Stakk seg bort med bøker

– Nå har jeg snakket så mye om kvinnene, at jeg helt har glemt mennene.

Vi nærmer oss slutten av intervjuet, og Astrid Nøklebye Heiberg mener det er på plass å gi en takk til alle mennene hun har hatt rundt seg i karrieren sin. Leif Arne Heløe, som var både veileder og hennes første statsråd, Vidar Helgesen som loset henne gjennom den internasjonale Røde Kors-tiden. Og ikke minst hennes daglige rådgiver, ektemannen Arvid Heiberg. Men dette intervjuet skal ikke handle så mye om mennene. Det skal handle om kvinnene.

– Faren min hadde et verksted i andreetasje, der han bygde en elektrisk modelljernbane. Broren min fikk lov til å være med, mens jeg var forventet å hjelpe til på kjøkkenet. Det snek jeg meg unna så mye jeg kunne, og stakk meg bort med bøker isteden. Det var et veldig skille mellom hva som var mannsarbeid og hva som var kvinnearbeid. Jeg opplevde det som mennene drev med som mye mer spennende. I selskap var det slik at mennene satte seg for seg selv etter middag, kvinnene gjorde det samme. Damene snakket om klær, gardiner, barneoppdragelse og slikt, mens mennene snakket om jobbene sine, politikk og ting i tiden. Så jeg prøvde alltid å lure meg bort til dem når jeg kunne.

Nålens hvile

Siden den gangen, da hun bare fikk bære togskinnene, men ikke være med og sette dem sammen i verkstedet, har hun vært opptatt av urettferdighet. Spesielt den som skyldes noe du ikke kan noe for. Som det å være født i et bestemt kjønn. Likevel var det ikke før hun begynte å studere at hun virkelig ble oppmerksom på forskjellene mellom kvinner og menn i samfunnet. For etter gymnaset begynte hun på medisin, og det som møtte henne var et svært mannsdominert studium.

– Av 100 medisinstudenter, som det var i Norge i 1956, var vi 14 jenter. Det ble fort til at vi 14 lagde en kvinnegruppe den gangen, som av gutta ble kalt «Nålens hvile». Det syns vi var aldeles utmerket, for vi skulle ikke sitte der og sy. Vi skulle snakke om andre ting, sier Astrid Nøklebye Heiberg. 

Helbredet spedalske alt som barn

Interessen for medisin fikk hun som barn, da hun var flyktning i Sverige. Historien om hvorfor familien havnet der, kommer vi tilbake til senere.

– Der gikk jeg på en landsens skole i Småland, veldig Emil i Lønneberget-land. Vi hadde blant annet under- visning i religion. Jeg var særlig opptatt av de som ble spedalske, og mistet nese og fingre. Vi var fire i klassen, to jenter og to gutter. Klassevenninnen min og jeg lekte at vi helbredet de spedalske. De spedalske var egentlig planter vi fant. Vi fjernet «syke» deler fra plantene, og noen ganger fikk vi også prestens sønn til å tisse på dem, for det visste vi at var rensende.

Vettskremt av tanken på den tradisjonelle kvinnerollen

Utover interesse og aksept fra foreldrene for at hun ville ha ta en utdannelse og få en karriere, hadde hun ingen kvinnelig ledestjerne som barn. Heller tvert imot, sier hun selv.

– I mors og fars vennekrets var det bare hjemmearbeidende husmødre. Noen få hadde litt utdannelse, men de fleste nøyde seg med lite. Så giftet de seg, og da var det hus, mann og barn. Jeg var «vettaskremt» av tanken på at det skulle være min fremtid også, så jeg unngikk det så langt jeg kunne.

Hun hadde heller ikke så mange kvinnelige ledestjerner i studietiden. Lærerne var for det meste menn, som flesteparten av medelevene.

– Vi hadde en lærer i barnepsykiatri, men hun fikk barn hele tiden, så henne så vi nesten ikke noe til. Vi hadde også en kvinne i biokjemi, men hun var ganske militant syns jeg. Så vi hadde ingen kvinnelige forbilder.

Første kvinnelige psykiater med doktorgrad

Til tross for dette føler Astrid Nøklebye Heiberg likevel ikke at hun ble behandlet annerledes enn de mannlige studentene og blant de tillitsvalgte på fakultet, som hun etter hvert ble en del av.

– Heller tvert imot, for jeg fikk nesten litt favorisering. Både fordi jeg var kvinne og fordi jeg kom fra et mykfag som psykiatrien. Dette førte til at jeg på mange måter seilte oppover hele tiden, og da må man finne ut om man vil ta imot mulighetene eller ikke. Det ville jeg jo, for skal man være med så skal man være med, sier hun.

Det var også på denne tiden hun begynte sin karriere som aktivist, da hun gikk inn for moderat kjønnskvotering av kvinnelige leger som stipendiater. Hun var selv universitetslektor. Senere skulle hun også bli den første kvinnelige doktorgradsstipendiat i psykiatri.

– Jeg lurte veldig på hvorfor det ikke var andre kvinner som hadde tatt doktorgrad før meg, så jeg gikk til en av mine lærere som jeg hadde stor respekt for. Da sukket han tungt og sa «du skjønner det, at dere jenter skal nødvendigvis bruke tid på noe dere synes er viktig. Og det som er viktig, er ofte veldig vanskelig å forske på. Skal du velge noe som er greit å forske på, må det være noe det er lett å måle og veie og sånne ting – og det synes dere ikke er noe morsomt. Det er mange forsøk som har blitt liggende i skuffen og aldri blitt gjort noe mer med».

Astrid Nøklebye Heibergs forsøk ble ikke liggende i skuffen. Sammen med en kvinnelig kjevekirurg begynte hun på en undersøkelse av kvinner med kjevespenninger.

Det ble en dobbeltdisputas som tilfeldigvis falt på 8.mars.

– En journalist hadde intervjuet oss i forkant. Det førte til at 8. mars-toget kom innom Gamle Festsal, hvor vi var. Det er vanligvis 30–40 stykker som sitter og hører på, men denne gangen var det stuvende fullt. Folk måtte sitte i trappen, og det var en merkelig og morsom stemning.

Trodde hun skulle bli skutt

Tilbake til tiden i Sverige. Rett før hun fylte syv år måtte familien flykte til Sverige. Moren og faren hadde vært aktive i motstandsbevegelsen, og det var ikke lenger trygt for dem å være i Norge.

– Vi dro fra Kongsvinger og over til Charlottenberg. Flukten var dramatisk, for vi opplevde å ikke bli møtt den første natten vi skulle krysse grensen, så vi måtte snu og forsøke på ny natten etter. Da vi kom over grensen, fikk vi plutselig masse lys i øynene og ble møtt av svære menn med blanke uniformknapper og bjeffende schæfere i stållenker. Da trodde jeg at vi skulle bli skutt. Jeg visste at det var forferdelig forbudt å si at vi var på flukt. Det var en av de få tingene som var blitt hamret inn i oss at vi ikke skulle si.

De ble ikke skutt. Istedenfor ble de ønsket velkommen til Sverige. Men ikke alle i familien var med. For å flykte med små barn er ikke lett. Et lite barn vil ikke nødvendigvis være stille når det er høyst nødvendig. Det kan heller ikke gå til fots over grensen. Heibergs lillesøster Kari kunne ikke det. Hun var halvannet år gammel da familien flyktet, og måtte bli igjen i Norge sammen med familiens hushjelp. Familien så henne ikke igjen på over to år. Den eneste kontakten de hadde var brevveksling, der de skrev i koder.

– Hushjelpen tok med seg søsteren min til Trøndelag, og lot som om det var barnet hennes. Det var helt fantastisk at hun tok på seg dette, for hun var dypt religiøs. Og da å ha vært i byen og kommet hjem med en lausunge som til og med het det samme som henne, det var skam. Hun bar denne gjennom hele krigen, og den eneste betingelsen hun satte var at hun fikk fortelle broren og svigerinnen om den faktiske situasjonen. Søsteren min hadde det storartet der, og vi barna hadde det godt i Sverige. De største problemene kom etter krigen. Søsteren min, som var fire år og snakket kav trøndersk, hadde ikke bruk for mor, hun hadde jo allerede en mamma, sier Astrid Nøklebye Heiberg.

Erfaringene fra krigen har hun båret med seg resten av livet.

– Under tiden i Sverige lærte jeg at det viktigste for et barn på flukt, er at de har noen som de er trygge på sammen med seg. Hva man har av mat og klær og slikt, det er veldig underordnet i forhold til det å være trygg.

På kanten av det man vet

Med sin lange og innholdsrike karriere, og banebrytende engasjement og arbeid, vil mange kalle Heiberg for en foregangskvinne. Hun ser ikke nødvendigvis på seg selv på den måten.

– Jeg var jo det med doktorgraden, men det var ikke derfor jeg tok den. Det var mer fordi en doktorgrad var det vitenskapelige førerkortet. Da kan man selv be- stemme hva man vil forske på og hva som er godt nok. Man går til ytterpunktene på det som finnes av kunnskap, og når man er ferdig vet du at det akkurat da ikke er noen som vet mer om temaet enn deg. Det er en fin opplevelse.