Svært begrenset antall
Ifølge Asbjørn Rolseth, som har skrevet Norsk Lastebileksikon – De første 40 årene. Lastebiler i Norge 1900 – 1940, ble de første riktige lastebilene i Norge tatt i bruk under årene 1908-1910. Ved den tiden fantes bare et svært lite antall lastebiler i landet, og først noen år senere begynte de å få en praktisk betydning. I forbindelse med 1. verdenskrig økte behovet for lastebiler, og utviklingen av både konstruksjoner og produksjonsmetoder tok fart.
Rolseth hevder at få av de riktige lastebilene som fantes i Norge i tiden omkring 1. verdenskrig er bevart i dag. For perioden 1928-1940 er situasjonen derimot en annen. Fra denne tiden finnes både originalbiler, restaurerte biler, restaureringsobjekter og delebiler. Den første bilen min farfar eide, finnes sannsynligvis ikke lenger, men en av hans senere biler, en Opel Blitz fra 1938, er i fullt kjørbar stand den dag i dag. Til den bilen hører dessuten en spesiell og spennende historie.
Oppstarten av et transportfirma
Min farfar, John Solsten, ble født i 1907, like før de aller første lastebilene skulle komme til å gjøre sin inntreden i landet. Da han i 1934 kjøpte sin første lastebil, skulle han fylle 27 år. Hans venn og nabo, Johannes Solli, var da 21. Det var dermed to unge og modige menn som med det innledet noe som få i deres trakter hadde gjort før dem, nemlig å starte opp et transportfirma. Ifølge Bilboken for Norge og den etterfølgende Norges Bilbok, som er en fortegnelse over samtlige registrerte biler for årene 1922-1930 og 1935, fantes ved dette tidspunktet kun én lastebil fra før i nærområdet. Hjemstedet deres, bygda Kojan, som ligger midt mellom Røros og riksgrensen mot Sverige, ble utgangspunktet for kjøringer av alle slag som de med tiden tok på seg. Valget av den første bilen de kjøpte, falt på det amerikanske merket Federal. Mange i området fikk kjennskap til bilen, og jobbtilbudene økte for de to entreprenørene.
I oppdragene de tok på seg med lastebilen, inngikk blant annet en del kjøring av grus for bygging av veier og for husbygging. De bedrev turkjøring, brøytet veier og det ble gjennomført en del vedkjøring for større firma og for privatpersoner.
En ny lastebil skaffes
Etter en tid ble Federalen byttet ut mot en Chevrolet. Den ble det kjørt med i ett års tid, før det igjen ble tid for fornyelse. John og Johannes tok da turen til Trondheim og GM-forhandleren A/S Anco. Der de skaffet seg en helt ny Opel Blitz av årsmodell 1938. Etter at Chevroleten ble byttet inn mot denne nye lastebilen, måtte de betale hele 8 500 kroner i mellomlegg. Dette utgjorde naturligvis en høy sum, den tidens pengeverdi tatt i betraktning, og de tok en stor sjanse som satset så stort. Få personer i nærområdet hadde tro på at dette kjøpet skulle kunne lønne seg, og John og Johannes fikk flere advarsler mot å kjøpe denne nye og dyre bilen. Mennene motbeviste derimot fordommene, og lastebilen viste seg å være verdt alle pengene. Den hadde jo blant annet 6 sylindre, 85 hestekrefter, manuell tipp med sveiv, fem trinns girkasse, hydrauliske bremser, og en rekke andre imponerende tekniske løsninger. Den totale lasteevnen for den bensindrevne lastebilen var på 3 tonn. Dessuten er det sagt at bilen gikk så lett at man nesten ikke kunne høre motoren i den.
Koje-bilen
Det var nå transportvirksomheten kom i gang for alvor. Med Opel Blitzen, eller Koje-bilen som den gikk under til daglig, gikk turene ofte over grensa til Sverige, og tettstedene Funäsdalen og Hede. Der ble det hentet trematerialer som ble kjørt tilbake til Norge. Andre kjøringer ble også gjort til Trondheim, dit varer av ulike slag skulle fraktes. På tilbakeveien fra Trondheim ble lastebilen ofte fylt opp med blant annet bensinfat. Det var med andre ord en svært varierende last de to mennene fikk i jobb å frakte til de forskjellige destinasjonene. I tillegg til frakting av gods og diverse, ble også den nye lastebilen brukt en del til turkjøring. Både fastboende og turister kunne få sitte på lasteplanet der det ble laget et lite busshus, med tak, vegger, vinduer og benker for at passasjerene skulle sitte bra. Turene med passasjerer gikk rundt omkring i distriktet, og flere ganger også over grensa til Sverige. Dette var populære turer, og jeg har selv hørt historier fra eldre folk som har fortalt hvor stort det var for dem, da de som ungdommer fikk sitte på med lastebilen fra Kojan. At etterspørselen av transporthjelp var god og varierende, bidro nok til at karene trivdes og fortsatte med det de holdt på med.
Blitzen blir stjålet
Under den snørike årstiden ble Opel Blitzen, som nevnt, ofte brukt til brøyting. Det ble den også en vårdag i 1940, da karene fra Kojan brukte lastebilen til å rydde snø fram til svenskegrensen. Samtidig hadde andre verdenskrig blitt innledet i det tyske tropper hadde angrepet Norge. Mange nordmenn forsøkte å flykte over til Sverige. På vei tilbake fra endt jobb møtte mennene en god del av de norske flyktningene. Det var stor trafikk etter den smale veien. Det gikk ikke å komme seg fram, og det ble til slutt nødvendig å sette igjen bilen ved tollstasjonen på den norske side av grensen. Der ble lastebilen kort etter stjålet av flyktninger som ville ta seg fort over til Sverige.
Lastebilen havnet til slutt i Funäsdalen, det nærmeste tettstedet på svensk side. Det svenske forsvaret så der raskt nytten i kjøretøyet, og tok det i bruk som krigsbytte. Dette var naturligvis svært upraktisk for de to som eide bilen, og som derfor straks satte i gang med forhandlinger for få den tilbake. Etter en omfattende prosess kunne de til slutt hente hjem bilen fra Sverige, men først etter at min farfar ble ledet til stedet der bilen befant seg med bind for øynene. Sannsynligvis ble dette gjort som en sikkerhetshandling under krav fra det svenske militæret, som ikke ønsket at tyskerne på noen måte skulle få kjennskap til deres virksomhet. I januar året etter meldte en svensk avis at en stjålet bil, som under en periode hadde blitt benyttet av svensk militær i Funäsdalen, omsider hadde kommet tilbake til sine rettmessige eiere i Brekkebygden, like ved svenskegrensen. Om det var Koje-bilen den svenske avisen rapporterte om, eller om det var andre fra samme område som også hadde blitt frastjålet sin bil og nå fått den tilbake, vites ikke. Men Opel Blitzen kom i alle fall hjem til Kojan dette året. En del endringer hadde det da blitt på den. Blant annet hadde noen, under en vinternatt, glemt å tappe av kjølesystemet, og blokka hadde frosset i stykker og sprukket.
Bensin var mangelvare
Under krigen var det ikke enkelt å få tak i drivstoff, som da generelt var en mangelvare. Etter at lastebilen hadde kommet hjem fra Sverige, ble det derfor montert en såkalt knottgenerator på den, noe som muliggjorde at bilen kunne drives på annen måte enn med bensin. Knottgeneratorer, eller vedgassgeneratorer, som slike generatorer også ble kalt, ble ved denne tiden ofte brukt til å produsere gass, som kunne brukes som et alternativt drivstoff. Gjennom et lokk på generatoren ble det fylt på med ved eller trekull. Etter oppfyring av dette, ble det, med hjelp av en elektrisk vifte, satt fart på «knotter» av tre, noe som ga varme og gass som bilene senere kunne kjøres på. På Opel Blitzen ble det først fylt på med en liten mengde bensin slik at motoren startet. Deretter slo motoren over til generatoren som ble drevet av gassen den produserte. Med på bilturene måtte det derfor pakkes med sekker med ved eller trekull, som generatoren innimellom ble matet med for at bilen skulle fortsette å gå. For sikkerhets skyld hadde mennene også et lager med bensinfat bortgjemt, og de lurte seg litt drivstoff derfra nå og da.
Slutten på min farfars karriere som lastebilsjåfør
Opel Blitzen ble i John og Johannes eie fram til den, under tidlig 1950-tall, ble solgt til en annen nabo, som, i likhet med dem, hadde fattet interesse for transportyrket. Kasper Kojan grunnla transportfirmaet Kojans Transport, og tok dermed over kjøringen med bilen i sin virksomhet. Opel Blitzen ble deretter brukt til fast kjøring mellom Røros og Trondheim fram til 1958, da den ble byttet inn og solgt videre til Tufsingdalen i Hedmark.
John og Johannes drev sin transportvirksomhet sammen ytterligere noen år, da med en Ford Thames. Etter en tid ble Johannes´ sønn derimot gammel nok til å delta i arbeidet, og da han begynte å hjelpe sin far med kjøringene, valgte min farfar å trekke seg tilbake fra virksomheten. I stedet valgte han å legge mer av sin tid på gårdsdriften som han bedrev i tillegg. Han kjøpte derimot en egen gårdsbil, og fortsatte likevel med noe kjøring i mindre skala på egen hånd.
Tilbake til gamle trakter
Som min farfar har min far, Helge Solsten, alltid hatt en stor interesse for lastebiler, og som sin far valgte han også å bli lastebilsjåfør til yrke. I 1986 begynte Helge å undersøke hvordan det sto til med den Opel Blitz som faren tidligere hadde vært deleier i, og som under krigs- og etterkrigstiden hadde gitt transportfirmaene i Kojan stor framgang. Han fant igjen den gamle lastebilen der den hadde havnet da den ble solgt nesten 30 år tidligere, men den framsto da som i svært dårlig forfatning. Ikke mye var lenger helt på bilen, og enkelte deler av den lå spredt rundt omkring i terrenget. Noen deler hadde dessuten blitt brukt som reservedeler på andre maskiner. Til tross for dette hentet min far det som var igjen av den gamle bilen, og det han kunne få samlet sammen av deler som opprinnelig tilhørte den. Den en gang så flotte lastebilen kom atter tilbake dit den hadde innledet sin karriere som transportmiddel, og der et enormt restaureringsarbeid ganske snart ble startet. Med stort pågangsmot og mye tid, klarte min far å få den gamle Opel Blitzen så fin og god som ny.
Tilbake der den hører hjemme, og med registreringsnummer U-1418, det samme som før, er den gamle og svært flotte lastebilen fremdeles i min fars eie. Der nyter den nå en slags pensjonisttilværelse, og blir kjørt med på noen «finturer» hvert år. Den slipper nå frakting av material, grus og mennesker, og den slipper snøbrøyting, vel unnet en pensjonist. Dramatiske eventyr har den også opplevd nok av i sin tid.
Sjåføryrket og interessen for lastebiler har for øvrig smittet av seg på flere av Johns etterkommere, og både barn, barnebarn og oldebarn har i ettertid hatt transportyrket som levebrød. Med innkjøpet av den første lastebilen i 1934 innledet ikke John bare en mangeårig transportvirksomhet, men for slekten Solsten ble det begynnelsen på flere generasjoner med transport som både yrke og livsstil.