Ante noen hemmeligheter

Det ble besluttet mens de laae,

I syndig Favnetag,

At Mordet som han vil begaae,

Fuldbyrdes neste Dag.

Fra «En mærkelig Vise om Pigen Birgithe Aslesdatter fra Hallingdal», Gjest Baardsen, 1848

Jeg har hatt interesse for slektsforskning i mange år og etter at folketellinger, kirkebøker og andre kilder ble lagt ut på Digitalarkivet, gikk det raskt framover. Tidlig fattet jeg interesse for min mormors slekt, jeg ante noen hemmeligheter der. At det ikke var storfolk, var tydelig ut fra folketellingen av 1801.

Jeg fant raskt fram til mormor, hennes foreldre og deres søsken. Deretter ble det å lete videre bakover og bortover, og sjekke at det jeg fant var korrekt. Likevel hadde jeg noen løse tråder, jeg fant ikke igjen mormors to tanter, Gunhild og Bergit. Og jeg søkte mange steder og lette gjennom flere kirkebøker fra ulike sogn. De andre var det lettere å finne igjen i kirkebøkene og emigrantprotokollene. Så det slo meg at de antagelig var forsvunnet og høyst sannsynlig døde et annet sted enn i Flå eller Nesbyen.

Dukket opp i manus

Jeg jobber som redaktør. Rundt april 2010 fikk jeg manuset til boken Kjødets lyst av Nils Johan Stoa. Boken skulle ut til høsten, så det var bare å sette i gang. En av historiene som Stoa hadde funnet i Arkivverkets rettsprotokoller, hadde han gitt tittelen Veien til Jammerdal. Ikke før hadde jeg lest ferdig, så ringer jeg Stoa og sier: Jeg har funnet mormors tante i manuset ditt.

Bergit Aslesdatter ble født 2. februar 1823 i Flå i Hallingdal. Foreldrene var husmann Asle Tollefsen og hustru Margit Knudsdatter. Hennes bror, Tollef Aslesen, er min oldefar. Dette var antagelig en familie som gjorde litt ut av seg, og det er ikke sikkert oppveksten der var den beste. I Terje Østros slektsbøker fra Flå har jeg funnet opplysninger som understøtter teorien om at dette ikke var en «standardfamilie». Senere i livet skal flere prester beskrive Bergit med ordene «fra Naturens side ringe Aansdsevner». En av dem mente det kunne skyldes oppveksten.

Et øksemord

Bergit måtte som så mange andre jenter ta seg arbeid utenfor bygda og fikk tjeneste på Ringi gård i Bærum i 1845. Dette ble skjebnesvangert, det var her hun møtte husmannen Peder Olsen Ringeneie. Han var gift med Anne Larsdatter fra husmannsplassen Jammerdal. Antagelig ble Bergit og Peder stormende forelsket og sommeren 1846 innledet de «et utilladelig Kjærlighedsforhold». 23. november 1846 drepte Peder sin kone med en øks i Risfjellkastet i Bærum. Han skulle følge henne et stykke på veien til Jammerdal. Liket av Anne Larsdatter blir funnet over en uke senere nederst i en ur. I boken Kjødets lyst skriver Stoa at Peder ga inntrykk av at hustruen måtte ha falt ned i ura, i begynnelsen trodde mange det samme. Men, ryktene begynte å gå. Det var mange som kjente til forholdet mellom Bergit og Peder. Liket av Anne Larsdatter ble derfor til slutt sendt til obduksjon og Peder ble arrestert.

Ble dratt inn i drapet

Ifølge Peder la han og Bergit drapsplanen sammen på Ringi sent på kvelden 22.november. Dette ble benektet av Bergit, gang på gang. Og i dag er det umulig å vite om de var to om drapsplanen. Om hun ikke var med i planleggingen, kan hun ha hatt en mistanke. For Peder hadde flere ganger sagt at han ville skille seg og gifte seg med Bergit. Dette opplyste hun om under avhørene.

Ble halshugget

Det endte med at Peder Olsen ble dømt for mordet og den 22. oktober 1847 ble han halshugd. Bergit fikk også sin straff, livstid på Tukthuset i Kristiania. Hun ble overført dit fra lensmannsarresten på Semb 27. august 1847. Men før det ble parets sønn, Asle Martin Pedersen, født 16. juli 1847 i arresten og døpt den 18. juli. Bergit tituleres som arrestinne ved innføring av dåpen i kirkeboken.

Sønnen blir hentet av Bergits familie før hun sendes til Tukthuset. Han vokser opp i Flå, og bor først sammen med sine besteforeldre og deretter med min oldefar. Jeg har alltid lurt på hvordan bygdefolket tok imot han, men det er ingen tvil om at sønnen kjente til sin mor. Hans første datter, født i 1866, blir oppkalt etter Bergit.

Jeg har ikke funnet noe informasjon om Bergits tid på Tukthuset, men et liv der innebar mye, og hardt, arbeid. Antagelig var det spinning og annen produksjon av produkter som kunne selges videre.

Gjensynet med sønnen

Familien glemte aldri Bergit, og det ble sendt gjentatte søknader om benådning, og i 1867, etter 20 års fangenskap, settes hun til slutt fri. Hun får aldri se Flå igjen, men emigrerer i 1869 til USA og slår seg ned i Chicago. Livet ble vel for henne, slik som for så mange andre emigranter, hardt – i det minste i begynnelsen. Hun gifter seg i 1873 med den ti år yngre Andreas Hansen. Om det var av kjærlighet eller av mer praktiske årsaker, vites ikke. Asle Martin var hennes eneste barn, og han og familien emigrerer og ble gjenforent med moren i 1871. Etter en stund reiser Asle til Minnesota, der to tanter bor, for å farme. En stund senere etablerer han seg som bygningssnekker. Han opprettholder hele tiden kontakten med moren.

Jeg har nær kontakt med noen av hennes tippoldebarn og som en av dem fortalte meg: «Min bestemor Regina reiste ned fra Minnesota for å ta seg av sin bestemor. Og de pratet mye om fortiden hennes. Hun uttrykte aldri noen gang at hun var delaktig i hustrudrapet. Men at Peder Olsen var hennes store kjærlighet, er nok klart. Hun fortalte barnebarnet Regina at «He was so handsome!».

I 1918 dør Bergit i Chicago og da har hun allerede en stor etterslekt i USA. En etterslekt som kjenner godt til hennes dramatiske historie. Livet i USA besto i hovedsak av hardt arbeid, men hun holdt seg godt. Og stolt av barnebarna sine var hun så absolutt.

Bakgrunnen for jakten på Bergits liv og etterkommere var et bokmanus. Så det er veldig hyggelig at dette blant annet kunne resultere i et besøk av 17 av Bergits etterkommere fra USA i fjor. Vi besøkte blant annet Flå, men også Ringi gård – stedet der historien ble til historie.