Stiftet i 1872

Den aller første fagforeningen i Norge, Den Typografiske Forening, ble stiftet i 1872.

– De var ganske tidlig ute, for fagforeningsbølgen startet først noen år senere, i 1880- og 1890-årene. Den gangen var fagforeningene sentrert rundt Oslo og i enkelte andre byer, men det var snakk om små kjerner av personer som ikke kan sammenlignes med dagens fagbevegelse. Vi ser at det var arbeiderne som organiserte seg først og de var primært knyttet til tre fagområder: Håndverk, jern og metall og gruveindustrien. Andre typer fagområder i mer akademisk retning, som legene, hadde gjerne sine egne foreninger de også. Men det var da mer snakk om en profesjonsforening, og ikke den typen fagforeninger som ellers vokste frem, sier historiker Finn Olstad. Han har jobbet med arbeiderhistorie i flere tiår og har blant annet skrevet en biografi om Einar Gerhardsen, og første bind av LO-historien.

Startet ikke slik mange tror

Når vi tenker på fagbevegelsen på starten av 1900-tallet er det lett å se for seg klassekamp og arbeidere som stod opp mot sine dårlige livsvilkår med helseskadelig arbeid og dårlige boforhold. Men ifølge Olstad startet ikke fagbevegelsen som en motreaksjon på dette.

– Den første kampen til fagbevegelsen handlet primært om lønn og arbeidsvilkår, da nye arbeidslivsordninger gjorde det vanskelig å tjene godt og førte til endret arbeidshverdag. For eksempel at håndverksbransjen gikk fra å være et laugbasert system til å bli større bedrifter. Det dreide seg også om respekt for faglig dyktighet og selvstendighet i arbeidet. Det var heller ikke de dårligst betalte som organiserte seg. De aller første var ofte arbeidere med høyere lønn, mens vi ser at de med aller dårligst vilkår ikke organiserte seg i starten. For eksempel dagarbeidere, som var arbeidere som fikk jobb fra dag til dag, sier Olstad og legger til at kampsaker som handlet om hygiene og helsemessige forhold kom på agendaen først ut på 1900-tallet.

Hvor bredt nådde fagbevegelsen?

Utover 1900-tallet vokste fagforeningene seg gradvis større og bredere. Men så er spørsmålet: Hvor bredt kunne fagbevegelsen nå ut til arbeiderne? Var alle med? Og hva skjedde med de som ikke ønsket å være med?

– I de første fagforeningene var det gjerne en hard kjerne, og en del medlemmer som kom og gikk. Litt som organisasjonslivet i dag også. Mange arbeidere hadde lite å rutte med, så det å betale kontingenten kunne være dyrt for mange. Men det kunne også være vanskelig å stå imot og du kunne fort bli veldig upopulær på arbeidsplasser hvor fagforeningene stod sterkt. I enkelte bedrifter var foreningene så sterke at de kunne nekte folk å få en jobb om de ikke organiserte seg. Med en rekke streiker og arbeidskamper utover på 1900-tallet lærte arbeiderne at de trengte en sterk organisasjon i ryggen, og fagbevegelsen vokste raskt.

Når en tenker på fagforeninger i et historisk perspektiv er det lett å se for seg en veldig politisk bevegelse, men Olstad sier det er mer nyansert enn som så.

– Når man ser på gamle fagforeningsarkiver kan man blant annet finne referater fra ulike møter med en politisk dagsorden. Der er det gjerne bare en liten håndfull av flere hundre medlemmer som har møtt opp. Veldig mange stilte primært opp ved streik og andre store hendelser.

Sleit med fotfestet enkelte steder

Et annet moment som er interessant å trekke frem fra fagforeningenes historie er den geografiske variasjonen i hvor mye utbredelse de fikk.

– På Sørlandet og deler av Vestlandet hadde fagforeningene vanskeligheter med å få fotfeste på grunn av de store religiøse miljøene. Der skulle man ikke sette seg opp mot sine foresatte. Et annet moment som er verdt å trekke frem er at det i mange bygder var stort samhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, så det kunne også være en barriere mot organisering. I tillegg arbeidet mange av de som bodde på bygdene som bønder og de hadde andre måter å organisere seg på enn de som var ansatte i en bedrift, sier Olstad.

Han legger til at det likevel var enkelte i primærnæringen som engasjerte seg i fagbevegelsen. Som skogarbeiderne. Deres fagforeningskamp på 1920- og 1930-tallet var kanskje en av de aller mest dramatiske i fagforeningenes historie, hvor det finnes eksempler på at partene gikk rundt med gevær og det nok også ble løsnet skudd.

Mindre kamporientert med årenes løp

Utover 1900-tallet utviklet fagforeningsbevegelsen seg gradvis. I 1921 vardet en stor streik som fagforeningene tapte, og det fører til en medlemsflukt. Deretter fulgte en stor gjennoppbygningsperiode med økende medlemstall, og store arbeidskamper inntil det kulminerte med storlockouten i 1931.

– Deretter blir det roligere tider igjen utover 1930-årene og fremover, med enkelte unntak. Det blir også gradvis mer og mer akseptert å bli fagorgansiert. I takt med velstandsutviklingen på 1960- og -70-tallet endret fagforeningene seg. Det ble færre konflikter og mer samarbeid på bedriftene. Fagbevegelsen ble mindre kamporientert og mer av en serviceorganisasjon overfor medlemmene. Samtidig ble LO i økende grad utfordret av andre organisasjoner, slik at folk mer kunne velge hvor de ville være med, sier Olstad.