Da jeg startet med å grave bakover i egen slekt rundt 1980, var eneste alternativ å «grave for hånd» dvs. oppsøke Statsarkivet på Hamar eller Riksarkivet på Sognsvann, finne seg en plass på lesesalen og bla i kirkebøker og annet arkivmateriale. Forsiktig blaing, side for side, langsomt og møysommelig. Det eneste som kunne ligne på en slags digitalisering den gang var folketellingen 1801 som fantes på filmkort med indeksering på fornavn, etternavn og bosted. Derfor har jeg til helt nylig fortsatt hatt noen forfedre der opplysningene i 1801-tellingen har vært slektslinjas endestopp.
Min farfars morfars morfar, Kristen Håkensen (med datidens vanligste skrivemåte; Christen Haagensen), var en av disse. Han hadde jeg ikke engang klart å finne i 1801-tellingen. Kona var oppført som gift, men altså ikke oppført i folketellingen sammen med mannen. Hvor Kristen Håkensen befant seg, var et mysterium.
Tilfeldig funn
Så, tidlig på høsten 2020, var jeg tilfeldig inne på Digitalarkivets brukerforum for å se om det var kommet opp noen spørsmål/tråder angående personer eller slekter i Ringsaker på Hedmarken. Da hadde en trønder lagt ut en anmoding om hjelp til å transkribere en rekke rettsreferater fra Ringsaker som omhandlet en «Christen Haagensen Smestad», bosatt i området rett nord for Moelv. Da ringte det fort ei bjelle, for «min» Kristen Håkensen bodde nettopp i det området. Og det ble fort klart at dette var samme mann. Det viste seg altså at min 3xtippoldefar befant seg i arresten på lensmannsgården Stolpestad i Ringsaker ved folketellingen i 1801. Siden har jeg lest og transkribert utallige sider med rettsreferater, men har fortsatt en god del igjen.
Saksmappa til Kristen Håkensen fra Christiania Tukthus, som nå befinner seg i Riksarkivet, har vist seg å inneholde hele 150 sider. Trønderen som dro i gang tråden på brukerforumet har fått ut noen smakebiter fra Riksarkivet, som jeg har vært så heldig å få kopi av, men mappa er så stor at jeg denne gangen må tilbake til lesesalen på Sognsvann for å lese eller avfotografere hele mappa. Jeg gleder meg veldig til den dagen det blir mulighet til det. Men jeg har imidlertid allerede nå klart å danne meg en relativt god oversikt over Kristen Håkensens livshistorie som jeg nå vil ta dere med inn i.
Yngstemann av ni
Kristen ble født i 1767 på en husmannsplass under gården Berg på Ring i Ringsaker og døpt i Ringsaker kirke 12. juli. Han var yngstemann i en søskenflokk på ni. Han giftet seg allerede 2. november 1786, i en alder av 19 år, med Anne Hansdatter født 1766 på Smestadeie. Den første graviditeten kom fort og 30. sept 1787 blir det første barnet, Alis Kristensdatter, døpt. Hun er min 2xtippoldemor. Det kan ikke ha vært en lett periode å stifte familie. Årene 1787 og 1788 er beskrevet som uvanlig tørre og kalde – med «dyrtid», dvs. økende priser på bl.a. korn.
Denne vinteren begynner så elendigheten for Kristen og hans nystiftede familie. Han blir 15. februar 1788 anmeldt av Ansteen Larsen Berg for tyveri av «6 skiepper Draase», som er drøyt 100 liter tresket korn. Jeg vet ikke sikkert, men vil anta at det Bergseie som Kristen ble født på, er en av husmannsplassene som ligger under gården til Ansteen Larsen Berg. Kristen har derfor trolig vært godt kjent på gården. Rettssaken foregår 28. april 1788. Kristen innrømmer tyveriet, men benekter å ha brutt opp noen låser. Forsvareren ber om at hans lave alder og hensynet til «dyrtid» medfører en mild straff. Aktor viser ingen nåde og påstår at alle som har helse og gidder å arbeide, klarer å skaffe seg livsopphold. Her kan det ikke vises noen medlidenhet! Kristen blir derfor «for dette første gang begaaede ringe Tyverie» dømt til følgende:
- «I fængsel at miste sin Huud» (som i klartekst betyr pisking).
- «Betale tvigield av det stiaalne med 2 rdr», dvs. at han må betale retten (Staten) det dobbelte av verdien på det stjålne korn. (Det stjålne kornet er selvfølgelig allerede tilbakelevert til Ansteen Larsen Berg.)
- «Have sin Hoved lod forbrudt hvis han nogen er ejende» (som muligens betyr at Staten konfiskerer hans formue, hvis han har noen.)
Ny rettssak
Historien om Kristen kunne jo gjerne endt her, men det kan tyde på at Kristen har vært temmelig misfornøyd med utfallet. I hvert fall er han en drøy måned senere tiltalt i en ny rettssak. Onsdag 4. juni 1788 er rettsapparatet i gang igjen med «8 eedsvorne laugrettes og meddoms mænd». Denne gang er det sogneprest Ancher i Ringsaker som har innlevert anmeldelse. Det er såpass «tungt» lesestoff å transkribere disse rettssakene, så jeg har foreløpig ikke fått med meg alle de omfattende vitneforklaringene. Men essensen er ifølge vitnene at Kristen bl.a. skal ha kommet med trusler mot Ansten Larsen Berg (som anmeldte ham første gang).
Han skal bl.a. ha uttalt at hans hode burde stått på en stake. Han skal videre ha bannet opptil flere ganger. Men det som tydeligvis har vært aller sterkest kost for datidens myndigheter, er at Kristen skal ha «hånet sakramentet». Retten kommer til at blant svak og uopplyst ungdom skulle han kunne finne etterfølgere. Derfor anses han å være «farlig for Statens sikkerhed, ja for religionen selv.» Han dømmes enstemmig etter lovens paragraf 6-1-7. Dette er altså Christian V’s norske lov, den såkalte blasfemiparagrafen, som lyder slik:
1. Kap. Om villfarende lære, gudsbespottelse og trolldom. «Den som overbevises å ha lastet Gud, eller spottet hans hellige navn, ord og sakramenter, han skal tungen levende av hans munn utskjæres, dernest hans hode avslås og sammen med tungen settes på en stake».
Men retten finner (heldigvis) at hans misgjerninger ikke er så alvorlige at lovparagrafens «straffeutmåling» kan anvendes. Sitert fra dommen: «Retten finder ikke at hans misgjerning kan blive at ansee til den grad av Bladphemie, hvorfor Straf der er fastsadt.» Det er tydelig at retten med bl.a. de åtte meddommerne fra lokalsamfunnet må ha vært litt i villrede her. Det har ikke vært noen annen lovhjemmel å dømme ham etter, enn blasfemiparagrafen. Men dømmes du etter den, skal jo egentlig utfallet være dødsstraff. Men dette blir altså sett på som en litt for streng reaksjon overfor en som ikke klarer «å holde kjeft» i fylla. For det framgår også av vitneutsagnene at Kristen nok har vært påvirket av alkohol ved flere av de anledninger han har bannet og truet.
I stedet for dødsstraff, dømmes han «for egen forbedring og til eksempel for andre», nå til åtte års straffearbeide i nærmeste festning. Det er i dagens samfunn, hvor ytringsfriheten har rimelig gode kår, litt underlig å tenke på rimeligheten av en slik straffeutmåling.
Saken endres
Det har imidlertid foregått noe etter at dommen falt. I Christiania Tukthus sine fangeprotokoller kan vi lese at Kristen Håkensen den 14. februar 1789 ankommer for å sone 1 år. Et søk på Nasjonalbiblioteket etter «Christen Haagensen Smestad» gir faktisk ett treff. En artikkel i Ringsaker Blad fra 1960 omhandler blasfemidommen mot Kristen Håkensen.
Det viser seg at dommen i tingretten har blitt anket til Opplandenes Lagting som behandlet saken 3. september 1788 på gården Hjellum utenfor dagens Hamar by. Straffen på åtte år fra tingretten ble i lagretten redusert til 1 år straffarbeid.
Veien ut – og inn i fengsel igjen
Kristen soner 1 år i tukthuset og løslates 13. februar 1790. En dag før 1 år fordi den 14. er en søndag. Da går ferden hjem til Ringsaker og livet ser ut til å være litt mer «harmonisk » noen få år. Kristen og hans kone Anne har fire barn til dåpen i perioden februar 1791 til mai 1798.
Men så er det på’n igjen vinteren 1800/1801. Ved folketellingen 1. februar 1801 sitter Kristen arrestert på lensmannsgården Stolpestad i Ringsaker. Kona er da gravid med deres sjette barn som døpes i juni samme år. fire dager senere, 5. februar 1801 er den tredje rettssaken mot Kristen Håkensen i gang. Denne gangen står han tiltalt sammen med sin bror Håken Håkensen og et ektepar på Kluftmoen ovenfor Næroset i Ringsaker. Tyveriet består som sist gang av utresket korn stjålet fra Carl Byen som bor ikke langt unna husmannsplassen Tørtop der Kristen på den tida bodde med sin familie. I løpet av rettssaken kommer det opp enda et tyveri begått høsten 1800 fra stabburet til Anders Ødemo. Det er der også stjålet matvarer, men saken blir straks litt mer alvorlig i og med at Kristen og hans bror Håken da har hatt med seg ei øks for å kunne bryte opp stabbursdøra. Dermed blir dommen denne gang:
«At Arrestanten Christen Haagensen Sørbye Eje bør, for dette Anden Gang begaaede ringe Tyverie hos Carl Byen og første Gang forøvede Grove Tyverie hos Anders Ødemoe i Følge Forordningen af 20de Februarii 1789 – sammenlignenede Ditto af 4de Martii 1690 – At Stryges til Kagen og Avbøyde i nærmeste Fæstning sin Leeve Tiid, samt betale Anders Ødemoe de frastiaalne og ey tilbagebekommne Koster med 4 Rigsdaler 48 skil.»
Ifølge Store norske leksikon ble Kakstrykning utført med en «nihalet katt», en pisk med ni remmer med flere knuter på, festet til et trestykke. Altså nok en gang pisking som straff og nå også livstidsstraff på Tukthuset. Men her er det altså at jeg har behov for å gjennomgå hele saksmappa som ligger i Riksarkivet. For Kristen må ha sluppet ut igjen, uvisst når. Denne gangen har han ikke reist nordover, hjem til Ringsaker.
Flytter videre
Han har i stedet reist sørover og neste gang vi møter ham, bor han på Fiskeløs i Aremark i Østfold. Han har da enda en gang blitt tiltalt for tyveri og denne gang har saken gått helt til høyesterett som 6. desember 1846 har opprettholdt hans siste straff på to års straffearbeid i Christiania Tukthus. Dommen blir forkynt for Kristen på hans bopel i Aremark den 2. mai 1846 og han blir umiddelbart transportert til Christiania Tukthus. Denne siste straffen rakk han ikke å sone fullt ut, for 18. mai 1847 døde Kristen i Tukthuset og ble noen dager senere begravet på Tukthusets egen kirkegård. Han ble hele 80 år gammel, mens hans kone Anne Hansdatter døde allerede i 1826.
Det er ikke mange av mine forfedre jeg vet så mye om som jeg gjør om Kristen, men allikevel har jeg mange spørsmål som jeg håper å finne svar på. Hvor lenge sonet han straffen etter dommen i 1801? Hvorfor ble han benådet eller fikk ettergitt straff? Hvorfor valgte han akkurat Aremark som ny bopel og hvordan var livet hans der? Noe av dette kan jeg kanskje finne svar på i den omfangsrike mappa på 150 sider i Riksarkivet. At kona og barna som var etterlatt i Ringsaker hadde et strevsomt liv, er jeg temmelig sikker på. Etterkommere fikk de allikevel mange av. Men det er kanskje ikke så mange av disse som kjenner til Kristen Håkensens dramatiske livsløp?