Forord

Jeg sitter hos min bestefar og blar gjennom gamle fotoalbum. Sidene er slitte og noen av bildene er falmet. Det er særlig ett som fanger oppmerksomheten – et familiebilde. Jeg kjenner igjen min oldemor, men ikke mannen som står foran henne. Han er en del lavere enn de andre på bildet. Jeg tenker at han må være kortvokst. Han har på seg klær som er for store og står med hendene i lomma. Jeg tar ut bildet og leser på baksiden, «Hans Jørgen Pedersen Huseby», min oldemors bror altså.

En kortvokst mann fra slutten av 1800-tallet. Jeg vet hvordan mennesker gjennom alle tider har oppført seg mot folk som er annerledes. En titt på denne mannen med det forunderlige ansiktet får meg til å undre over hvilket liv han hadde og hvordan det er å være annerledes i dag. Jeg viser bildet til bestefar. Han var bare et barn den gangen bildet ble tatt, men han husker Hans Jørgen som dinglet med beina fra en krakk på kjøkkenet.

Mitt ønske er å finne ut hvordan Hans Jørgen ble behandla og hvilke muligheter han hadde. Det er begrenset med kilder om en person som levde for hundre år siden. Derfor er det er lurt å intervjue mennesker som levde samtidig som han. Det finnes også skannede arkiver og bygdebøker. Disse kildene er de jeg har tatt utgangspunkt i. Jeg vet også at Hans Jørgen var medlem av Nasjonal Samling. Derfor velger jeg å ta kontakt med Arkivverket for å høre om de har informasjon om landssvikoppgjøret mot Hans Jørgen.

Oppvekst

Hans Jørgen Pedersen Huseby kommer til verden 10. september 1884 i Tjølling kommune. Han oppdras av sin mor og far, Petter Magnus Pedersen Østby og Maren Olea Larsen Tveiten, på Huseby gård. De får mange barn, men i søskenflokken på ti er det to som aldri når en voksens høyde. Hans Jørgens åtte år eldre søster, Kristiane Mathilde, viser seg også å være kortvokst. Det er ikke sikkert hvor høy hun ble, men Hans Jørgen skal ha vært 1 meter og 15 centimeter høy. I et brev jeg mottok fra Ruth Klokkerhaug, fra Tjølling historielag, er han nærmere beskrevet:

«Jeg ser han jo for meg slik vi så han etter veien iblant. Du vet jo at han var dverg, og du vet vel kanskje hvor høy han var. Vi kalte han alltid Lille-Hans Jørgen. Slik jeg husker det var han alltid pent kledd. Han var litt tykkfallen jeg tror han hadde sølv-klokke i vest-lomma med sølvkjede  […]».

Beskrivelsene passer godt med bildene jeg har sett. Det som forundrer meg mest er kallenavnet. Det var ikke noen hemmelighet at han var lav, men Lille-Hans er mer passende for en liten gutt enn en voksen mann. Jeg lurer på om han tok tilnavnet tungt, eller om han var en mann med selvironi. Uansett tror jeg ikke det hjalp på selvtilliten. Han måtte nok venne seg til folk som så ned på han, både bokstavelig og billedlig talt.

Dramatisk barndom

I 1892 dør søsteren Helga Magdalene bare to år gammel. Dette er starten på en rekke hendelser som skal være med å påvirke livet til Hans Jørgen de neste årene. Bare femten år gammel, i 1899, dør Hans Jørgens far av hjernelammelse. Fire år senere emigrer broren Peder Ludvig til USA. Han får selskap to år senere av søsteren Amalie Huseby og broren Ole Marius Huseby som reiser ned med to års mellomrom. Atten år gammel har Hans Jørgen tatt farvel med sin far og sett sin mor bli enke. Samtidig er søskenflokken på elleve blitt til syv. Hvilket forhold Hans Jørgen hadde til søsknene vet jeg ingenting om, men det er naturlig å tenke at han tok det tungt når tre av søsknene dro fra landet uten han og aldri vendte tilbake.

Hard behandling av andre barn

Oppveksten var ikke lett. Særlig var ungene harde mot han. De syntes det var stas med en fullvoksen mann som ikke var høyere enn et lite barn. Voksne mennesker som også hadde fordommer, var nok heller ikke alltid like imøtekommende. Det må ha vært vanskelig for han å bli hørt når kortvokste for mange ble sett på som underholdning. Det kan heller ikke ha vært lett å se sine brødre og søstre vokse fra han. På mange måter var han alene. Han hadde riktignok sin søster som også var kortvokst, men på denne tida var det forventa at mannen skulle ut å forsørge familien. Det ble naturlig nok vanskeligere når han måtte konkurrere med menn som var nesten én meter høyere og kunne utføre det meste av tungt arbeid. For eksempel kan vi tenke oss at det hadde blitt vanskelig for Hans Jørgen å ta over driftet av en gård og jobbe som bonde. På arbeidsmarkedet på landsbygda var det rett og slett ikke rom for Hans Jørgen.

Ble plaget også av voksne

Bestefar har flere historier om hvordan Hans Jørgen hadde det hjemme i Tjølling. Jeg sitter og følger med mens han forteller:

«Hans Jørgen hadde en gang funnet opp en ny type fiskekrok. Han viste den stolt frem til en av mennene i bygda. Mannen tok imot oppfinnelsen, så på den og utbrøt, «ja, de barna de barna», før han lo og ga den tilbake.»                            

Bestefar og jeg ser på hverandre før vi rister på hodet. Hans Jørgen var jo ikke noe barn. Han var en voksen mann da dette skjedde. Dessverre var det vanskelig for Hans Jørgen å bli hørt når de fleste ikke kunne se forbi kortvokstheten. I en annen historie forteller bestefar om Hans Jørgen og noen kamerater som hadde fått tak i en kasse med øl:                                                                                                                                                                  

«Etter en stund sovna Hans Jørgen og de andre bestemte seg for å spøke med han. Da ølen var drukket opp, samlet de alle flaskene og plasserte dem rundt Hans Jørgen. De lot han ligge alene slik at det skulle se ut som han hadde drukket alt selv».                                                                                                                                

En mann som alene hadde sluknet over en kasse med øl, sendte ikke akkurat ut gode signaler. For noen kan det kanskje høres ut som en uskyldig spøk, men det var en rekke slike hendelser som fikk Hans Jørgen til å føle seg utstøtt hele sitt liv.

Huseby 

Sammen med kona Maren Olea Larsen, kjøper Petter Magnus Pedersen Huseby gård av sin bror for 2.000 spesidaler i 1872. Dette blir hjemmet der Hans Jørgen skal vokse opp med sine ti søsken. Da Hans Jørgen var to år gammel hadde de både hester, kuer og sauer. På bruket jobbet det på den tiden tre bønder, men etter Petter Magnus’ død, øker antallet til åtte. Trolig var de mer avhengig av arbeidskraft da som Maren Olea sto alene som eier av gården. I 1912 kjøper sønnen Paul Magnus gården for 16.000 kroner og fritt husvære til moren. [1]

Videre i livet

I folketellinga fra 1910 står Hans Jørgen oppført i Gamle Aker menighets tellingskrets. Han bodde i en leilighet i Sofies gate 7 i Kristiania. I bygget bodde han sammen med tolv andre beboere og betalte 600 kroner i året for et rom i bygningens første etasje. Han står oppført som bare midlertidig til stede og ingen jeg har snakket med vet hva han gjorde i Kristiania. [2]

Fikk jobb på sirkus

Jeg har blitt fortalt at han var en mann som ofte flyttet på seg. Han slet nok med aksept på stedene han befant seg, og det kan virke som han var på leting etter et sted han passet inn. Kanskje var det nettopp dette han var ute etter i Kristiania. Arbeidsmulighetene i Tjølling var også dårlige for Hans Jørgen på 1 meter og 15 centimeter. Derfor kan det være at han valgte å søke lykken i byen. I 1911 får han jobb som artist på et sirkus. Her jobber han som klovn og reiser rundt med forestillinger blant annet i Tyskland. Etter artistkarrieren starter han i 1937 som fruktselger på torvet i Larvik. Dette gjør han i fem år før torghandelen opphører høsten 1941. Dette som følge av rasjoneringsregelene.

Forble alene

Åtte av søsknene ble gift mens Hans Jørgen forble alene. Det samme gjaldt hans søster Kristiane Mathilde som også var kortvokst. Det var ikke noe galt med dem. De var bare litt lavere enn andre. Ofte var det alt som skulle til. Folk var fordomsfulle og trolig var det derfor ingen ville binde seg til dem. På 1900-tallet var kortvokste assosiert med freakshows og sirkus. De var noen man kunne le av, noen som ikke var normale. For kvinnene var det viktig å ha en mann som kunne jobbe og forsørge familien. Det er klart at det finnes begrensninger når det kommer til arbeid blant kortvokste, i alle fall på den tiden. Mange familier hadde også sterke meninger rundt giftemålet. Få ønsket at sønnen eller datteren skulle gifte seg med en person de så på som en krøpling. Hans Jørgen fikk derfor et ensomt liv der han slet med å føle seg akseptert.

På sirkus

Som tidligere nevnt jobbet Hans Jørgen på sirkus fra 1911. Det er ikke sikkert hvem han jobbet for den gangen, men senere jobbet han for et sirkus kalt «Circus Berny». Det ble startet opp av Rudolf Berny Barthel under navnet «Cirkus Britannia» i 1920. Navnet «Cirkus Berny» ble tatt i bruk først i 1929. Sirkuset reiste landet rundt med bil, tog og båt. Ute på turné brukte de hele 30 teltvogner for å få med seg alle dyr og artister. Etter første verdenskrig var det mange som lengtet etter underholdning og sirkus var i vinden. I «de glade 20-årene» var det også en økonomisk oppsving og mange kunne nå bruke penger på underholdning. [3] Hans Jørgen jobbet for sirkuset som klovn, men så mye utover det vet jeg ikke. Ruth Klokkerhaug forteller det hun husker:                                                                                                                                        

«Det ble fortalt oss at han jobbet på sirkus. Vi visste vel ikke akkurat hva han gjorde, men forestilte oss nok noen akrobatiske øvelser. Jeg har et minne fra min barndom. Jeg kunne vel være 4-5 år den gangen. Det var sommer og det var søndag. Far var hjemme fra jobben, og så sier han plutselig: Vil dere se noe jeg har lært av Lille-Hans Jørgen? Ja, det ville vi jo. Så tar han voksduken av kjøkkenbordet, hopper opp på bordet og begynner å steppe. […] Mange år senere kom jeg på tanken at stepping var nok noe av underholdningen Lille-Hans Jørgen drev med på sirkus.»                                   

Hvorfor endte han så opp på sirkus?

I perioden fra 1840 til 1940 var det helt vanlig å stille ut mennesker som så annerledes ut, ofte med handikap, i Norge. [4] Hans Jørgen vokste opp i et samfunn der det var underholdning å være annerledes. Derfor ble det også naturlig at kortvokste jobbet på sirkus. Det er mye som tyder på at sirkus var den eneste jobben han kunne få tak i på tiden. Derfor tror jeg ikke dette var en jobb han i utgangspunktet var fornøyd med. Folk som lo av han kveld etter kveld må også ha vært en påkjenning. Jeg kan ikke tenke meg at sirkusartist var denne intelligente mannens største ambisjon, likevel var det altså her han gjorde karriere.

Intelligent og oppegående

I dag er heldigvis menneskesynet endret til det bedre og forholdene mer tilrettelagt. Hvilke muligheter hadde Hans Jørgen hatt i dag? Dersom han ikke hadde noen kroppslige plager, som kan følge med kortvoksthet, tror jeg han hadde hatt mulighet til å bli nesten hva som helst. Alle jeg har snakket med som møtte han, beskriver han som intelligent og oppegående. Det er blant annet sagt at han var matteflink og svært ivrig på kortspill. Ruth Klokkerhaug husker også at han reparerte klokker hjemme hos henne.

Det er vanskelig å se for seg at en så intelligent mann ender opp på sirkus. Men det var nok ikke så mye annet han kunne skaffe seg. Mange så på kortvokste nærmest som egne vesener. Det hadde eventyr og norrøn mytologi mye av skylden for. Mange var vant med at kortvokste mennesker hadde magiske evner og nisseaktige trekk [5].

Lite rom for å være annerledes

Samtidig var det lite rom for å være annerledes. Men hva var det som var så annerledes? Var han ikke bare litt lavere enn de andre? Det er ikke noen grunn til å tro at Hans Jørgen ikke kunne mestre mange forskjellige jobber, som for eksempel kontorarbeid, regnskap eller urmaker som han tydeligvis hadde lært på egen hånd. En intelligent og fingernem mann høres perfekt ut på arbeidsmarkedet, også den gang. Likevel var det vanlig å latterliggjøre kortvokste. I dag hadde han hatt alle muligheter, det er bare så trist at ingen så det slik for hundre år siden.

NS

Hans Jørgen fikk tidlig tyske interesser og ble medlem av NS, Nasjonal Samling. Hans Jørgen stemte på partiet allerede ved valget i 1933. Det er ikke så lett å si riktig hvorfor, men det kan blant annet ha noe med hans sirkuskarriere å gjøre. Han reiste som sagt rundt i Tyskland med sirkus et halvt års tid hvor han blant annet plukket opp litt tysk. Antakeligvis skal det ha vært på den tiden Hitler hadde størst oppslutning, rundt 1933. Hitler var en god taler og retoriker. Han fikk med seg folket og spilte på nasjonalfølelsen. Det var stort engasjement og folket ble samlet. Kanskje var det dette samholdet som Hans Jørgen ble tiltrukket av. Hjemme i Norge var det mange som skjøv han unna, muligens følte han endelig at han var del av noe stort i nasjonalsosialismen. Den 2. oktober 1940 melder han seg inn som medlem i Nasjonal Samling. Her står han oppført fram til frigjøringen i 1945.

Ute etter å oppnå noe?

Hva var det som fikk denne mannen til å vende seg mot sine egne landsmenn? En mulig forklaring er at han var ute etter å oppnå noe. Mange av søsknene var gift, flere hadde reist til USA og den ene broren hadde tatt over gården hjemme. Jeg har blitt fortalt om flere som ikke var snille med han, og et liv på omreisende sirkus kan heller ikke ha vært en dans på roser. NS, som ble stiftet av Vidkun Quisling i 1933, hedret forestillingen om den «suverene nordiske rase».

Hans Jørgen som var stemplet som unormal og annerledes hele livet, støttet en politikk der mennesker stilles opp mot hverandre på bakgrunn av utseende. Det høres utenkelig ut og han var ikke alene. Om lag 55.000 nordmenn var på en eller annen måte medlem av NS over totalt tolv år. De var bønder, lærere og politimenn som ville ta del i noe nytt akkurat som Hans Jørgen. Mye hang sammen med den økonomiske krisen i 1930 og folk var ute etter et parti med framgang. [6] Hans Jørgen hadde bare den lille jobben på torget da han valgte å melde seg inn i NS. Det er mulig at han valgte å gi partiet sin tillit i håp om bedre økonomiske forhold. 

Seks og en halv nazist

Hans Jørgen hadde hatt det vanskelig som kortvokst og situasjonen ble ikke bedret da hjembygda fikk høre om hans NS-medlemsskap. Hjemme ble det blant annet sagt at Tjølling hadde seks og en halv nazist. Nå hadde de enda en grunn til å heve seg over Hans Jørgen som var blitt enda mer utstøtt og unormal.

Under frigjøringen tar Hans Jørgen tilflukt i tyskerbrakkene på Fram i Larvik der han tidligere hadde fått en jobb. Det var tydelig at han prøvde å gjemme seg i frykt for å bli pågrepet. Kanskje gjemte han seg også i skam mens hans landsmenn og egen familie feiret i gatene. Etter den andre verdenskrig ble hele 92 805 landssviksaker etterforsket [7]. Blant dem var også Hans Jørgen som ble arrestert i brakkeleieren etter tyskernes kapitulasjon.                                                

«Det var et trist syn å se det betydelige antall norske kvinner og menn bli arrestert for illojalitet mot sitt eget land og folk.» [8]      

Dommen

Den 13. september ble rettsaken mot Hans Jørgen holdt i Larvik hjelpefengsel. Han var tiltalt for overtredelse av landssviksanordningen av 15. desember 1944 etter § 2 nr. 1 og 4. Det var altså to forhold han var tiltalt for:

• § 2 nr. 1 gjelder medlemskapet i NS. Han meldte seg inn i NS den 2. oktober 1940. I tiden fra februar 1941 til utgangen av februar 1945 var han økonomileder for Tjølling lag av Nasjonal Samling. Her var det til sammen bare 15 medlemmer, så det var ikke så mye jobb for Hans Jørgen. Utover dette var han ikke aktiv i partiarbeidet. Forsvareren i rettssaken prøver i formildende retning å hevde at Hans Jørgen var et ufarlig medlem av NS. «Det vakte nærmest munterhet i bygden da han gikk inn. Forsvareren har hevdet at han på denne måten i virkeligheten ikke har ytet fienden noen bistand ved sitt medlemskap, men heller ytet det motsatte.» Retten finner likevel ikke å kunne gi noen strafferabatt da det er selve medlemskapet som er straffbart.
• § 2 nr. 4 gjelder «Aktiv landssviksvirksomhet». Dette angår de som frivillig har tatt jobb for tyskerne under krigen. Hans Jørgen fikk tilbud om en jobb som vaktmann og kontrollør ved en garasje som de tyske styrkene hadde ved Fritzøe Mølle i Larvik. Her hadde han en månedslønn på 300 kroner, det vil si omtrent 3.600 kroner i året. En gjennomsnittlig lønn for et normalt årsverk i Norge var på denne tiden kr 4.070,-. [10] Senere fikk han stilling som brennstoffsjef på en tysk brakkerigg ved Fram stadion i Larvik, mot 90 kroner uken. I disse brakkene fikk han også bo sammen med tyske soldater. Retten mente at dette var straffbart da tiltalte jobbet direkte i Wehrmachts interesse og tjeneste, og at han ikke var i noen tvangssituasjon da han mottok stillingen. Likevel vet vi at han på denne tiden var uten inntekt og eiendom. Av tyskerne fikk han både fast inntekt og et sted å bo.

Formildende omstendigheter

Hans Jørgen ble dømt til 6 måneders fengsel. Retten legger i formildende retning at tiltalte har hatt ulykkelige livsvilkår, og at hans opptreden har vært ufarlig og uskadelig. I tillegg til fengselsstraffen blir han dømt etter landssviksanordningens § 11. Dette betyr at han i en periode på 10 år blir fratatt en rekke sivile rettigheter som stemmerett, mulighet til å stifte firma etc. Hans Jørgen vedtok dommen. [11]

I glemmeboken?

De fleste jeg har snakket med som levde på samme tid som Hans Jørgen sier alle det samme. De kan nesten ikke huske han og det var ingen av de eldre som ville snakke om han. Det ble rett og slett lagt et lokk over det hele. Nazist og sirkusartist var ikke noe å trekke fram. Han er heller ikke lett å finne i arkiver eller bøker. Er det derfor mulig at han ble så utstøtt at han nesten har forsvunnet fra historien? Mye tyder på nettopp dette og det gjør meg litt trist. Det sies at vi lever videre i minnene når vi er døde, men når menneskene du kjente har glemt deg, hvem er du da? Når Hans Jørgen i 1946 dør, går han i glemmeboken.

Fortsatt fordomsfulle?

Det store spørsmålet er om Hans Jørgen hadde vendt seg bort og søkt tilflukt i høyreekstrem politikk i dag. Var det bare forholdene som gjorde at han ble nazist? Etter å ha brukt lang tid på å bli kjent med Hans Jørgen, velger jeg å tro at svaret er ja.

Jeg tror at et liv der han aldri følte at han passet inn eller følte aksept har alt å si. Et godt eksempel på at tilhørighet er viktig, finnes i Kina, nærmere bestemt i byen Kunming. Der har Chen Mingjing startet opp en fornøyelsespark for kortvokste der de holder forestillinger med dans og sang for besøkende. Mange kortvokste i Kina føler seg diskriminert og mangler både tilknytning og har vanskeligheter med å få jobb. I parken bor det litt over hundre kortvokste som utelukkende driver virksomheten.

Beboerne forteller om et lite samfunn der alle har liknende historier som de kan relatere til. Mange er glade for å kunne vise frem talent på en scene og for at alt er tilpasset deres høyde. [12] Parken har riktignok fått mye kritikk, særlig fra vesten.

For er det riktig å bruke kortvoksthet som humor, slik som Hans Jørgen jobbet på sirkus for nesten hundre år siden? Jeg har lest og satt meg inn i parkens virksomhet, men klarer ikke å se om den er del av en positiv eller negativ utvikling. Det jeg har kommet frem til er at Kina ser delvis ut til å være der vi var på Hans Jørgens tid.

Riktignok er det ikke lengre utstilling av mennesker i form av freakshow, men det er fortsatt store fordommer og lite kunnskap som virker utbredt. Alt for mange skyver fortsatt mennesker som er annerledes unna. Jeg spør derfor, har det ikke gått litt langt når de kortvokste i Kina må danne en egen landsby for å føle at de passer inn? Hadde det ikke vært bedre å skape et inkluderende samfunn der alle føler seg inkludert?

Jeg tror vi fortsatt har en lang vei å gå. Selv om det er lettere å være kortvokst i dag, er det fortsatt vanskelig å være annerledes. I mediene hører vi om mennesker som blir mobbet bare fordi de er lavere enn de andre. Alle skal inn i samme lille boks med like klær, holdninger, fasong og størrelse. Jeg lurer på hvordan vi er kommet hit og om det noen gang kommer til å endre seg. Jeg sitter og ser på bildet av Hans Jørgen og tror jeg aldri kommer til å finne svaret.

Kilder