To vognmenn

Svigermor Elsa, som døde 100 år gammel for et par år siden, kunne fortelle at både hennes farfar og morfar hadde hatt karrierer innen yrket. Den vi vet mest om er morfar Peder, som ble født i Østre Aker, i det som i dag er Oslo.

I folketellingen for 1865 ser vi at Peder Knudsen «hjælper Moderen med Jordbruget» på plassen Holtet under Økern hvor han var født. Moren var blitt enke da Peder var 6 år. I 1872 emigrerte han til Amerika, ville prøve lykken der, muligens som tømmerhugger. Da moren ble syk noen år senere, ble det imidlertid sendt bud på ham, og han skyndte seg tilbake til Norge, men nådde først fram etter at hun var død. I folketellingen for 1875 står han oppført som «Arvefæster og Stenkjører» med bopel på Holtet. Steinindustrien på Grorud sysselsatte på den tiden mange både i selve granittbruddene og som vognmenn for å kjøre den tunge lasten til Kristiania. Ole Martin Borrebækken Overn forteller i sin bok En bok om Aker om morfaren Ole Martin Borrebækken som foruten å være gårdbruker også var steinleverandør. Han forpaktet flere steinbrudd og leverte en tid «det meste av den granitt som bruktes til grunnmurene i byens bygninger. Efter hva jeg har hørt, kjørte han en gang sten med henimot hundre hester til byen. Hver stenkjører gjorde to vendinger til byen hver dag så man skulde i de dager ikke ferdes meget lenge på Trondhjemsveien mellem Borrebekken og byen uten å se stenkjørere enten på vei til byen med sten eller hjem igjen med tomvognene.».

Fra stein til persontransport

I folketellingen for 1883 har Peder flyttet til Kristiania og står med tittel vognmann. Ifølge familie-historien går han over til persontransport. Vi syntes datteren Agnes omtalte ham som «stasvognmann», men det var nok en skjult d inni ordet. I folketellingen 1891 står han nemlig som «Stadsvognmand f.eg. Regning (samt Gaardeier)». Transportgeskjeften må ha vært en innbringende forretning, siden han har hatt mulighet til å kjøpe en hel bygård, nærmere bestemt Gruegt. 8, og noen år senere skifter den ut med en større gård i Gamlebyen, Munkegt. 5. I bakgården i Munkegaten var det både spiltau (bås hvor hestene stod bundet) og stall med «bokser» hvor hestene kunne bevege seg litt mer fritt.  Disse ble senere erstattet av garasjer. Da de til slutt ble revet, ble en del av materialene benyttet til bygging av utedo og vedskjul på svigermors hytte i Valdres. Kjøringen var hardt arbeid, så når familien skulle tilbringe noen feriedager om sommeren på Peders barndomstrakter ved Vollebekk, var det ikke snakk om å få far til å svippe dem opp dit – de tok trikken til Galgeberg og måtte pent gå derfra.

Storhetstid på 1890-tallet

Hestedrosjene hadde nok sin storhetstid i Kristiania på 1890-tallet. Ved krakket i 1899 er det registrert hele 275 vognmenn i adresseboken. Deretter synker tallet utover i det nye århundret.

Samme kilde lister opp 26 faste holdeplasser for vognmenn som har bevilling fra politiet til å drive slik virksomhet, etter faste takster. Et eksemplar av taksten skulle forefinnes i hvert kjøretøy, og stod også oppført i «D’hrr. Halvorsen og Larsens Lommealmanak».

Det var standard takster i to soner, for indre og ytre bydeler. Det ble kjørt med enspent eller tospent kjøretøy, om sommeren med vogner, om vinteren med sleder. Rundt 1880 syntes taksten i indre sone å være 40 øre for en person i enspann, for tospann var prisen den dobbelte. Var man flere ble prisen per person billigere.

Adresseboken 1899 opplyser at vognmennene på flere holdeplasser for egen regning har anskaffet telefon, «hvormed de kan rekvireres lige fra Holdepladsen». De fungerte med andre ord nærmest som en egen datidens taxisentral.

36 år i bybildet

I 1891 har Peder to hester: En vallak og en hoppe, og en «firhjuled Kaleschevogn». I hele 36 år har han Jernbanetorvet som sin faste holdeplass, før han i 1915 som 72-åring avslutter sin vognmannsforretning for å «nyte en rolig Alderdom». 27. desember 1922 dør «fhv.vognmand, gaardeier Peder Knudsen stille og fredelig», nesten 81 år gammel.