For å finne informasjon om leger kan du for eksempel lete i arkivet etter Den norske legeforening. Det ligger i Riksarkivet og strekker seg fra 1886 til 1996. Her kan det finnes medlemslister. Det kan også finnes informasjon i universitetenes arkiver, for eksempel eksamensresultater og karakterer. Det materialet som er avlevert ligger i Riksarkivet og statsarkivene. Du kan også finne mange interessante opplysninger i jubileumsbøkene til ulike studentkull. Mange av disse bøkene ligger på Nasjonalbibliotekets nettside. Søk for eksempel på Studentene fra. Det finnes i tillegg egne oversikter over norske leger. Blant annet bøkene Norges læger/Norges leger (navnet ble skiftet fra den niende utgaven). Bøkene finnes på Nasjonalbibliotekets nettside.
For informasjon om sykepleiere kan arkivene etter de ulike sykepleierskolene være interessante å lete i, spesielt de som har eksamensresultater, informasjon om karakterer og så videre. Arkivet etter Norsk Sykepleierforbund kan mulig også inneholde noen interessante opplysninger, for eksempel medlemsregister og protokoller fra landsmøter. Forbundet ble stiftet i 1912, og arkivet finnes i Riksarkivet. Også for andre yrker i helsevesenet kan det finnes fagforeningsarkiver og utdannelsesarkiver som kan være interessante. Se hva som finnes hvor på Arkivportalen.no. Norsk sykepleierforbunds og sykepleiens historie ble også dokumentert i et tobindsverk som kom ut i 2012, med Ole Georg Moseng og Ellen Cathrine Lund som forfattere.
Fra fire til 50 leger
Mellom 1700 og 1814 økte tallet på offentlige leger fra fire til nærmere 50. Noe samlet kildemateriale for hvem de var finnes det dessverre ikke. Den første medisinutdannelsen i Norge kom på plass i 1814, ved Universitetet i Oslo. Før den tid ble leger som praktiserte i Norge utdannet i København. På slutten av 1700-tallet ble også jordmorvesenet etablert. Det var ved de første sykehusene, som kom i samme periode, at de første jordmødrene med offentlig utdannelse fikk sin skolegang. I Norge kan vi regne «radesykehusene», sykehus som ble etablert for å bekjempe den nye, fryktede epidemien «radesyke », som de første moderne sykehus.
– De første sykehusene var primært forbeholdt de fattigste i samfunnet. De rike måtte selv betale for behandling. En hadde også behandlingsinstitusjoner i Norge før sykehusene kom, men dette var mer private pleiehjem for alderdom og sjelesorg, ikke medisinsk institusjoner. Et eksempel er «Tugt- og børnehuset» i Bergen, et annet er «Den kombinerede Indretning» i Stavanger, sier Ole Georg Moseng, professor i historie ved Universitetet i Sørøst- Norge og forfatter av boken Ansvaret for undersåttenes helse 1603–1850, bind en i tobindserien Det offentlige helsevesen i Norge 1603–2003.
Bygdeleger og kloke koner
Selv om det etter hvert ble opprettet sykehus og tallet på leger vokste, bodde en stor del av befolkningen langt unna det offentlige helsetilbudet. Ble du syk var det primært familien som tok seg av deg, men i mange bygder var det også selvlærte «bygdedoktorer» eller kloke koner som folk søkte hjelp hos.
– På 1700-tallet var det ganske vage skillelinjer mellom folkemedisinen og skolemedisinen. Lenge hadde ikke legene så mye mer å stille opp med enn bygdedoktorene og de kloke konene. På denne tiden kunne de gjerne være like kompetente som legene. Da legeprofesjonen etter hvert vokste frem, ser man at legene følte at de konkurrerte mot disse amatørene. Staten reagerte derfor etter hvert med en forordning som tok sikte på å bli kvitt dem. I 1749 ble kvakksalverloven vedtatt. Den rammet de som drev medisinsk behandling uten å ha formell kompetanse til dette, sier Moseng, og legger til bygdefolket gjerne hadde mer tiltro til en lokal amatør enn en ukjent lege som kom utenfra.
«Kvakksalvere» som ble dømt vil du finne i rettsmateriale som ligger i statsarkivene.
Sunnhetskommisjoner fra 1860
I 1860 ble det offentlige helsestellet løftet ytterligere et nivå opp, da det ble opprettet sunnhetskommisjoner over hele landet. Disse hadde som oppgave å holde tilsyn med helsesituasjonen i sitt dekningsområde, samt ha ansvaret for behandling av pasienter ved utbrudd av alvorlige sykdommer. For eksempel tuberkulose. Det finnes mye arkivmateriale etter disse kommisjonene. Du får en oversikt over hva som finnes hvor på Arkivportalen.no. Bruk søkeord som «sunnhetskommisjon», «helseråd» og «distriktslege».
Private initiativ overlappet de offentlige helsevesenet
Selv om det offentlige helsevesenet ble stadig bedre i Norge, var mye av helsestellet lenge initiert av frivillige av organisasjoner. Som Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening. Arkivene etter hovedkontoret til disse organisasjonene ligger i Riksarkivet, mens de lokale foreningenes materiale gjerne finnes i lokale arkiver. – Norske Kvinners Sanitetsforening stod blant annet i bresjen i kampen mot tuberkulose, et arbeid som etablerte seg i lys av myndighetene og offentlig helsevesens manglende tilstedeværelse. De frivillige organisasjonene stod også på og bygde opp viktige helseinstitusjoner og utdannelsesinstitusjoner for sykepleiere. For eksempel dagens Lovisenberg Diakonale Sykehus, sier Moseng.