Kombinasjonsøkonomi

– Om vi skal ta for oss de store linjene i kvinnehistorien fra 1500 til 1930, vil jeg ta utgangspunkt i økonomien. I Norge er tre prosent av jorda dyrkbar. Slik er det nå, og slik har det alltid vært. I en fortid der kornet kanskje gav fem fold, er det helt klart at man da måtte skaffe inntekt utenfra om man skulle klare å brødfø familien. I hvert fall når all jorda var tatt i bruk slik den var på midten av 1600-tallet.

Et særtrekk ved norsk økonomi er det vi kaller kombinasjonsøkonomi. Da kombinerte man jordbruk med ulike deler av eksportnæringen som fiske, skogbruk, trelast eller sjøfart. Kvinnene fikk stort ansvar på gården og tok seg av driften av denne. De holdt seg heller ikke bare på gårdene, de tok også i bruk utmarksressursene, for eksempel til setring, sier historieprofessor Hilde Sandvik ved Universitetet i Oslo.

Kvinner fikk innsikt i økonomien

En slik økonomi gjorde at jenter og gutter ble opplært til å kunne klare mange oppgaver. Dette skiller seg fra landsbylivet vi finner mange steder på kontinentet, der man hadde bakere, slaktere og andre håndverkere som tok seg av spesialoppgavene.

– Samtidig hadde vi en åpen økonomi vendt mot verden, der man hele tiden skulle være rustet til å takle de dårlige tidene som måtte komme. Det å ha mange bein å stå på kan derfor ha vært en slags risikohåndtering. En slik økonomi kan vi se helt inn i oljealderen. Å leve på denne måten gjorde også at kvinnene fikk innsikt i økonomien for å kunne drive husholdet. Bonderepresentantene på Stortinget så dette og mente det derfor var urimelig at det bare var mennene som skulle styre. De var derfor tidlig ute med å foreslå lik arv for sønn og datter, slik at mannen ikke kunne få råde over boet alene, sier Hilde Sandvik.

Kunne overta, også før odelsretten

Den likestilte arveloven får vi i 1854. Likestilt odelsrett får vi først i 1972. Men Sandvik minner om at ikke alle familier fikk fram en voksen mannlig arving og at så mange som 20 prosent av gårdene kan ha blitt overført ved åsetesrett til «gårdjenter».

– Odelsrett er slektas løsningsrett. Så om man har en fattig storebror og en rik lillesøster, kunne hun benytte odelsretten like fullt som han. Åsetesretten gir den nærmeste arvingen rett til å overta gården. Eldste sønn hadde fortrinnsretten, så kom andre sønner, og til sist sønnesønnen. Om det ikke fantes sønnesønner, var det eldste datter som fikk overta.

På 1800-tallet giftet kvinner seg ganske seint, og 26 år var gjennomsnittet for førstegangs ekteskap. I snitt fikk man seks barn, men på grunn av stor barnedødelighet og sykdommer levde kanskje bare tre-fire av dem opp. Det var derfor ikke i alle familier at man klarte å få frem en mannlig 20-åring, og da var det en gårdsjente som tok over, sier Hilde Sandvik. Hun legger til at begrepene åsetesrett og odelsrett ofte ble blandet og brukt om hverandre, etter at man fikk en ny odelslov i 1821 som ikke skilte så godt mellom de to.

Hun viser til Marthe Hommerstad som i masteroppgaven «Mand af Mand gaaer før Qvinde af Mand»: Farbrorretten og odelsjenter på slutten av 1700-tallet og frem til Odelsloven av 1821» fra 2003, kartla kvinners rett til odel på 1700-tallet. Hommerstad viser også hvor mange farbrorrettssaker som ble anket inn til den høyeste innenlandske rettsinstans i Norge, overhoffretten, i perioden 1770-1799 og hvordan disse sakene ble behandlet.

Brorgilde søstre og enker i uskifte

Selv om en likestilt arvelov kom først på midten av 1854, finnes det eksempler på kvinner som arvet likt med brødrene sine også før dette. Blant annet kunne brødrene gjøre søstrene brorgilde, altså at de arvet likt. Om man går i testamentene som ligger i Riksarkivet, ser man også at en del foreldre har testamentert likt til sønn og datter. Dette kan man lese mer om i Inger Hilde Killeruds masteroppgave «Jordisk gods: arv, kjønn og familiestrategi i norske testamenter 1810-1854» fra 2006. Denne oppgaven ligger i Oslos digitale forskningsarkiv DUO.

Enker kunne også sitte i uskifte, noe som innebærer at skiftet og arveoppgjøret utsettes og at gjenlevende ektefelle overtar den avdøde ektefellens formue, eiendeler og gjeld.

– Da måtte man ha en attest fra presten. Visste du at over 20 000 kvinner fikk en slik attest som fortalte at de var forstandige og fornuftige? Disse ligger i Riksarkivet under Revisjonsdepartementets arkiv. Gifte koner ble erklært myndige i 1888. Det betydde at mannen ikke kunne selge eller pantsette konas eiendom uten hennes samtykke. Slik hadde det også vært i norsk lov frem til 1687, etter en gammel lov fra Magnus Lagabøtes tid.

Men i 1687 ble dansk og norsk lov samordnet, og mannen fikk disposisjonsrett også over konas eiendom. Om hun hadde noe å utsette på dette, kunne hun gå til sak mot han, underforstått at det var noe du ikke gjorde. Slik varer det da helt frem til 1888. I mange andre land hadde man hatt en slik lov hele tiden. Grunnen til at det lenge ikke var slik i Danmark-Norge, var nok for å sikre at mennene ble mest mulig kredittverdige, sier Hilde Sandvik.

Var du ugift, hadde du ikke lov til å råde over egen formue uten din verges samtykke med mindre du hadde fått en bevilling til å være din egen verge. For å få det, måtte du søke kongen om dette. Etter 1800 ble sakene behandlet av amtet.  Fra 1845 fikk ugifte kvinner over 25 år samme myndighetsstatus som menn mellom 18 og 25 år, de ble såkalt «mindreårige» eller «myndige med curator», og fra 1863 fikk de samme myndighet som menn. Egen lønn kunne de derimot disponere på egenhånd.

Kvinner ble ofte straffet hardest

Selv om kvinner ikke gikk til sak mot sine egne menn, betydde det ikke at kvinner ikke ble stilt for retten. I Christiania var kvinner involvert i omtrent hver tredje gjeldssak på 1600-tallet. Straffesakene mot kvinner på 1700-tallet gjaldt ofte leiermål, altså saker som gjaldt seksuell omgang utenfor ekteskap.

– I seksuallovningen var det lenge slik at hennes bøter for leiermål bare var halvparten av hans, men at begge skulle stå til åpenbart skrifte frem til 1767. Da måtte de skrifte offentlig for det de hadde gjort.

I kirkebøkene finner man flere steder lister over de som er «publice absolveret». Begynner man derimot å se på hvem som fikk bot og måtte skrifte, er det stort sett kvinner. Så kan man begynne å lure på hvorfor det er slik. På denne tiden var de fleste menn innrullert i det militæret, og da fikk de ofte en liten straff av kompanisjefen istedet. Dette er knapt nevnt i de militære protokollene. Kvinnene måtte på sin side oppdra barn uten støtte, stå til offentlig skrifte og betale en bot, og om de ikke klarte det, ventet gapestokk eller en annen form for skamstraff.

Frem til 1812 kunne man bli straffet for førstegangs leiermål, men etter 1812 bare for tredje gangs leiermål. Som regel betydde det for tredje barn utenfor ekteskap, det tyder i hvert fall innførslene i fogderegnskapene på.

Ser man på trolldomsprosessene, som var på sitt mest intense fra midten av 1500-tallet til midten av 1600-tallet, var 80 prosent av de anklagde kvinner, og prosenten var enda høyere blant de som fikk dødsstraff, sier Hilde Sandvik og viser til Hans Eyvind Næss klassiske verk fra 1982 om norske trolldomsprosesser. Denne finnes digitalisert hos Nasjonalbiblioteket.

Fikk tilgang til universitetet i 1884

Når det gjelder skolegang, fikk man det første ordentlige skoletilbudet for alle barn i Norge ved reformasjonsjubileet i 1736. Da ble det satt i gang et primærskolevesen slik at barna skulle lære å forstå innholdet i sitt konfirmasjonsløfte.

Noen prester noterte ned leseferdighetene til elevene sine, og her kan man se at gutter og jenter hadde like leseferdigheter. Enkelte ganger leste til og med jentene bedre enn guttene. Det er særlig prestens «sjeleregister» fra Haram som har gitt disse opplysningene. I generasjonene før primærskolevesenet var det stort sett guttene som hadde vært gode til å lese, selv om enkelte kvinner også kunne dette.

– Jenter og gutter hadde altså samme elementærutdannelse, men det var ulike typer skoler i byene og på landet. I byene er det for eksempel bare gutter som får gå på latinskolene, mens gutter og jenter går sammen på landsbygda.

Jenter får tilgang til høyere utdannelse fra 1882, når Cecilie Thoresen får gå frem til artium og dermed kunne begynne på universitetet i 1884.

I andre europeiske land hadde det lenge vært vanlig at kvinner hadde undervist og gjort seg gjeldende, mens man i Norge fikk den første kvinnelige professoren i 1912. Dette var biologen Kristine Bonnevie. Hun var opptatt av enkle arter og lagde forsøksstasjoner blant annet i Drøbak, men var også kjent for å ta godt vare på studentene sine og for å ha skremt Thor Heyerdahl bort fra å studere biologi, sier Hilde Sandvik og legger til at også flere andre kvinner skulle gjøre seg gjeldende innen realistfeltet i tiden som fulgte.

Likevel var det et lite fåtall som fikk denne muligheten. Mens de flinkeste bondesønnene kunne ha en sjanse til å komme seg opp og frem, tross manglende studiestøtte og andre sosiale ordninger, slik Arne Garborg skriver om i «Bondestudentar», var det primært borgerskapets døtre og embetsdøtre som tok høyrere utdannelse blant kvinnene. Men en kan se en endring rundt 1900. Til de første sykepleieutdanningene er det blant annet mange gårdbrukerdøtre som melder seg.

Hvordan var det egentlig å være kvinne i en borgerskapskrets?

– Når man snakker om borgerskapet, er det lett for mange å tenke på 1800-tallet og Jane Austen-lignende samfunn. Men om vi tar for oss 1600- og 1700-tallet, bodde 90 prosent av befolkningen i Norge på landsbygda.

I byene bodde det ulike typer folk, men borgerskapet hadde monopol på å drive handel og håndverk der. De kunne gå til sak hvis andre prøvde seg på det samme. Det var nok mange borgerskapsdøtre som stod i butikken og ble lært opp i farens fag selv om de ikke fikk ta svennebrev og mesterbrev.

I laugsprotokollene som finnes på Statsarkivene, kan vi også lese om enker som fortsatte næringen om mannen døde. Borgerdøtrene var nok ganske selvbevisste og stod over de kvinnene som kom inn fra landsbygda, men de var ikke så fine som embetsmannsdøtrene. De fikk heller ikke gifte seg med embetssønner, med mindre faren var riktig rik. Da kunne det kanskje gå, sier Hilde Sandvik.

Kommer vi opp på 1800-tallet, skjer det en endring i disse samfunnene. Man ser en utferdstrang og kjedsomhet blant kvinnene der. Bøker og egenskrevne historier om samtiden blir et middel mot dette for mange av dem. Samtidig begynner embetsmannsstaten etter hvert å krakelere mot slutten av 1800-tallet, og privilegier som mange er vant til, er ikke lenger like selvfølgelige.

– Mange av disse familiene ble det man kan kalle fattigfornemme. De hadde et høyt dannelsesnivå, men måtte klare seg med veldig lite. Kvinnesaksforkjemperen Ragna Nielsen kom fra en slik bakgrunn. Hun startet etter hvert en skole for å kunne forsørge familien, hvor blant annet Sigrid Undset gikk, sier Hilde Sandvik.

Forskjeller på husmannskoner og gårdskoner

I bondesamfunnet var kvinnelivet litt annerledes, men det kunne også se annerledes ut innad i samfunnet. Alt etter hva slags samfunnslag du kom fra.

– Bondedøtrene giftet seg gjerne når de var 23-24 år, mens husmannsdøtrene måtte tjene lenger for å kunne gifte seg – gjerne helt til de var 30.

En gårdmannsdatter kunne forvente seg å bli gift med en gårdmann, mens det skjedde svært sjelden med husmannsdøtrene. Som slektsforsker kan man være oppmerksom på dette, om det har vært noen krysninger på tvers av disse samfunnslagene. Da kan det også være verdt å vite at enkelte steder var husmannsvesenet svært utbredt, som i Nord-Trøndelag og på Østlandet, mens det på for eksempel på Sørlandet var lite av dette, sier Hilde Sandvik.

Hun legger til at det også var forskjeller på de to kvinnegruppene i hvor mye tid de hadde til rådighet, selv om begge hadde lange dager og hardt arbeid. Gårdbrukerdøtrene kunne blant annet ha tid og tilgang til ull og lin, vevstol og farget garn, og hadde både stoff og tid til å sy finere ting, mens husmannsdøtrene ikke hadde noen av delene.

Fryktelig slit for arbeiderklassens kvinner

Noen som også hadde mye hardt arbeid var arbeiderklassekvinnene. Denne kvinnegruppen vokser først frem fra 1850-tallet, da man begynner å få en industri i byene.

– De fleste som jobbet her, var ugifte kvinner, men det var det var også en god del gifte. Det var et fryktelig slit. De måtte levere fra seg barna i barnekrybber før de stilte opp på jobb klokka seks, før de igjen kunne hente dem tolv timer senere. En del jenter valgte seg likevel industriarbeid fremfor å være tjenestejente, det kan ha vært på grunn av kameratskapet og den friske stilen på arbeidsplassen, sier Hilde Sandvik.

Etter hvert som man ble gift, fikk mange mulighet til å slutte i jobben. Men det betydde ikke at man sluttet å jobbe. Mange valgte da å skaffe seg inntekter ved å sy, vaske eller ta andre oppgaver man kunne gjøre hjemmefra.

– I folketellingene er ikke slikt arbeid registrert, så om man ønsker en kilde på slikt arbeid må man gå til mer berettende kilder, som Eilert Sunds bok om Piperviken og Ruseløkka, sier Hilde Sandvik.

Om mannen din døde, havnet du i en svært vanskelig situasjon. For folk flest var ikke støtteordninger noe alternativ, og du hadde svært sjelden sparepenger å ty til heller.

– Da måtte du først vurdere om du kunne klare å bo der du bodde, eller om du måtte ta til takke med et enda dårligere husvære. Deretter måtte du vurdere om noen av barna dine kunne bli sendt ut for å jobbe. Et tredje alternativ var å igjen ta arbeid på fabrikken. Nok et annet alternativ var å gifte seg på ny. Dette var kanskje mer vanlig i bondefamilier enn i arbeiderklassen, sier Hilde Sandvik.

Unge koner og eldre menn førte til konkursrammet enkekasse

Der arbeiderklassekvinnene og bondekvinnene ofte var vant til å ta grep i eget liv, både i arbeid og økonomi, kunne et tap av ektemannen være enda mer dramatisk for embetskvinnene. I denne samfunnsgruppen giftet gjerne mennene seg med mye yngre kvinner, ofte ned i 17-18 årsalderen. Da falt mannen i mange tilfeller fra lenge før kvinnen, og hun satt igjen alene, ofte uten å være vant til å ha selvstendighet og ansvar i eget liv. På grunn av dette hadde man allerede fra 1700-tallet en enkekasse for disse kvinnene.

– Man fikk en ny enkekasse i 1815. Ofte døde mennene før de hadde klart å betale inn full premie til denne kassen, så den hold på å gå konkurs flere ganger, sier Hilde Sandvik, og legger til at hele familieøkonomien til norske embetsmannsfamilier ligger i arkivet etter denne enkekassen på Riksarkivet. Dette er på 55 hyllemeter og fremdeles ikke skrevet noe om, sier Hilde Sandvik.

Som en liten tilleggsopplysning blir felles alderspensjon foreslått innført for alle innbyggere i 1920-åra, men staten ser seg ikke råd til å sette dette i verk. Behovsprøvd alderspensjon blir innført i 1936.

(Kilde: Slekt og Data 4/2016)