Dødsårsak i kirkebok fra 1820
Dødsårsak kom inn som obligatorisk anførsel i kirkebokskjema fra 1820, men bare hvis en person var død av smittsom sykdom eller ved en ulykkeshendelse. Allerede her møter vi problemer; hva mente man med en smittsom sykdom i 1820-årene og fremover i tiden? Fra gammelt av eksisterte to forståelser av hvordan epidemiske sykdommer spredte seg: ved miasme eller ved smitte, men disse begrepene var ikke klart adskilt. Miasme var noe uklart som kunne formidles gjennom luft og vann og mellom mennesker, mens smitte var noe som kunne spres gjennom «sykdomsfrø». Det er betegnende at våre største medisinske autoriteter ved koleraepidemien i 1832–33 mente den skyldtes miasmer og ikke smitte, mens dødsårsaken ved kolera i tidens kirkebøker ble rubrikkført som smittsom sykdom.
Store ulikheter mellom prester
Vi må være klar over at leger i svært liten grad var til stede ved dødsfall, i hvert fall i første del av 1800-tallet. Tobindsverket Det offentlige helsevesen i Norge 1603 av Ole Georg Moseng og Aina Schiøtz gir mange opplysninger som slektsforskere kan ha nytte av Ifølge Christian 5. norske lov av 1687 ble det påbudt å melde dødsfall til den stedlige myndighetsperson, verdslig eller geistlig, når den avdøde hadde arvinger som var umyndige, fraværende eller utlendinger. Mange dødsmeldinger finnes på Digitalarkivet, men opplysninger om dødsårsak er sjeldne. Det er store ulikheter i tiden fra 1820 til 1877. Noen prester førte inn dødsårsak for alle begravde under rubrikken smittsom sykdom eller «ulykkelig Hændelse».
Dette kan du for eksempel se på bildet over, som er hentet fra Bragernes ministerialbok 1832. Her er «diagnosene» fra nr. 47–60: Tæring (kanskje tuberkulose), ubkiendt Sygdom, Nærvefeber (tyfoidfeber), Alders Svaghed, Tæring, Cholera, Slagtilfælde, Børnekopper, Cholera, Tæring, Cholera, Vattersot (ødem = «vann i kroppen»), Cholera, Strubehoste (krupp, formodentlig difteri). Andre prester holdt seg til det de selv oppfattet som smittsom sykdom, i en tid med store fremskritt i medisinen når det gjaldt årsak til sykdommer. I 1877 kom nye forskrifter om føring av kirkebok. Det ble påbudt å føre inn dødsårsak, og i stigende grad brukte presten legeopplysninger om dødsårsak. Dødsårsak som søkeord i Digitalarkivet er skjermet etter 1900. Oversikter over hva folk døde av på 1800-tallet kan vi finne i medisinalberetningene som finnes på nett for hvert tiår fra 1860. Disse finner du på Statistisk sentralbyrå (SSB) sine nettsider.
Hvor finner man lettest hjelp?
Når det gjelder diagnosen, anbefaler jeg i første hånd Google, dernest tilgjengelige ordbøker. Karl Evangs Norsk medisinsk ordbok gir ofte svar, eller prøv lokalhistoriewiki.no. Lurer du på hva det står skrevet? Meld deg på et av våre kurs i gotisk skrift, spør erfaren slektsforsker eller forsøk Arkivverkets app for gotisk håndskrift. De fleste dødsårsaksdiagnoser fra slutten av 1800-tallet er skrevet med latinsk håndskrift, men hvis legen skrev utydelig, kan prestens eller klokkerens tyding av diagnosen bli uforståelig.