(Flere bilder og linker blir lagt til i artikkelen på nyåret).
Historien handler om Margrethe Aslaksdatter, som var min bestemors tippoldemor. I kirkeboken for Talvik sogn finner vi at hun ble døpt 25. april i 1790.
Margrethe vokste opp på gården Storvik ytterst i Kåfjorden i dagens Alta. Ifølge folketellingen fra 1801 bodde hun her sammen med foreldrene og flere søsken. Faren Aslak var gårdbruker og fisker, og drev i tillegg med båtbygging ved siden av. Moren Inger passet barn og gård, mens Aslak var på havet.
19 år gammel gifter Margrethe seg med Peder Guttormsen fra Kåfjord. Bryllupet fant sted 11. juli 1809 i Talvik kirke. Margrethe og Peder bosatte seg på gården Dullan et stykke lenger inn i Kåfjorden, og sammen fikk de ni barn. Til daglig ble Margrethe kalt for «Marit i Dullan» eller «Guttorm-Marit» på folkemunne. Det er også slik jeg kjenner henne, som «Marit i Dullan».
Dersom du kjører gjennom Kåfjord den dag i dag, ser du tydelige rester etter gruvedrift ved Strømsnes like ved Kåfjordbrua. Jeg har alltid vært klar over at familien min har hatt noe med gruvedriften i området å gjøre, men det var ikke før jeg begynte å undersøke historien om Marit at brikkene falt på plass.
«Alten Copper Mines» ble til
For å finne ut mer om gruvedriften i Kåfjord gjorde jeg et søk på Nasjonalbibliotekets nettside. Et søk på «kobberverket i Kåfjord» ga meg treff i 91 bøker, 99 aviser og 27 tidsskrifter. Ikke alle treffene var like relevante for det jeg lette etter, men noen av dem var svært informative.
I boken Et imperium i miniatyr: Kopperverket i Kåfjord og samfunnet omkring kunne jeg lese at det i 1826 ble etablert et gruveselskap på stedet av engelskmannen John Rice Crowe og skotten Henry Dick Woodfall. Boken forteller at Crowe kom til Hammerfest i 1819 som ambassadør for det britiske firmaet «Peter Pole & Co», et selskap som hadde som formål å undersøke handelssamarbeidet mellom Nord-Norge og Arkhangelsk i Russland. Crowe samarbeidet med Woodfall, som assisterte ham i mange år.
På denne tiden var interessen for gruvedrift i Norge stor. Etter at selskapet «Peter Pole & Co» gikk konkurs i 1825, bestemte Crowe og Woodfall seg for å reise rundt i Norge for å studere gruveutviklingen i de norske gruvene. Spesielt var de interessert i gruvene i Folldal i Østerdalen og Kongsberg.
Året i forveien hadde Crowe også blitt oppmerksom på en kobberforekomst i Kåfjord utenfor Alta. Han tok steinprøver med seg til England, hvor han fikk prøvene undersøkt. Der fikk han tak i gruveeksperten Joseph Michell, som ble med ham til Kåfjord for å undersøke forholdene i fjellene. I Kåfjord fant de årer av kobberog svovelkis, og noen av prøvene inneholdt så mye som 12–30 prosent kobber. Crowe overbeviste sine forretningsforbindelser i England om at kobberforekomstene i Kåfjord så lovende ut.
Etter dette ble det sendt ut en søknad til den norske regjeringen om bevilling til å starte kobberutvinning. Søknaden ble innvilget, men funnene viste seg å være mindre enn det Crowe hadde sett for seg at de skulle være. I boken Nordkalottens første storindustri: Kobberverket i Kåfjord, Alta fikk jeg bekreftet at det som en konsekvens av dette ble opprettet et gruveselskap på stedet i 1826 som fikk navnet «Alten Copper Mines».
Oppdagelsen på fjellet
Folketellingen fra 1825 viser at det på denne tiden bodde 41 personer i Kåfjord, blant dem Marit og Peder. 23. januar dette året kom deres sjette barn til verden, en velskapt gutt som fikk navnet Henrik. Marit var på dette tidspunktet omkring 35 år gammel, og familien holdt fortsatt til på gården Dullan.
En dag skjedde det noe som skulle vise seg å snu opp ned på hverdagen til familien. I boken Nordkalottens første storindustri: kobberverket i Kåfjord, Alta leste jeg historien om da Marit en dag var på fjellet over Strømsnes for å lete etter ei geit som hadde gått seg bort.
Marit var opptatt med å speide etter og lokke på geita, da hun plutselig skled på den våte mosen. Da hun kikket ned på bakken, kunne hun se flere steiner med en grønnaktig farge som skinte mot henne. Hun plukket opp steinene og tok godt vare på dem.
I en artikkel publisert i Altaposten i 2020 kunne jeg lese at Marit bandt hodetørkleet sitt til en bjørk i nærheten, slik at hun kunne finne tilbake til det samme stedet på et senere tidspunkt. Peder hadde på denne tiden begynt å jobbe som dagarbeider og «kjørekarl» (person som skysser folk eller gjenstander rundt med hest og vogn) for kobberverket i Kåfjord. Han hadde sett slike steiner før, og innså derfor at steinene kunne ha stor verdi.
Overdro funnrettighetene
Hva skjedde så videre med steinene som Marit fant på fjellet? I boken Et imperium i miniatyr: Kopperverket i Kåfjord og samfunnet omkring fant jeg ut at Peder hadde oppfordret Marit til å ta steinene med til kjøpmann Wilhelm Henrik Klerck i Bossekop. Klerck kjente godt til Crowe og Woodfall, og involverte dem raskt.
Steinene som Marit fant i fjellet viste seg å være kobberkis, og det ble satt i gang undersøkelser av fjellgrunnen. Den 17. mai 1827 underskrev Marit og Peder et dokument som overdro funnrettighetene til Crowe og hans gruveselskap for den nette summen av 50 våger russisk rugmel. Dette tilsvarer i dagens målform cirka 875 kilo mel. Storgruva, også kalt «Maritgruva», skulle vise seg å bli den viktigste og sikreste av gruvene i hele kobberverkets historie.
Stor innflytting
Funnet som Marit gjorde ble revolusjonerende for det lille fjordsamfunnet – det viste seg nemlig å være rikelig med malm i fjellgrunnen. Ifølge boken Nordkalottens første storindustri: Kobberverket i Kåfjord, Alta bodde det mot slutten av 1830-årene nærmere 1000 mennesker i Kåfjord. Bygda hadde nå blitt til det mest folkerike stedet i Finnmark, med flere innbyggere enn de tre byene Hammerfest, Vardø og Vadsø til sammen.
I en avisartikkel publisert i Ruijan Kaiku leste jeg at årsaken til den store befolkningsøkningen var at mange hadde kommet fra Sør-Norge, Finland og Nord-Sverige til Kåfjord for å arbeide i gruvene. I tillegg ble det bygget bolighus, skole og kirke i området. Av alle bygningene som var tilknyttet kobberverket, er det i dag bare Kåfjord kirke fra 1837 som står igjen etter kobberverkets storhetstid.
Dro nytte av funnet
Hva skjedde med Marit senere i livet? Vi finner henne igjen i folketellingen for Alta i 1865. Hun er nå 75 år gammel, og har blitt enke etter at ektemannen Peder døde i november 1861. Hun er fremdeles bosatt på gården Dullan sammen med sønnen Anders og svigerdatteren Susanna. På gården har de ei ku, fire sauer og fire geiter – i tillegg har de en årsavling bestående av en og en halv tønne med settepoteter.
I tellingen står det også at Marit mottar et «aarlig Bidrag af Værkets Kassefond». Det var trolig ikke snakk om den store summen, men det er nærliggende å tro at det likevel bidro til familiens samlede inntekt.
Havnet på minnesmerke
Min farmors tippoldemor Margrethe Aslaksdatter gikk ut av tiden 27. januar i 1867, ifølge kirkeboken på grunn av «alderdomssvaghed». Hun ble begravet ved Kåfjord kirke 24. februar samme år. I en artikkel i Altaposten fra 2011 leste jeg at det i løpet av de 65 årene som kobberverket hadde vært i drift, ikke hadde vært en eneste dag verket hadde stått stille. Den dagen Marit ble gravlagt, stoppet likevel all virksomhet opp til ære for henne.
Marit ble gravlagt blant de navnløse på kirkegården ved Kåfjord kirke. Rundt 1400 mennesker som døde under verkets tid ble gravlagt i navnløse graver. For noen år siden ble det satt opp et minnesmerke på kirkegården til minne om alle de som døde under kobberverkets tid. På plaketten er også Marit i Dullan nevnt, «der opfandt Kaafjords gruber».
Funnet hun gjorde i fjellet en sensommerdag på begynnelsen av 1800-tallet ble aldri glemt, og hun fikk mye av æren for bygdas fremvekst. Minnemonumentene som er satt opp utenfor kirken er laget av slaggstein som stammer fra gruvene.
Jeg har flere ganger besøkt det som er igjen av restene etter kobberverket. For meg føles det som en del av familiearven min ligger oppe i fjellsiden over Strømsnes. Det er vanskelig å tro at det var på dette stedet at Nordkalottens første storindustri lå for nærmere 200 år siden. Jeg tenker ofte på Marit når jeg kjører forbi, og hvordan hun ved en tilfeldighet endret et helt samfunn i sin samtid.
Kilder
- Abrahamsen, A.K.H. Nordkalottens første storindustri: Kobberverket i Kåfjord, Alta (s. 2–10). 1997.
- Altapostens markedsavdeling. «Marit skapte eventyr i Kåfjord». Altaposten (s. 18–19). 31.01.2020.
- Knudsen, A.M. «Nordkalottens første storindustri». Ruijan Kaiku (s. 10–11). 13.12.1996.
- Nielsen, J.P. Et imperium i miniatyr: Kopperverket i Kåfjord og samfunnet omkring (s. 7–25). 1996.
- RA, Folketelling 1801 for 2012P Alta Talvik prestegjeld, 1801, s. 372b-373a.
- RA, Folketellingen 1825, bind 19: Finnmarken amt, 1825, s. 136.
- RA, Folketelling 1865 for 2012P Alta prestegjeld, 1865, s. 73.
- SATØ, Alta sokneprestkontor, H/Hb/L0002.klokk: Klokkerbok nr. 2, 1856– 1880, s. 218.
- SATØ, Alta sokneprestkontor, H/Ha/L0004.kirke: Ministerialbok nr. 4, 1858–1880, s. 218
- SATØ, Talvik sokneprestkontor, H/Ha/L0005kirke: Ministerialbok nr. 5, 1772–1798, s. 262–263.
- SATØ, Talvik sokneprestkontor, H/Ha/L0006kirke: Ministerialbok nr. 6, 1799–1812, s. 169.
- SATØ, Talvik sokneprestkontor, H/Ha/L0008kirke: Ministerialbok nr. 8, 1821–1837, s. 56–57.
- Steine, J.E. «Hedrer de navnløse». Altaposten (s. 17). 23.07.2011.