansettelsesforhold: Kommuner har ofte vært blant de store arbeidsgivere i en kommune. I flere av referatene finner man lister over ansatte i administrasjon, brannvesen, politi, kommunale bad og kino. Her kan man få informasjon om når vedkommende ble ansatt.

Dette er bare en smakebit av hva bystyreforhandlingene kan tilby. De er et spennende og detaljert dokument som kan gi oss et nytt perspektiv på både lokalhistorie og slektsforskning. Bystyreforhandlinger finnes for andre kommuner også, blant annet Haugesund og Arendal, men det er ikke gjort en systematisk kartlegging av hva som eksisterer i kommunale arkiver.

Kilder

• A-740: Haugesund kommune – Formannskapet og Bystyret, L0001: Bystyreforhandlinger, 1889–1907.
• Bystyreforhandlinger, Notodden Kommune, 1919–90.
• Gjems-Onstad, O. (1922). Meglingsinstitusjonens virksomhet i 1921: Vol. Tilleggsh. (s. 328).
• Hansen, J.C. (1963). Notodden (s. 351, 7 fold. kart). Kommunen.
• Notodden Historielag, årsskrifter.

Toppbilde: Hans Johnsrud / Stiftelsen Norsk Industriarbeidermuseum og Notodden kommune