Skrevet av: Lill Fanny Sæther

Jeg var ikke interessert i familiehistorie før jeg fikk et familietre laget i MyHeritage av døtrene mine til 60-årsdagen. Det var en tykk perm med hundrevis av slektninger på begge sider. Det som først og fremst fanget min interesse var min mor, Else, sin jødiske familie som stammet fra Baltikum, datidens Tsar-Russland. En gren av familien kan spores tilbake til midt på 1700-tallet.

At det fantes spor etter familien på tross av pogromene under Tsar-styret og jødeforfølgelsene i nazi-tiden, oppmuntret meg til å undersøke mer. Jeg ville skrive en familiekrønike til mine to døtre og tre barnebarn, så historien ikke skulle gå tapt. Det ble en bok.

Mange spor i brev og dagbøker

Jeg har besøkt flere arkiv; British Archives i London, Public Records Office of Northern Ireland i Belfast, det norske riksarkivet, samt byarkivet i både Oslo og Trondheim. Jeg har også hatt kontakt med det svenske riksarkivet og statsarkivene i Latvia og Litauen. Noe av etterforskningen og skrivingen fant sted under pandemien, så da var telefon, e-post og internett gode å ha.

I en gammel koffert som mor hadde etterlatt seg, var det mange bilder. Her fant jeg også almanakker og en notisbok som inneholdt min mormors dagbøker og kladder til brev fra andre verdenskrig. Det var vanlig å skrive en kladd før man skrev brev den gangen.

Familien bodde i dagens Nord-Irland i mange år før de kom til Norge, så mormor skrev alltid på engelsk. Jeg hadde også mange brev som mor skrev til familien i Stockholm mens hun var i Glasgow, der hun jobbet på det norske konsulatet, mellom 1943 og 1945. Jeg har gått igjennom hele konsulatets arkiv på Riksarkivet fra de aktuelle årene og funnet noen få spor etter henne.

Begynnelsen på jødeforfølgelsen i Norge

Etter at Norge ble okkupert den 9. april 1940 ble befolkningen utsatt for restriksjoner, rasjonering, sensur, arrestasjoner og henrettelser. Jødene ble i tillegg utsatt for spesielle bestemmelser og restriksjoner. Eiendommer ble konfiskert og jødiske menn ble arrestert, tilsynelatende tilfeldig.

Fra januar 1941 måtte alle innbyggere i Norge ha legitimasjonskort, og i januar 1942 ble jødene pålagt å få stemplet en «J» i sine. I februar måtte alle jøder over 14 år fylle ut et omfattende «Spørreskjema for jøder». Det medførte fengselsstraff å la være. Jeg har funnet familiens utfylte spørreskjemaer på Riksarkivet.

Det eksisterte en naiv tro på at «den endelige løsningen på jødeproblemet» ikke kom til å skje i Norge. Her var det jo så få jøder, rundt 2000. Men okkupasjonsmakten trengte bare et påskudd for å starte massearrestasjoner og deportasjoner.

Mormor, Florrie Mendel, skriver i dagboken:

«Fredag 23. oktober 1942 var den mest uheldige dagen i Norge med drapet som fant sted på toget til Halden. Det var fryktelig uheldig at det var jøder som forsøkte å flykte til Sverige på dette toget. Fra den dagen ble nazistene helt ville og startet den virkelige forfølgelsen. Mange jøder klarte å komme seg til Sverige, mange ble arrestert og sendt til Bredtvet, men mange ble igjen.»

«I tiden mellom 23. og 29. oktober levde vi under veldig spente forhold, vi var engstelige for hva som ville skje. Nazistene og Statspolitiet begynte å oppsøke alle jødiske boliger og arresterte alle mennene de kunne finne. Det var en sørgelig dag.»

Den bevæpnede losen, Karsten Løvestad, befant seg på toget sammen med flere jødiske flyktninger uten gyldige papirer. Da grensepolitiet kom på toget, fikk han panikk og skjøt og drepte en av politimennene. Jødene fikk skylden for drapet i en storm av propaganda, blant annet fra den nazifiserte Aftenposten og den nazistiske avisen Fritt folk. Karsten Løvestad og alle flyktningene ble etter hvert arrestert og henrettet.

I dagboken og i brev til slektninger i England, Irland og USA, skriver Florrie om familiens opplevelser fra oktober til desember 1942. Brevkladdene er mer eller mindre detaljrike og det varierer litt hvilke momenter som er med i de ulike utkastene. Til sammen gir de et godt bilde av det som skjedde med familien under holocaust i Norge.

26. oktober 1942: Jødiske menn arresteres

Familien bodde i Ullevålsveien 97A i Oslo i mange år. Mormor skriver i dagboken om sin mann og sønn:

«Joe og Isidor var på jobb i Drammen, da Joe ble syk 27. oktober, og legen beordret ham innlagt på sykehus, hvor han ble operert den 28. To fra Statspolitiet kom for å arrestere Joe og Isidor. Det var en grusom dag. Politimennene spurte først om hvor min mann og Isidor var, og om jeg hadde penger eller smykker. Jeg sa så rolig jeg kunne, og med lav stemme, at jeg ikke hadde [det], at Joe var på sykehus og at Isidor var på jobb utenfor Oslo. Jeg trodde kanskje Isidor ville kunne redde seg (...), men jeg ble beordret til å ringe ham og be ham komme hjem øyeblikkelig. Jeg fikk beskjed om at hvis han skulle forsøke å forlate Norge, ville det gå ut over resten av familien.»

«Han ble beordret til å møte i politibarakkene i Kirkeveien med en gang han kom hjem. Isidor forsøkte å holde motet oppe, [da han kom hjem neste morgen] men jeg så hans ensomme, triste ansiktsuttrykk. (…) Vi tok et trist og bittert farvel. Vi kysset hverandre, men kunne ikke si et ord; våre hjerter brast og våre øyne var fulle av tårer. [Vi] sto i vinduet og så Isidor gå bortover gaten til Ullevål sykehus for å ta farvel med sin syke far. Jeg klarer ikke tenke på hvordan det må ha vært for dem begge. Isidor gikk deretter til politibarakkene og meldte seg – som en helt.»

«Det var en tragedie at vi måtte skilles og vi var alle utrolig triste. I tiden som fulgte var jeg pålagt å melde meg hver dag til Statspolitiet i politibarakkene i Kirkeveien.»

26. november 1942: Kvinner og barn arresteres

Florrie skriver i dagboken:

«Til vår bitre overraskelse ble alle kvinner og barn arrestert og sendt til Polen den 26. november. Nazistene og Statspolitiet kjørte rundt fra klokken fire om natten for å arrestere alle jødiske kvinner og barn. To statspolitimenn kom til leiligheten vår cirka klokken åtte om morgenen, og det var uheldig fordi vi var alle hjemme; Else, Sadie, Esther og jeg.»

Min mor, Else, skulle begynne i ny jobb, fordi hennes tidligere arbeidsgiver hadde flyktet etter at mor advarte ham. Esther var lærling på Hovedpostkontoret. Florrie skriver om sistnevnte:

«Hun hadde forskjellige arbeidstider, og skulle begynne på jobb klokken 10 denne dagen. Mitt stakkars barn. Statspolitimennene arresterte oss alle fire, og sa at ordren var at alle kvinner og barn måtte ta på seg varme klær og ta med seg mat for fire dager for å bli sendt til Polen. Vi kledde på oss, mens vi gråt og innså at vi ikke kunne gjøre noe for å unnslippe katastrofen. Jeg kan ikke beskrive våre følelser. Vi (…) var veldig nervøse, og fylt av tvil. Vi strevde med å kle på oss og var nesten klare til vår skjebnereise.»

Mor fortalte mange ganger at hun sa til den ene politimannen: «Jeg og min søster er britiske borgere, så dere kan ikke arrestere oss.» De to eldste søstrene var begge født i Nord-Irland i 1909 og 1911, og hadde beholdt sine britiske statsborgerskap da resten av familien ble norske borgere i 1937. I arrestordren, utstedt dagen før, sto det at jøder som var statsborgere fra noen land, blant annet Storbritannia og USA, de nøytrale land og de med Tyskland allierte stater, ikke skulle deporteres. Else var heldigvis velinformert og visste dette. Florrie skriver i dagboken:

«Det var en strime av håp (…), da gjensto Esther og meg. Min eldste datter [Else] la armene rundt nakken min og gråt og sa: ‘Mama, du skal være fri i stedet for meg. Jeg reiser til Polen’. Jeg sa: ‘Nei, mitt barn, du er ung og har livet foran deg, jeg er gammel’. [Fordi] Joe var på sykehus (…) skulle heller ikke jeg arresteres, men fortsette å ha meldeplikt. Jeg sa at jeg ville arresteres og være med barnet mitt. Men de hørte ikke på meg og tok Esther med seg fordi hun er norsk statsborger.»

«Ord kan ikke beskrive hva vi følte. Men vi kunne ikke gjøre noen ting for å hindre at både Esther og Isidor ble sendt til Polen. Avskjeden var forferdelig, men vi håper og ber til Gud om at de begge skal komme trygt hjem igjen.»

Men de kom ikke hjem igjen. Begge ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst Auschwitz den 1. desember.

I løpet av min oppvekst fortalte mor historier fra krigen, i motsetning til mange andre som hadde overlevd holocaust. Hun fortalte blant annet om den dramatiske redningen av faren og en medpasient fra Ullevål sykehus, som hun gjennomførte om natten 8. desember 1942. Jeg trodde jeg visste alt som hadde skjedd, men mors historier hadde store hull og mange viktige detaljer manglet.

Flukten til Sverige

I desember 1942 flyktet 809 mennesker fra Norge til Sverige, 546 av dem var jøder. Florrie skriver i den sorte dagboken:

«Vi forlot Oslo den 15. desember [natt] og måten vi reiste på var vanskelig og anstrengende, og vi vil aldri glemme det. Vi ankom Sverige onsdag 16. desember. Vi kom til Vingåker [Kjesäter] den 17. desember, hvor det var mange norske jøder og nordmenn.»

Mor fortalte om en lastebil når hun snakket om flukten, og ved hjelp fra Jødisk Museum fikk jeg vite at de flyktet med Carl Fredriksens Transport. Lederen, Alf T. Pettersen, og hans medsammensvorne, reddet rundt 1000 mennesker, med fare for eget liv, i løpet av vintermånedene 1942 og 1943.

Familiens liv i krigsårene i Sverige

Høsten 1942 registrerte og konfiskerte nazistene alle jødenes eiendommer og eiendeler. Men de kunne ikke beslaglegge eiendelene til personer som var omfattet av unntaket fra å bli arrestert. Advokat, Einar Walter Nansen, klarte å bevise at mor hadde kjøpt familiens spisestuemøblement og slik reddet han det fra å bli avhendet.

I denne prosessen var det en del korrespondanse, mellom Nansen, Reichskommissariatet og bobestyreren, Kaare Wangen. Wangen bestred Nansens påstand om hvem som hadde kjøpt møblene og han la også hindringer i veien for utleveringen. Men Reichskommissariatet ga Nansen medhold, og møblene ble reddet. Alt dette dokumenteres på Riksarkivet i bomappen «Harry Isidors og Josef Mendels bo.»

På grunn av et brev ble Else underlagt hemmelig brevkontroll mens hun bodde i Stockholm. I en politimappe i det svenske Riksarkivet lå det tre brev; ett fra mors søster, ett fra hennes tidligere arbeidsgiver og ett fra en som kalte seg «Franz B» datert 11. januar 1943. De to første brevene er kopiert speilvendte med hvit skrift på svart bunn, men ved hjelp av et speil var de mulig å lese.

Ved hjelp av Bjarte Bruland har jeg funnet ut at «Franz B» het Fritz Bortstieber og var en jødisk flyktning fra Østerrike som kom til Norge fra Praha i 1939 ved hjelp av Nansenhjelpen og Tove Filseth. Han var del av et kommunistisk motstandsnettverk. Han befant seg også i Sverige, og skriver en anelse gebrokkent, og bruker dekknavn på alle han nevner. Noe av teksten er skrevet i koder. Else må ha hatt kontakt med dette nettverket, ellers ville hun ikke ha forstått mye av innholdet. Dette var det mest overraskende jeg fant i arbeidet med boken. Mor nevnte aldri sitt engasjement i motstandsarbeid.

Sverige var veldig opptatt av at flyktningene fra Norge ikke skulle drive med spionasje eller motstandsarbeid eller annen aktivitet som stred mot Sveriges nøytralitet. Et notat i Elses mappe inneholder sitat fra brevet.

«På grund av ett brev vari det sades at [Menfeld] ‘forteller merkelige ting om dig, at du kommer til å reise til England, at du kan formidle spørsmål til Norge – i det hele tatt, alt mulig mystisk om dig.’ ställdes Mendel under postkontroll under tiden 25/1-1943–9/3 1943 utan at något misstänkt framkom.»

Etter flukten oppholdt Else og søsteren seg en kort stund i Nolhaga läger i Alingsås, hvor ikke-norske og statsløse bodde. Tove Filseth hadde også flyktet til Sverige og arbeidet på Nansen-kontoret med ansvar for flyktningene i Nolhaga. Hun fikk et brev fra Den norske legasjonen om at alle statsløse og ikke-norske flyktninger burde skrive brev om at de ønsket å komme tilbake til Norge etter krigen. I brev fra februar 1943 skrev Else:

«I anledning deres brev til frk. Filseth angående statsløse som ønsker komme tilbake til Norge efter krigen, vil jeg herved meddele Dem følgende: Da jeg kom hit fikk jeg engelsk pass, da jeg er født engelsk, men har siden jeg var ganske liten bodd i Norge, gått hele min skolegang der, arbeidet og betalt skatt. Når krigen er slutt, vil jeg derfor selvfølgelig tilbake til Norge.»

Det var cirka 150 personer som sendte tilsvarende brev. Men norske myndigheter poengterte at ingen måtte ha falske forhåpninger om at de ville kunne få norsk statsborgerskap. 

Mors og foreldrenes korrespondanse fra 1943–45

Jeg har mormors dagbøker og brevkladder fra tiden i Sverige fra desember 1942 til juli 1945. I tillegg har jeg mange brev og fragmenter av brev som mor skrev til foreldrene etter at hun, som en av veldig få, spesielt kvinner, fløy fra Bromma til Dyce i Skottland i april 1943. Hun hadde fått jobb ved det norske konsulatet i Glasgow.

Mors brev gir et godt bilde på situasjonen både i Stockholm og Glasgow under krigen. Hun omtaler sitt eget og andre nordmenns liv, i tillegg til den delen av familien som bodde i Glasgow før mor kom dit. Hun skriver om hvor snille de er mot henne, om forholdene dem imellom og deres opp- og nedturer. I tillegg skriver hun om klær hun kjøper, om maten de lager og samværet og turer med venner og kolleger. Mor nevner også stadig at hun har skrevet brev til venner og familie.

Ifølge konsulatets journal på Riksarkivet skrev mor et brev til sin sjef på konsulatet, Birger Torkildsen, i juni 1943:

«Tillater meg herved å forespørre om det er mulighet for at jeg kan sende et pengebeløp til mine foreldre, som for tiden er bosatt i Stockholm. Mine foreldre, som er norske statsborgere, ankom til Sverige fra Norge i midten av desember. Jeg vilde gjerne sende dem cirka £ 3-0-0 av og til, som en liten hjelp, da de efterlot alt de eide i Norge. Håber De er istand til å hjelpe mig. Imøteseende deres snarlige svar tegner jeg ærbødigst Elsie Mendel.»

Søknaden ble godkjent og Else sendte jevnlig 3 til 4 pund, som tilsvarte fra 50 til 65 svenske kroner, til foreldrene via legasjonen i Stockholm. Transaksjonene er dokumentert i Finansdepartementets arkiv i Riksarkivet.

Hverken Else eller Florrie nevner konkrete krigshandlinger i sine brev, men begge skriver stadig om ønsket om at krigen snart må være over og håpet om at de to yngste i familien skal komme hjem i god behold.

I oktober skriver Else: «Kjære mor. Jeg blir så glad hver gang jeg får brev fra deg (…). Vi må være sterke og ikke miste troen på at Gud vil sende oss, og alle andre, de kjære tilbake. Jeg hører det har kommet brev fra Lea Levin om at de som ble arrestert, arbeider på en bondegård i Tyskland. Ja, gjør hun det, kan dere være sikre på at våre også gjør det. Du må huske på at våre ikke har noen adresse å skrive til. (…) Så vi må bare vente (…).»

Det kom faktisk postkort fra Auschwitz til slektninger i Sverige. Tyskerne fikk fangene til å sende brev og kort hjem for å berolige familiene, før de ble myrdet.

Flyttet hjem til Norge etter krigen

Greenock utenfor Glasgow var en viktig havn for de allierte under andre verdenskrig. Her samlet de allierte skipene seg før de skulle legge ut på den farefulle konvoifarten over Nord-Atlanteren til Amerika.

Mor skriver at de går i sjømannsklubben og den norsk-skotske foreningen, og om at Kong Haakon besøkte Glasgow i oktober 1944. Mor og alle andre fra Norge som bodde og arbeidet i Storbritannia, fikk brev med en hilsen fra kongen hver jul. Mormor, morfar og Sadie kom hjem til Norge i juli 1945. Mor kom hjem i oktober etter at konsulatet var stengt.

I et brev til mormor den 16. september 1945 skriver Else om en pakke med ting til brevmottakeren og deretter skriver hun:

«Den herren som bringer denne pakken er fryktelig snild. Han reiser til Norge tirsdag. Det er forferdelig pent av ham å ta med denne pakken til dere.»

Herren er min far, Sverre Rytter Sæther, som i fredsåret hadde vært sjømann i 18 år, inkludert krigsårene. De giftet seg i Oslo den 2. februar 1946.

Kilder

• Arkivet etter det norske konsulatet i Glasgow 1943–45.
• Brev fra Fritz Bortstieber, Sadie Mendel og Bernhard Bernstein til Else Mendel, 1943, Sveriges riksarkiv.
• Brev til og fra Walter Nansen og den tyske administrasjonen, Reichskommissariat, 1943, Riksarkivet.
• Else Mendels brev (1943–45).
• Else Mendels brev til den norske legasjonen i Stockholm (om ønsket om å komme tilbake til Norge), februar 1943, Riksarkivet.
• Else Mendels brev til Det norske finansdepartementet i London (om forsendelse av penger til foreldrene), juni 1943, Riksarkivet.
• Else Mendels mappe hos svensk kriminalpoliti, Sveriges riksarkiv.
• Else Mendels mappe, SUK Kanselliråd, Sveriges riksarkiv.
• Fangeprotokoll fra Bredtvet fengsel, november 1942, Riksarkivet.
• Florrie Mendels dagbøker og brev (1942–45).
• Harry Isidor og Josef Mendels bomappe, Riksarkivet.
• Lister i Riksarkivet: innlevering av nøkler, jøder som er arrestert og jøder som ikke er arrestert.
• Spørreskjemaer for jøder, Riksarkivet.
• Søknad om statsborgerskap: Josef, Florrie og Harry Isidor Mendel (1937).
• Øvrige dokumenter relatert til jødeforfølgelsene i Norge 1940–45, Riksarkivet.

Alle brev og dokumenter relatert til mor og familien befinner seg i arkivet til HL-senteret.

---

Toppbilde: Nasjonalbiblioteket / Privat