"Eilert Sundt og det Norge han fant" ved historiker Bodil Stenseth

Sundt var Norges første og største samfunnsforsker og Sundts skrifter er en sann gullgruve til å finne ut hvordan folk levde i det norske samfunnet på 1800-tallet. Alle hans 11 bøker utgitt av Gyldendal er digitalisert. Siste bind inneholder et emne-, steds- og personregister. Man finner dem på sidene til Registreringssentralen for historiske data under «Eilert Sundts skrifter».  www.rhd.uit.no

Bodil Stenseth er forfatter av boken «Sundt og det land han fant». Omtrent 60 gjester fikk med seg foredraget.

Stenseth bemerket at det passet godt at vi befant oss i Wergeland-salen siden nettopp Eilert Sundt holdt tale i Wergelands begravelse.

Eilert Sundt ble født inn i en fattig-fornem familie i Farsund i 1817 som den siste i en ungeflokk på 13. Han regnes som far til en rekke fag ikke bare på det samfunnsfaglige området, men også det kulturelle. Han kom fra en innflytelsesrik slekt, men økonomien var dårlig.

Eilert Sundt hadde lesehode, som man sa den gang, og fikk ta eksamen artium i hovedstaden og deretter studere teologi for å bli prest. Det var egentlig ikke et studium han selv ønsket. Han var alene i Kristiania og såkalt forleste seg. Derfor reiste han tilbake til foreldrene og ble hos dem i 4 år. I 1841 gjenopptok han studiene og han var som forandret. Han engasjerte seg i studentkretser og lot seg begeistret av alt det nye som skjedde i samtiden. Han fikk en glimrende teologisk eksamen.

Sundt var ikke religiøst korrekt og anså seg som grundtvigianer, mest opptatt av folket og hadde et mer friskt og lyst syn på kristendommen. Han fikk stipend til å studere kirkehistorie, men brukte det istedet til å dra på en reise for å studere fante- og landstrykerfolket. Hans bok på mer enn 400 sider ble en bestselger.

I mellomtiden hadde han rukket å forlove og gifte seg med Nicoline Hansen, datter av Mauritz Hansen. Hun var også samfunnsengasjert, skrev dikt og var en god støtte for Sundt gjennom alle år. Uten henne hadde det ikke gått. De fikk 5 gutter og Sundt var på reise halve året så hun ordnet alt.

Eilert Sundt var en genial og nyskapende forsker, men også en meget god forfatter.

Stenseth leste fra åpningen av boken om fantefolket. Bjørnstjerne Bjørnson hadde blitt så rørt under lesingen at han gråt. Sundt viste deltakelse i sin fremstilling av hvordan de ble jaget fra bygd til bygd. Han ville samfunnet skulle få kunnskap om hvem de var og hvor de kom fra.

Sundt fikk et ekstraordinært stipend som gikk over tyve år og han kunne vise seg til stadig nye forskningsoppgaver. Han hadde god støtte av Statsråd Riddervold i perioden 1849 til 1872.  Sundt fikk arbeide fritt og kalte seg en reisende forsker blant alle samfunnslag. Han var et halvt år på reise og et halvt år hjemme for å skrive artikler og bøker. Intet tema var for lite. Han skapte et nytt fag som favnet både nåtid og fortid, og han ønsket aller mest bidra til å løse det største samfunnsproblemet, fattigdommen. Han utga tilsammen 13 boktitler. Han var uredd i sin fremstilling og flere av bøkene fungerte nærmest som fortsettelses-fortellinger.

Alt av hans forfatterskap er digitalisert og her er det mulig å finne frem også til lokale kilder.

Boken om sedelighetstilstand i Norge ble mest populært og til og med oversatt til engelsk. Han baserte seg på samtaler og fortalte bl.a. om elendige natteleier i fjøset og hvordan folk sov «med hverandre».  Omtalen av nattefrieri forskrekket mange og foreninger ble dannet til nattefrieriets avskaffelse. Han refererte til arbeidsfolkenes utsagn som «Dagen tilhører bonden, men natten tilhører enhver». Det var ikke uvanlig at en gutt besøkte jente om natten og, hvis gutten var akseptert av moren serverte hun ham kaffe på sengen om morgenen etter. Han skrev om ekte, uekte og halvekte barn, de siste født påfallende tidlig.

Nasjonalromantikerne reiste ut på landsbygda for å finne det rene, edle osv hos det norske folk, for eksempel Asbjørnsen og Moe med sine folkeeventyr og Lindemann som samlet folkemusikk. Sundt var mer realistisk og opptatt av folkets kår.

Boken om sedeligheten skapte stort oppstyr. Bjørnstjerne Bjørnson skrev bondefortellingene som en motvekt til Sundts historier.

I 1869 var Sundt ferdig med sitt siste store verk, en hyllest til bondekonene. Han ble folkets forsvarer. Han deltok på Verdensutstillingen i London 1862. Da han kom hjem skrev han at det var bra at det norske folk kunne utrette så mye under så dårlig kår.

Kritikerne mente han bare skrev om bøndene og ellers uvesentlige ting i samfunnet. Dette påvirket Stortinget og pressen. Noen følte seg uthengt og krenket. Renslighetsskikken ble diskutert og han skrev at bondekonene var renslige. Han mente mye var bra etter forholdene og derved fikk han legestanden på nakken bl.a. i diskusjonen om lepra som herjet på den tiden. Det ble stormløp på Stortinget, spesielt fra venstresiden, mot Sundt og man klarte stoppe det flerårige stipendet til Sundt. Hadde fattigdomsproblemet blitt mindre, spurte de? Nei – større. Altså hadde hans forskning ingen hensikt. 53 år gammel følte han at han tapte slaget og måtte bli prest på Eidsvoll. Det plaget ham at han ikke fikk noen etterfølger. Sundt ville kalle faget sitt demologi, men fryktet andre ville kalle det demonologi. Camilla Collett skrev at man tok ham fra et folk og ga ham til en menighet.

Professor Aschehoug var av dem som forsøkte overbevise bonderepresentantene og gi penger til Sundts forskning. Man måtte innrette samfunnet slik at arbeidsfolkets kår kunne bli bedre. Fant man årsaker kunne man gjøre forholdene bedre, for fattigdomsutgiftene steg. Det fantes ikke maken til slike bøker i Europa og eneste løsningen var veien Eilert Sundt hadde slått inn på. Professoren mente det var en skam at Sundt ikke lenger fikk midler til å kunne forske.