En annerledes bestefar

Min farfar var annerledes enn andre bestefedre i min barndoms by Farsund. Han sa natthusbord i stedet for nattbord, han spiste ikke, men skaffet. Sjømenn fra seilskutetiden var vant med å få i seg maten fortest mulig. Farfar renset ikke fisk på tallerkenen, men stappet alt i munnen, mens fiskeben tøt ut av hver munnvik i en stadig strøm. Et skuespill! Farfar, Carl August Birger van der Hagen, var født svensk i 1881 og hadde seilt 20 år på norske og atten år for amerikanske rederier. Jeg var hans første barnebarn, oppkalt etter ham og var på mange måter en erstatning for hans mangeårige fravær fra hjemmet og liten kontakt med egne barn. Jeg var svært glad i ham.

Det er først ved skriving av en slektsbok at jeg forstår hvor komplisert sjømannslivet hans hadde vært og hvor mange kilder man kan finne om sjøfolks liv. Farfar tok også vare på mange brev og dokumenter, deriblant sjøfartsboken. Mange kilder om sjøfolk ligger på nett, men det kan være vanskelig å navigere i disse kildene, ruller som de kalles.

Hvorfor gikk han til sjøs?

Det snakket han aldri om, og det falt oss ikke inn å spørre. Mange tiår etter farfars død fortalte hans svenske søstersønn meg at «morbror Birger slog till en lærare sista året i realskolan», ble utvist og sendt rett til sjøs. Familien bodde da i Göteborg, og det lå tilfeldigvis en Farsundsskute på havnen, skonnertbriggen Austad. Det var like etter påske i 1898, og farfar var bare 16 år gammel. Med Austad seilte han i fire år som jungmann og senere stuert og fikk en god attest fra skipper Knudsen. Skuta var minst én gang til reparasjon i hjembyen, så farfar må ha hatt god tid til å bli kjent der. Han var slank og flott og gikk under navnet «den pene svensken». Femti år senere var farfar med oss på et besøk på den vakre gården Eitland på Lista. Vi hilste på gamle Bergitte som husket den pene svensken fra sin ungdom. Hun slo hendene sammen; «Å, blei han sånn!».

Styrmannsskole og forlovelse

Farfar hadde rikelig nok fartstid da han i 1903 begynte på ettårig styrmannsskole i Farsund. Svensken fant seg godt til rette i den lille sjøfartsbyen. Han bodde på et lite hotell i Torvgaten og har nok levet livet, etter hva de bevarte postkort forteller. Kjæreste og forlovelse ble det i løpet av 1903. Hun som ble min farmor, var da 17 år gammel. Vi har bevart et postkjærlighetskort som hun sendte til ham i 1903, skrevet i en primitiv kode (a=1, b=2 og så videre). Det var ikke uvanlig at sjøfolk sendte kort hjem med tekst i morsetegn. Teksten stod alltid på bildesiden av kortet, først i 1905 ble det tillatt å skrive tekst på adressesiden, slik vi gjør (om vi skriver kort, da!). I begynnelsen av 1900-tallet sendte nordmenn mellom 10 og 20 millioner kort årlig. I Farsund var det fem postombæringer daglig.

Svensken skrev et godt norsk allerede den gang, og han har nok vært en flink elev på styrmannsskolen, med «Første karakter» til eksamen i mars 1904. Hyre som styrmann fikk han straks, men kom hjem før jul for ekteskap med sin 18 år gamle forlovede, vakre Anna.

1905 med unionsoppløsning, marinetjeneste og forlis

Den nygifte svensken ble innkalt i januar i marinen som flaggmatros. Han tjenestegjorde først på panserskipet Eidsvold og senere på panserskipet Norge. I slekten fortelles det, uverifisert, at han som svensk statsborger firte unionsflagget og heiste det rene norske flagg på «Norge». Svensk statsborger var han med sikkerhet, men trodde nok at han var norsk. Den siste måneden i marinen var han på torpedobåt, men ble dimittert 1. august. Vel hjemme i Farsund «strakk han kjølen» til min far som ble født i april 1906.

Styrmann og seilskuteskipper

Etter noen år på flere seilskuter fikk han i 1907 skippersertifikat. Så fulgte det lengste engasjementet i hans sjøkarriere. Som 1. styrmann fra 1908 og skipper fra 1912 seilte han med bark Thekla, Samuelsens rederi, Farsund, 7 års sammenhengende tjeneste i utenriksfart.  Min far, eldstesønnen, så ikke sin sjømannsfar de første ni år av sin barndom. Men min farmor tok med seg sin nesteldste sønn Alf og seilte med Thekla i nesten 2 år. Hun fødte en datter ombord, to måneder prematurt, på syd-Atlanteren i 1914. For oss barnebarn var Thekla eventyrskuta, en vakker, velseilende stålbark. Farfar fikk så en større fullrigger å føre, Marosa fra Bruusgaard rederi i Drammen. Våren 1918 overtok han den fem-mastede skonnert Asta, et USA-rederi, og gjorde noen vellykkede seilaser med korn til Europa det siste året av 1. verdenskrig. Så var det slutt med seilskuter.

Mellomkrigstid, tankfart og depresjon i skipsfart

Farfar seilte fra 1919 til ca. 1930 for USA-baserte rederi AGWI-line, de fleste år som skipper på tankbåter. I 1919 kom det en forordning som sa at for å føre USA-registrerte fartøyer over en viss størrelse, måtte man ha USA-statsborgerskap. Det søkte han og fikk innvilget i 1921, noe som skulle føre til problemer da han la opp sjøen i 1936. Han var basert i New York, men var hjemme i Norge i korte perioder. Da det begynte å bli dårlige tider i begynnelsen av 1930-årene, førte han taubåter på havnen i New York. Sjømannskarrieren gikk mot slutten, og til jul 1936 kom han hjem for godt. Så kom problemene med norsk statsborgerskap. Byråkratiet hadde mange innvendinger. Det ble blant annet anført at han hadde kommet til landet i 1936 uten å være meddelt oppholdstillatelse her. Etter mye om og men, fikk han i 1938 godkjent norsk statsborgerskap med virkning fra 1904.

Resten av livet

Etter tiden på sjøen ble farfar en aktet byborger som riktignok bodde halve året på et lite småbruk han skaffet seg noen kilometer ute ved fjorden. Der dyrket han jord, bar jord på ryggen til små dyrkbare småstykker, fisket med garn, snøre og teiner, hadde høns, geit og kaniner og samlet på alt som kunne tenkes å komme hendig med i vanskelig tider. Hver lørdag tok han på seg den brune landgangsdressen og «gikk i land». Han var farfar og morfar for mange barnebarn og ble 85 år gammel.

Referanser: Stort sett bygget på familiearkivet. Ta gjerne kontakt med artikkelforfatter.