(Flere bilder blir lagt til i artikkelen neste uke).

Det er nærmere 40 år siden farmor Hansine og jeg ferierte sammen. Hun døde i 1987. Faren min visste heller ikke noe bortsett fra at moren hans var vokst opp hos sine besteforeldre i Fåvang i Gudbrandsdalen, og at hans mormor Karen var reist til USA da moren var liten. Farmors bakgrunn hadde med andre ord aldri vært et tema.

Dette måtte jeg finne ut av, og begynte å sette meg inn i slektsforskning. Snart fant jeg farmor i kirkeboka for Ringebu: «Hansine født 10.04.1896 – uægte – foreldre ungkar og jernbanearbeider Torkel Amundsen, Modalen og pige Karen Nielsdatter Lindviksmoen». Og her var det føyd til: «oppgivet av moderens søster».

Uekte barn, altså. I 1896 var dette fremdeles skambelagt, men oldemor Karen var ikke alene om denne skjebnen. I kirkeboka fant jeg veldig mange eksempler på uekte barn født på samme tid. Men likevel, ikke noe hun ønsket skulle bli kjent 80 år etterpå. Et uekte barn var jo i realiteten et barn uten en far. Likevel, farmor Hansine fikk farens navn – Torkelsdatter – selv om det først ble lovpålagt i 1916.

Hvem var Torkel?

Men hvem var denne Torkel Amundsen fra Modalen? Min nysgjerrighet var vekket. Og slik startet et mangeårig arbeid med å finne svaret. Modalen er en kommune like ved Bergen. Navnene Torkel og Amund var vanlige der, og en slektsforsker i kommunen, Jack Nygård, var optimistisk. Men nei, ingen funn.

Men man gir seg ikke. Navnet Modalen finnes veldig mange steder i landet, på grender og gårder. Sollia var en gang en del av Ringebu, og i Moelv er det også et sted med dette navnet – for å nevne noe. Jeg brukte utallige timer på Riksarkivet og Statsarkivet.

Folketellingen ga svar

Det gikk noen år, men så kom folketellingen for 1900. En fjern slektning av meg, Torbjørn Furland, oppdaget det først og kontaktet meg om den store nyheten: I 1900 bodde oldefar Torkel Amundsen på Voss og arbeidet på Bergensbanen. Og han var født 7. september 1869 i Sør- Odal. Endelig, etter så mange år på feilspor var det håp om å finne mannen.

Via arkiver og bygdebøker fant jeg etter hvert frem til familien hans på Skarnes. Jeg sporet opp etterkommere etter oldefars halvsøster. Min far rakk å besøke dem mens han fortsatt var i farta. Det var et veldig fint møte, og noen opplysninger og bilder fikk jeg med meg – ett skritt nærmere oldefar Torkel. Men de hadde dessverre aldri hørt om denne Torkel som sikkert hadde reist ut på arbeid som veldig ung.

Folketellingen for 1900 viste også at oldefar fikk en sønn i Ulvik i Hardanger i 1899. Nok et uekte barn. Ingvald Tveit var født 24. september 1899 og var altså farmors halvbror. Moren var Jyri Tveit og jobbet i Jondalen. På sporet igjen.

Jyri Tveit var tanta til komponisten Geirr Tveitt. Jeg kontaktet datteren hans, som også het Gyrid, om et oppslag i Aftenposten om henne. Hun kjente til historien om Torkell og sønnen Ingvald. Mor og sønn hadde flyttet til Haugesund for å komme unna folkesnakket. Ingvald var dratt til sjøs etter konfirmasjonen. Seinere fant familien ut – ved hjelp av Frelsesarmeen – at han var død i USA kort tid etter utreise. Og de visste ikke noe om oldefar Torkel etter dette. Der sluttet det sporet. Ny skuffelse.

To nye sønner

Folketellingen for 1910 kom. Da fant jeg straks oldefar Torkel i Sandefjord. Storsjarmøren var nå gift med Bolette fra Voss 20. november 1899 og de hadde to sønner – Kristian og Olaf.

Ja vel. Jeg gjorde noen forøk på å etterlyse etterkommere av oldefar Torkell, men uten resultat.

Høsten 2020 hadde jeg god tid, og bestemte meg for å gjøre en innsats for å få det jeg drømte om, nemlig et bilde av denne mannen som var min oldefar. En måte var å kontakte Sandar historielag i Sandefjord. Visste de om kilder jeg kunne bruke for å finne etterkommere?

Jeg fikk raskt svar. Ikke rart jeg ikke hadde funnet noen der, for familien var etter kort tid flyttet til Nøtterøy, og oldefar Torkell var begravd der.

Telefonen som endret alt

13. oktober i fjor ringte telefonen. «Hallo, det er Bjørg Amundsen. Jeg er barnebarnet til Torkel Amundsen». Gleden kunne ikke vært større! Jeg hadde fått kontakt med en person som hadde kjent min oldefar.

Jeg hadde nemlig kontaktet kirkekontoret i Færder kommune og spurt om de visste om mulighet til å finne etterkommere. Det kunne de ikke, men den hjelpsomme damen på kontoret videresendte min e-post til rette vedkommende. Slik ble kontakten opprettet.

Så nå har jeg truffet oldefars barnebarn. Hun kunne fortelle om oldefars liv på Nøtterøy. Han hadde vært veivokter og hatt et bra liv med kona Bolette og de tre barna Kristian, Olaf og Jenny frem til sin død i 1947. Han hadde bygd seg et fint hus som jeg fikk se. Det var godt å endelig føle at jeg kjenner oldefar litt.

Og bilde har jeg fått. Brudebildet skal være av Torkel og Bolette. Det ble funnet i 2019 inne i veggen i huset hans under oppussing. Jeg har også fått bilde av de tre barna hans. Noe som er morsomt er at min far er veldig lik en av onklene sine, altså oldefar Torkels sønn.

Letingen tok sin tid, med mange feilspor underveis, men det ble mulig å nå målet selv om det var vanskelig på grunn av feilskriving i kirkeboka og farmors ønske om at dette skulle forbli glemt.

Farmor Hansine, som vokste opp hos sine besteforeldre og følte seg litt alene i verden i sine 90 år, hadde altså hele fire halvsøsken og en far på Nøtterøy – familiegåten er dermed løst etter nærmere 40 år.

Hva med oldemor?

Men farmor hadde jo en «hemmelighet» til, for hvordan var livet til oldemor Karen? Farmor vokste som nevnt opp hos sine besteforeldre på Lindviksmoen i Fåvang sammen med andre pleiebarn og legdslemmer (fattige), ettersom moren hadde reist til Amerika.

Farmor hadde bare et bilde av moren sin. Denne historien måtte jeg finne ut mer om. Når dro hun? Og hvor?

Bodde i nabobygda

Etter mange år fant jeg ut at oldemor ikke hadde reist til Amerika før i 1910, året da min bestemor ble konfirmert. Men det var i alle fall sant at hun hadde dratt til USA. Dette fikk jeg bekreftet da boken Utvandringen til Amerika frå Ringebu av Einar Hovdhaugen kom i 2005. Visste ikke min bestemor dette? Eller var det bedre å leve med hennes forklaring om at «mor var i Amerika» enn at hun egentlig bodde i nabobygda?

Hvorfor vokste ikke farmor da opp sammen med moren sin? Svaret kan kanskje forklares med arbeidsforholdene den gang. I folketellingen for 1900 er oldemor Karen stuepike på Hunder pensjonat i Øyer. Det var antagelig lange arbeidsdager, for først i 1917 kom de første reguleringene av arbeidstiden – ti timers arbeidsdag og 57 timer i uken. Det er jo et stykke vei fra Øyer til Fåvang, så det var nok ikke så ofte kontakt.

36 år gammel forlot altså oldemor alt og dro ut i verden. Hadde hun drømt om dette tro? Eller dro hun, som så mange andre, fordi det var den eneste utveien? Da hun sto på Myre stasjon for å ta toget til Kristiania (Oslo), visste hun nok ikke at hun aldri skulle se igjen familien, hjembygda eller hjemlandet. Jernbanelinjen som førte oldefar Torkel til Fåvang, førte oldemor Karen derifra. Hva tenker en ung kvinne som skal ut på en så lang reise ut i det ukjente? Bøker og filmer kan gi oss en idé om det, men vi har ingen brev fra henne som forteller oss noe.

Reisen ut i verden

Hvordan kom hun seg av gårde? Det har jeg fått vite litt om nå i det siste. Hun hadde 90 kroner og en billett. Billettpakken skal ha bestått av billett med dampskip fra Kristiania til Kingstone upon Hull, deretter tog til Liverpool via Leeds. I havna der lå de store amerikabåtene som skulle bringe passasjerene videre mot målet. Denne billetten var betalt av hennes fetter Engebret Gundersen Kampen, som hadde reist over allerede i 1893. Siden jeg ikke har kunnet så mye om å lete etter slektninger i USA, har jeg fått hjelp med disse opplysningene av Ole Jon Moastuen i Ringebu historielag.

9. april 1910 skal oldemor Karen ha gått ombord i SS Aaro. Hvordan opplevde hun alt dette, hun som hadde vokst opp ved Lågen og med noen småvann oppover mot fjellet? Selv om Karen hadde et bestemt reisemål, var jo dama tøff, og to døgn senere var hun i Hull hvor hun kunne overnatte på emigranthotell. Hun kunne nok ikke språket, men det gikk sikkert bra fordi dette var et fast opplegg for de fleste utvandrerne. Dette fant jeg kilder til da jeg søkte på nettet.

Deretter tok hun sikkert toget videre, og i Liverpool lå SS Victoria. 15. april er oldemor fremme i Halifax i Canada, og uken etter krysser hun grensen til USA ved Saint Albans City og dro til Summit i Sør-Dakota der fetteren hadde slått seg ned. Etter dette vet vi i familien nesten ikke noe om hennes videre liv.

Giftet hun seg?

Det eneste jeg har hørt er at hun skal ha flyttet et par ganger og ha bodd i Montevideo i Minnesota, og til slutt i Denver i Colorado. Jeg har dessverre ikke noe skriftlig som bekrefter dette. Faren min mente dessuten at hun skulle ha giftet seg med en mann ved navn Ludvik Lund og at hun ikke fikk barn, men jeg vet ikke hvor han hadde det fra.

Finner ingen med det navnet som kan passe; kanskje han var svensk eller er registrert med et annet navn? En amerikafarer som var tilbake her i gamlelandet, hadde hatt med hilsener fra oldemor Karen, men faren min visste ikke så mye om det, og farmor ville jo ikke fortelle noe.

Slektning i USA

Nå har jeg ved hjelp av Ole Jon Moastuen fått vite at jeg har en fjern slektning i USA. Kelly Gustafson er oldebarnet til Engebret Kampen som betalte billetten for min oldemor. Kelly vil prøve å finne ut noe om min oldemors liv i Amerika, men så langt har jeg ikke fått noen opplysninger. Det er bare å vente i spenning.

Synes likevel at jeg har funnet mange svar i letingen etter bestemor Hansines foreldre. Historien som startet med feilinformasjon og hemmeligholdelse, er langt på vei oppklart. Det bestemor ikke ville fortelle, har jeg funnet svar på. Lurer på hva hun ville ha ment om det.