Oldemor Beret og hennes to søsken, Edvard og Søren, ble født på gården Hargaut på Nesset i Romsdal. De ble foreldreløse i 1872 da faren, Anders, døde – fem år etter at moren, Kjerstine Jordfall, gikk bort i 1867. Barna var da 17, 12 og 7 år gamle, og de to yngste var ennå ikke konfirmert. Etter foreldrenes død fikk de bo hos ulike slektninger i nærheten.

Edvard kunne egentlig ha overtatt Hargaut på odel, men i 1875 ble gården solgt, etter at både han og Søren hadde sagt fra seg odelsretten mot en godtgjørelse på 100 spesidaler hver.

De hadde sett hvor hardt foreldrene måtte slite for å brødfø familien, og drømte nok, som mange andre på den tiden, om å reise til Amerika. I 1880 gjorde Edvard alvor av drømmen og reiste – 20 år gammel. En onkel hadde nettopp blitt kommisjonær for reiser med «America Line», og det var antagelig han som hjalp til med å ordne billetten.

Misfornøyd leserbrev

For de fleste som reiste til Amerika på den tiden har vi få detaljer, ettersom registreringen både ved avreise og ankomst ofte var mangelfull. Men på den reisen Edvard var med på, ble passasjerene så misfornøyde at 56 av dem skrev et langt leserbrev til norske aviser, underskrevet med fullt navn. Dermed vet vi at Edvard var blant dem – og vi kan la ham selv fortelle om reisen.

Her er noen utdrag fra leserbrevet i «Dagsposten» 9. juli 1880:

«Vi undertegnede norske emigranter, med ‘Amerikan line’, føler os herved opfordrede til at give vore venner og slegtninge i Norge en liden underretning om reisen til Amerika. Det er sagt at emigranterne ombord på nordsjødampskibene bliver totalt mishandlede, og det fandt vi, at det var den reneste sandhed.»

Trøblete start

Første del av reisen gikk med SS Tasso fra Kristiansund. Skipet startet fra Trondheim 13. mai 1880 og seilte via Kristiansund og Ålesund til Hull.

Allerede fra start var det problemer. Maten om bord var svært knapp. Heldigvis klarte de fleste seg foreløpig på medbrakt niste – og lite mat hadde den fordelen at man ikke trengte å gå så ofte på do. Det var nemlig ikke noe skikkelig «lokum» eller toalett om bord. Som de skrev: «…det var et hull, og et svin vilde måtte havde betænkt på at gå derind!»

Det skulle også være lege om bord, «men enten var han medstuvet i lasten, eller også var han atterglømt».

Problemene fortsatte i England

Andre pinsedag, 17. mai, nådde de Hull – men problemene var ikke over. Først ble de jaget som en saueflokk og «ind i et hul som formodentlig skulde være hottel». Der fikk de endelig litt mat: «Kjødsuppe og potetes omtrent passende til at mætte en høne med.»

På dette «herlige måltid» måtte de så klare seg gjennom fire timers venting, seks timers jernbanekjøring og til slutt en lang marsj i mulm og mørke gjennom Liverpools gater, før de ble «puttede ind i sånt svinehus hvor vi bleve beværtede med noget, som de kaldte kaffe og brød».

Kaos før avreise over Atlanteren

I Liverpool skulle de gå om bord i SS Lord Gough, som skulle ta dem til Philadelphia. Men problemene var på ingen måte over. Det var fortsatt dårlig med mat, og den lokale agenten dukket ikke opp som avtalt. Da de endelig kom til kaien, var «mye av bagasjen sønderrevet, noget bortstjålet og resten slængt bort over gaden. En del vare nu så heldige i forbifarten at få fat i det højst nødvendige af sit tøj.»

Passasjerer og bagasje ble deretter, som de selv beskrev det, «jumpede om hverandre bortpå to små dampskib». Disse små dampskipene fraktet dem fra kaien i Liverpool og ut til den store atlanterhavsdamperen SS Lord Gough, som lå for anker et stykke ute i havnen.

Først langt på dag fikk de litt mat, men «så yderst knapt at det ikke kunde være knappere og enda kaldes måltid». Slik gikk de første par dagene om bord. «Den tredie Dag blev det lit bedre, hvilked væsentlig må tilskrives, at en del i de andre rum vare så gode at lade os få affaldet efter engelændernes og irlændernes måltider.»

Heller ikke her var skipslegen til stor hjelp «da han kun hadde et svar til alle som spurgte om råd, og det var nemlig: ‘Du har gikt og jeg kan ikke give råd om andet en mavesyge’.»

Opptur i Amerika

Brevet ble «slutted på Atlanterhavet 30the Mai» med setningen:

«At ovenstående er overenstemmende med sandheden bevidnes af undertegnede.» Etterfulgt av 56 underskrifter, inkludert Edvard Hargaut. Det var også en tilføyelse: «Den 31the Mai ved middagstid landede vi i Filladelfia (Philadelphia) og kl. 2 gik vi på land.»

Fortsatt var det dårlig med mat, og noen måtte bruke sine siste penger på et måltid. Men endelig: «Rejsen opigjennem landet var vi svært til freds med. De var såpas bra at man ikke kunde vente sig det bedre efter den behandling vi fik på førejsen.»

Reisebrevet ble avsluttet med et ønske om at det måtte bli trykket i «Verdens Gang», «Stjørdalens Tidende», «Norge» og «andre blade som har en smule næste kjærlighed».

Et nytt liv i Minnesota

Etter ankomsten til Amerika 31. mai 1880 reiste Edvard direkte til Lake Crystal i Minnesota. Han slo seg etter hvert ned i Minneapolis, der han arbeidet som mølleingeniør hos Pillsbury Mills – en av de største møllene i landet. I 1884 giftet han seg med Barbra Fredrike Pedersen i St. Paul, og paret fikk mange barn.

Da Edvard ble pensjonist, spanderte Pillsbury en tur på ham til Norge. Slik kunne han i 1925 møte søsteren Beret igjen – 45 år etter at han forlot hjemlandet.

---

Toppbilde-kollasj:

• Edvard, en av oldemors brødre. Eier: Privat
• SS Tasso, skipet Edvard reiste med fra Kristiansund til Hull. Eier: Trondhjems Sjøfartsmuseum
• «Dagsposten» 9. juli 1880. Faksimile: Nasjonalbiblioteket