Ukjente slektninger dukker opp
De fleste av oss har vel en formening om at vi har en viss kontroll på hvem våre relativt nære slektninger er. Men mindre nå enn før gentestenes tid. Nå dukker det fra tid til annen opp slektninger vi aldri har visst noe om. Jeg fikk e-post med spørsmål om jeg visste hvilken av mine mannlige slektninger som hadde vært i San Francisco i 1968. Henvendelsen kom fra en som var på søk etter sin ukjente far, og som hadde oppdaget at jeg var nærmeste kjente slektning på farssiden.
Jeg hadde ikke noe svar på hånden, og måtte forsøke å analysere testresultatene. Var det en hippie? Eller kanskje snarere en sjømann?
Jeg skal i denne artikkelen forsøke å ta for meg mytene om at sjømannens mange piker, og trekke frem noen eksempler og kilder hvor slike historier kommer frem.
Thomas og Martha
Den første historien jeg ønsker å trekke frem er en henvendelse som kom til oss på Statsarkivet i Bergen i 1999. Mandag 4. april 1881 stod nordmannen Thomas Anderson som brudgom på kirkegulvet i Sunderland, nordøst i England. Han oppgav å være 26 år gammel og ugift sjømann, sønn av gardbruker «Anders Olsen Anderson». Bruden var Martha, den 18 år gamle datteren til seilmaker Tinmouth i Stone Yard. Ved folketellingen (faktisk tatt opp natten før bryllupet) står Thomas oppført som medlem av husholdet til svigerforeldrene. Han sa seg da 27 år gammel og født i Norge.
Fikk mange barn
Gjennom de neste 16 årene fikk Thomas og Martha mange barn. De eldste var født i Sunderland, de yngre i Middlesborough. Ved barnedåpene var Thomas stadig sjømann, og til sist skipstømmermann. Familien visste han i perioder seilte fra West Hartlepool, at han stadig og lenge var fraværende og de kjente navn på et par av skutene han seilte på. Ut over det visste de tilsynelatende lite.
Økonomien var skral, og Martha var til tider vist til «the Workhouse». Et av barna vokste opp hos besteforeldrene, og den yngste, en gutt født i 1897, ble bortadoptert. Da var forsørgeren borte og familien oppløst. I familien ble det fortalt at Thomas hadde dratt tilbake til Norge.
Søkte aldri statsborgerskap
Den bortadoptertes sønn bestemte seg for å forsøke å finne farfaren. De tilgjengelige britiske kildene ble sjekket, men med begrenset fangst. Thomas hadde ikke etterlatt seg mange spor. Han hadde aldri søkt britisk statsborgerskap. Britiske myndigheter hadde fra 1855 av prøvd å føre register over sjøfolk i britisk tjeneste, men sjøfolkene motsatte seg dette i den grad at myndighetene gav opp. Derfor fantes det ikke noen oversikt over fartstiden til Thomas i britiske arkiver. Han var heller ikke registrert som død eller gravlagt. Familien søkte og grov, og da de høsten 1999 tok kontakt med Statsarkivet i Bergen, presenterte de en fødselsdato i 1853 og fødestedet Askvoll. De kunne imidlertid ikke forklare hvor og hvordan de hadde funnet disse opplysningene, som verken lar seg lese ut av britiske kirkebøker eller folketellinger. Min mistanke var at de hadde funnet en person som tilsynelatende passet i en slektsdatabase, og plukket med seg de nye opplysningene - med alle muligheter for forbytting.
Thomas i kirkeboken
Det var en smal sak å finne fram i kirkeboken. Dato og sted stemte med Thomas, sønn av husmann Anders Olsen Søre Eimind i Askvoll. Thomas omtales flere ganger som sjømann, men er ikke registrert i sjømannsrullene for Bergen eller Florø. Det skulle indikere at han enten ikke seilte utenriks, eller at han ikke hadde registrert seg lokalt.
Da han giftet seg i 1885 – i Askvoll - oppgav han å være ungkar. Seinere var han strandsitter og fisker. Han fikk barn født i Askvoll fra 1886 til 1896, og han levde der fram til 1935. Da han døde registrerte skifteretten fem barn, alle født i Askvoll. Ikke noe tydet på en familie utenlands.
Sønnesønnen lurte på om Thomas hadde vært bigamist, stadig kryssende Nordsjøen, med kone og barn i England 1881-1897 og en ny familie i Askvoll fra 1886 av? Det var lite sannsynlig, men kunne ikke helt utelukkes.
Thomas i folketellingen
Da vi sjekket folketellingen fra 1865, fant vi 34 gutter med navnet Thomas Andersen født i Norge på 1850-tallet. Bare en av dem hadde en far med navnet Anders Olsen, som brudgommen i Sunderland hadde oppgitt. Det var gutten i Askvoll. Dersom opplysningene fra kirkeboken i Sunderland var korrekte, var Thomas i Askvoll eneste mulige kandidat blant de 34.
Vi klarte dessverre aldri å gi sønnesønnen i England den endelige avklaringen, for han døde kort tid etter, og uten at vi hadde nådd en konklusjon.
Bigamist, to menn med samme navn, eller en sjømann i England som hadde oppgitt falske data? Hadde spørsmålet dukket opp i dag, hadde vi umiddelbart pekt på løsningen: DNA-test. Da ville vi raskt ha sett om det dukket opp norske slektninger, og hvor i Norge de i så fall kom fra.
Skipperens bo i skifteretten
En annen historie jeg vil trekke frem er en historie fra skifteretten i Bergen. De hevet nok brynene en smule den dagen de skulle behandle boet etter en av byens skippere. Han hadde etterlatt seg en sønn i ekteskap, men det meldte seg ni arvinger til, bosatt spredt rundt om langs Norskekysten. En ualminnelig aktiv og produktiv mann! Ingen synes å ha bestridd kravene som kom inn, så avdøde må ha vedkjent seg alle barna.
Ved skifteretten opplevde man nok rett som det var at det dukket opp en ekstra arving, men mengden var i dette tilfellet et særsyn, og man kunne synes å få bekreftet forestillingen om sjømannen som hadde pleiet svært mange nære forbindelser gjennom sitt yrkesliv. Men bare den ene – unntaket, og slett ikke normalen.
Bigami og romantikk
Nærliggende til dette temaet er bigami. Blar vi i norske aviser fra ti-årene rundt 1900, kan vi finne flere hundre oppslag med historier om bigami og rettssaker forbundet med dem. Det var åpenbart regnet som «godt stoff» i pressen, enten det var beretninger om norsk-amerikanere som var innhentet av fortiden, eller kynikere som hadde lurt sparepengene fra en rekke håpefulle og bemidlede kvinner, og under ulike navn hadde giftet seg med flere av dem. Selv åpenbart svært tragiske historier ble framstilt i komikkens skjær.
Populær film
I samme sjanger var også komedien «A Girl in Every Port», som på norsk fikk tittelen «En pike i hver havn». Det var en stumfilm i 1928 som gjorde stor suksess. Den slo så godt an at det kom en nyinnspilling («Goldie») – med lyd - allerede tre år seinere, da med Spencer Tracy og Jean Harlow i hovedrollene. Temaet fortsatte å gi kassasuksess, og en rekke nye filmer ble snekret over samme lest. Det er også blitt noen poplåter over samme tematikk opp gjennom årene.
Fra slutten av 1920-tallet dukket frasen om «en pike i hver havn» også stadig oftere opp i norske aviser, blader og bøker, som regel i lystige og romantiske fortellinger om kjekke og heseblesende matroser, blonde jenter – og brustne hjerter.
Sjømannsmisjon vs. utelivet
Virkeligheten kunne nok fortone seg som alt annet enn kjekk og romantisk. Sjøfolk, som ofte tilbrakte lang tid om bord avsondret fra alt normalt liv, skulle i løpet av kort tid i land forsøkte å få stettet sine behov. Sjømannsmisjonen hadde etablert seg i sentrale havner fra 1860-årene av og prøvde å være nærværende og til hjelp, men måtte i en del sammenhenger se seg utkonkurrert av barer, vertshus og havneprostitusjon.
Syfilisproblemet
Syfilis ble på slutten av 1800-tallet anerkjent som et stort helseproblem internasjonalt, og det ble arbeidet for å få på plass internasjonale avtaler og samordnet innsats. Kjønnssykdommenes koblingen til prostitusjon var også erkjent. I krigstid var kjønnssykdommer oppfattet som spesielt farlige, fordi de kunne gjøre soldater og sjømenn syke og med det svekke nasjonens evne til å føre krig. I tiden rundt første verdenskrig ble det åpnet egne kontorer for opplysning om venerisk sykdom for sjøfolk. Den svenske professoren Edvard Vilhelm Welander (1846–1917) var en av de internasjonalt anerkjent forskerne på feltet. Han opptrådte også som filantrop, og sørget for at det ble opprettet egne barnehjem for barn som hadde fått sykdommen, til dels ved fødsel. Slike «Welanderhjem» fantes både i Skandinavia (som i Kristiania, Bergen, Gøteborg, København og Stockholm) og i Mellom-Europa.
Bigamiloven
Også under andre verdenskrig var det stort fokus på å hindre utbrudd av kjønnssykdommer. Kanskje var tanker om krigsevne og behovet for å sikre ordnede former også en av grunnene for «Lex Nygaardsvold» («Bigamiloven») i april 1942. Justisdepartementet kunne etter denne loven gi skilsmisse ved bevilling etter søknad fra en ektefelle, uten at den andre ektefellen var informert om skilsmissen. Kravet var at ektefellene hadde bodd fra hverandre i minst tre år. Det skal ha vært mellom 60 og 70 slike bevillinger i løpet av krigsårene. Loven ble opphevet av Stortinget i oktober 1945.
«Lyst og længsel»
I Danmark har det ganske nylig vært forsket på forbindelsene mellom sjømenn og kvinner i fremmede havner. Undersøkelsen har bygd på brev, dagbøker og intervjuer og har resultert i både utstilling og bokutgivelse («Lyst og længsel, myter afsavn og erotik i sømandens verden, 2017»). Studien har sett på perioden opp til rundt 1950 og tok utgangspunkt i den danske statistikken fra 1960 som viste at 67% av danske sjømenn oppgav å ha erfaring med prostituerte. Det var en svært mye høyere andel enn det man fant hos andre unge danske menn (12%).
Sjømennene og deres ganske nære relasjon til prostituerte var dermed et slags erkjent faktum for forskerne. Deres nye funn var at «sømændenes relationer til de kvinder, de mødte i havnene, var langt mere romantiske, end man hidtil har antaget». «Ofte flyttede sømændene ind hos de prostituerede, mens de var i havn, og havde et ægteskabeligt forhold, hvor samværet og omsorgen for hinanden spillede en stor rolle.» (Museumsinspektør Morten Tinning, M/S Museet for Søfart.)
I brev og dagbøker beskrev mange sjømenn sine prostituerte venninner på en svært positiv måte, og en del av dem endte også opp med å gifte seg med dem. Den danske studien argumenterer altså for at lengselen og «romantikk» spilte en mye større rolle enn man tidligere har trodd, og med det justerer de opp innholdet i myten om «en pike i hver havn».
Prostitusjon antas å føre til få barnefødsler, slik at den for våre problemstilling, ukjente slektninger, vil det rimeligvis ha ganske beskjeden betydning.
Gentestenes verdi i slektsgransking
Så hvordan kan ukjente slektninger etter forfedre til sjøs dukke opp? I dag vil de fleste få vite dette gjennom en DNA-test.
De autosomale gentestene undersøker hele DNA-sekvensen i kromosomene våre, og sammenligner med tilsvarende beskrivelse fra andre som har gjennomgått samme test. Når tallet på testede blir høyt, vil også tallet på treff være økende. Nå er testing så utbredt at vi kan regne med å finne opplysninger om noen tusen andre med delvis samme opphav som oss. Mengden av felles genstoff reflekterer forventning om hvor nært eller fjernt slektskapet er. Genanalysen skal også kunne fortelle hvor en person geografisk har sitt opphav, gjerne knyttet til store enheter som Skandinavia eller de britiske øyer, men etter hvert også mer spesifisert.
Etterkommerne til Thomas og Martha skal altså kunne teste seg, og få indikert om de har skandinaviske gener, og kunne håpe på treff som vil kunne avsløre hvor den ganske ukjente farfaren kom fra.
Kunne barnet fra San Francisco få hjelp?
Testen indikerte at vårt slektskap var i avstanden «2nd-4th cousin». Ganske mange nære slektninger av meg er gentestet, og ved å se hva disse delte med «barnet», kunne det raskt slåes fast at slektskapet måtte gå gjennom barnets far og min mor, min morfar og hans mor. Barnet delte tre ganske lange felles segmenter med oss, og det lengste var også delt av en firmenning på min mors side. Dermed måtte vi regne med at det felles opphavet er å finne der jeg og min firmenning har felles opphav, altså hos våre tipp-oldeforeldre. Så sjekket jeg mot andre etterkommere av disse, og fant at de også dukket opp som slektninger av «barnet» i omtrent samme estimerte avstand.
Disse tipp-oldeforeldrene våre hadde sju barn og rundt 50 barnebarn, født mellom 1868 og 1900. Ganske mange av disse barnebarna utvandret til Amerika, og vi vet at ganske mange av dem bosatte seg i Midt-Vesten og noen på Stillehavskysten. Mine kunnskaper om den neste generasjonen er langt dårligere, men jeg vet at mange disse barnebarna i USA fikk sine barn fra rundt 1920 og kanskje et ti-år eller to lenger opp i tid. Den rimelige hypotesen blir da at den ukjente barnefaren i San Francisco i 1968 enten er å finne blant oldebarna eller tipp-oldebarna av mine tipp-oldeforeldre. Med stadig flere nye testere, vil vi trolig få stadig nye brikker, og rimeligvis komme stadig nærmere den ukjente.
Om han var en norsk sjømann, er derimot svært tvilsomt.
Blant mine rundt 3000 treff på gentesten, ser jeg at 3-4 oppgir at de er på søk etter et ukjent opphav. Trolig er det i tillegg en del som ikke flagger grunnene til sin deltakelse, men jeg antar at det er en ganske beskjeden andel.
Stemmer myten?
Noen mennesker har åpenbart forsøkt å holde skjult enkelte av sine handlinger. Lenge kunne folk holde seg unna det meste av kontroll. Med tilgang til nye verktøy kan vi få innsyn i hvert fall i en del av dette tidligere skjulte. Der politiet tar i bruk DNA i sitt arbeid, kan de nå komme med løsninger på enkelte gamle gåter. Det samme kan vi se i arbeidet vårt med slektsgransking. Nye slektninger dukker opp, men egentlig i ganske moderat omfang.
Mytene om de amorøse sjøfolkene med utallige venninner og forbindelser verden over, framstår som overdrevne og de romantiske beretningene om dette ser Hollywood-baserte ut. Vi kan neppe vente store tilskudd til slektstrærne derfra heller.