Mange sider

Min farfar, Peder Hansen Vestad, var farfaren som lærte meg å legge kabal og spille kort. Og han var farfaren som leste om «Vesleblakken» av Jacob Breda Bull for meg sånn at jeg gråt, men likevel ville høre historien gang på gang. Han var også farfaren som var bestemt og myndig, men som ble bløt og medgjørlig når jeg møtte ham med latter og et blidt barnefjes. Det jeg visste om han da jeg var barn var at han hadde hatt en ledende rolle i Norsk skog- og landarbeiderforbund, at han hadde vært anleggsarbeider og at han hadde vært med i Julussa-konflikten i 1927. Da jeg senere begynte å grave i historien hans som voksen, fant jeg en historie om et hardt liv og et liv med mange kamper for å vinne fram for bedre kår for arbeidsfolk.

Hvem var denne myndige, men likevel så varme mannen? Hvorfor ble det han som sto i fremste linje i flere arbeidskonflikter på starten av 1900-tallet? Hvordan kunne han orke å stå i kampen for bedre rettigheter for arbeiderne når han gang på gang ble tiltalt og også fengslet? Her var det bare å begynne å lete grundigere i kirkebøker, folketellinger, aviser, bøker og artikler.

Oppvekst på Røros

Kirkebøker viser at farfar ble født i Åmot i 1888 som første barn i familien. Bare to år senere, i 1890, dør faren av hjertesvikt. Moren, Emilie, sitter igjen med Peder på to år og den halvt år gamle broren, Hans. For å finne arbeid reiser Emilie til Røros kort tid etter dødsfallet. Der treffer hun Semming Haugen som hun gifter seg med i 1893. Mellom 1993 og 1906 får de seks felles barn. Samtidig får Emilies to barn fra første ekteskap også sin likeverdige plass i storfamilien. Emilie, etter hvert med åtte barn, blir på Røros i noen år, men livet og bosted styres videre av hvor det er arbeid å hente.

På tross av trange kår, leser Peder til realskoleeksamen på Røros, men i hvilken grad han var i arbeid på Røros, har jeg ikke funnet spor etter. Det første nedtegnete sporet etter ham i arbeid, finner jeg i på et postkort han sender fra Meråker til moren sin 14. april 1907:

«Kjære moder. Jeg er for tiden i Trondheim har ogsaa været i Meraker en tur og faaet arbeid med pukstenslagning men vi var tvungen til at reise hid igjen til barakken som er under bygning bliver færdig da det er aldeles umuligt at faa logi hos bønderne i Meraker. Vi bød forskud og at ligge paa gulvet men umuligt men ved 10 tiden tvang vi os logi paa en gaard. Du maa sende kufferten til Meraker snarest mulig thi tirsdag reiser vi indover igjen. Jeg skal begynde at arbeide onsdag.»

Sporene etter et politisk engasjement

Kortet er sendt til Alvdal der familien nå bor og hvor stefaren har funnet nytt arbeid. Nå begynner også sporene etter Peders politiske engasjement, og jeg finner de første nedtegnelsene på at han engasjerer seg i politikk. Han velges inn i styret i Lille Elvedalen arbeidermannsforening som sekretær og deltar også på årsmøte for Hedmarks amts Arbeiderparti. Denne rollen inn i Arbeiderpartiet i Hedmark har nok hatt betydning framover, der han bygger erfaring med organisasjonsarbeid.

Her i Alvdal møter han Kari Jonsdatter Klokkertrøen, de gifter seg i 1908 og får sitt første barn. Kari er fra en gård i Alvdal og de slår på ett vis rot i Alvdal samtidig som de stadig må flytte på seg for å finne arbeid. I 1910 finner vi farmor, Kari, og den to år gamle datteren sammen med svigerforeldrene, Emilie og Semming Haugen og deres seks barn. Folketellingen viser at nå har Emilie, og også de eldste i barneflokken, arbeid på anlegget på Rjukan. Men Peder står ikke oppført med de andre. Det står riktignok registrert under Karis navn at «Manden alægsarbeider», så de er fortsatt gift. Men hvor er Peder?

Familien vokser, minker, og flytter

Etter mer leting i folketellingen for 1910 finner jeg grunnen til at farfar ikke står oppført sammen med de andre. Han sitter nemlig i varetekt på Sandvold på Tynset. Så langt har jeg ikke funnet svaret på hvorfor han er havnet i varetekt, men jeg antar at det var i forbindelse med ett eller annet arbeideropprør. Noen langvarig fengsling blir det imidlertid ikke, for kildene forteller videre at Kari føder nok et barn på ettersommeren 1911. Denne datteren blir bare et halvt år før hun dør av bronkitt, men to år senere får farfar og farmor igjen en ny datter som lever opp.

Ett år senere, i mars 1915; finner jeg dem med adresse Furuheim, Alvdal, og Peder er fabrikkarbeider. Opplysningen finner jeg i en ministerialbok i en liste over dødfødte, så enda en gang mister de et barn. Heller ikke nå blir de lenge i Alvdal. I 1916 bærer det igjen videre på søken etter arbeid og Løkken verk blir neste stopp, denne gangen med en familie bestående av Peder, Kari og to døtre på fire og åtte år. På Løkken blir de heller ikke lenge, for sommeren 1917 drar Kari tilbake til Alvdal og Peder reiser til Svalbard for å arbeide i gruvene der.

Reisen til Svalbard

I en artikkel i bladet Magasinet for alle nr. 27 1936 beskriver Olav Haugen (Peders halvbror) og Sverre Ljungblad det slik:

«Vi var tre kamerater i føl­ge. Vi hadde avlagt be­søk på de fleste anlegg her i landet uten å opdrive ar­beid som vi fant å kunne anta. Til slutt blev vi enige om å for­søke en forhyring til Svalbard. Indtagelse av arbeidere foregikk i Tromsø, av Store Norske Kull-kompani. De arbeidssøkende var en høist blandet forsamling av eventyrlystne verdensomseilere menn fra forskjellige nasjoner, som aldri fryktet morgendagen og dens strabaser.»

Her setter de ord på hvor vanskelig det kunne være å reise rundt for å finne arbeid og for å kunne tjene penger til livsopphold. Det innbar jo selvfølgelig et håp om en form for rikdom og en porsjon eventyrlyst for enkelte. De beskriver uverdige forhold som disse 120 arbeiderne møtte helt fra de gikk om bord i frakteskipet som skulle frakte dem til Svalbard for den seks døgn lange overfarten, stuet sammen i lasterommet. Slitne etter sjøsyke kommer de endelig fram til iskanten av Isfjorden på Svalbard der de får utdelt ski og beskjed om å gå de siste åtte milene inn til gruva på en isflate som var i ferd med å sprekke opp. Etter en strabasiøs tur kommer de fram hvor dårlig innkvartering, elendig mat og harde arbeidsforhold venter.

En fagforening dannes

Kombinasjonen av dette fører etterhvert til uro i arbeidsstokken. Tankene om å organisere seg spredde seg, og de dannet en gruvarbeiderforening der Peder Vestad ble valgt som formann. Gruvarbeiderforeningen startet forhandlinger om bedring av arbeidsforholdene der arbeiderne mente de la fram rimelige krav til ledelsen i Store Norske Kull-kompani ved å kreve «en garan­tert minstelønn med akkord av 8 kroner pr. dag, kontroll med matforsyningen …».

Men her var det ingen forhandlingsvilje hos Store Norske Kull-kompani og streiken var et faktum. Det hele spisset seg til og det endte med at det ble sendt opp et militærskip for å få roet det hele ned, og for å returnere de streikende arbeiderne tilbake til fastlandet. Da det ikke var mulig å roe ned konflikten, ble de streikende beordret om bord i skipet i puljer på ti og ti, bevoktet av væpnet militære.

Oppvigleren

«Alt gikk stille og rolig inntil formann Peder Vestad gikk over landgangen. Han hadde med sig en håndveske som inneholdt protokollene over arbeidernes møter og over de forhandlinger som var ført, samt kopien av det gamle arkiv. Midt på landgangen blev Vestad stoppet av en offiser. Efter ordre fra selskapets direktør blev det forlangt at Vestads håndveske og klær skulde visiteres. Motiveringen for kravet var at selskapet hevdet at vi hadde stjålet med oss dynamitt for å sprenge «Fokka» i luften. Denne motivering var noe merkelig, for hvem kunde finne på å sprenge en båt i luften hvor vi selv var med som passasjerer?» 

Peder nektet han å la seg visitere, noe som resulterte i et håndgemeng mellom ham og en offiser oppe på landgangen. Dette så en annen offiser som trakk våpen og løsnet skudd mot Peder heldigvis uten å treffe, men kula råket nesten en av marinegastene om bord i skipet. Det hele så ut til å bli dramatisk, men gemyttene roet seg og Peder og de andre streikende arbeiderne kom seg om bord med sine eiendeler. Militærskipet fraktet dem så til Tromsø der de 60 norske ble satt i land mens alle fremmedarbeiderne, svensker, finner, dansker og hollendere ble sendt til Narvik for uttransportering.

Hjem til familien – stadig rebell

Nå var det bare å vende hjem tilbake til Alvdal til Kari og de to barna. Familien blir igjen bosatt i Alvdal. Peder Vestad, fortsetter som anleggsarbeider og farmor, Kari, sper på med å sy for folk i bygda. Mens de bor i Alvdal får de tre barn til, men nok en gang dør et barn, så av syv barn er bare det fire igjen. For å finne mer om tiden i Alvdal blir aviser en viktig kilde for meg. Jeg finner at Peder nå har fått tuberkulose, men at det ikke hindrer ham fra å stikke seg fram i arbeidskamper og organisering.

I avisen 1STE MAI, utgitt av Stavanger arbeiderparti, finner jeg denne overskriften datert 29. desember 1923:

«Peter Vestad sitter 28 dager i fængsel for å snakket til nogen streikebrytere – Vestad er syk av tuberkulose.»

I følge avisen dreier det seg om en arbeidskonflikt på Folldal verk, der Peder Vestad blir anmeldt og fengslet for å ha snakket til og truet to streikebrytere. Etter 28 dager blir han løslatt mot kausjon, blir senere frikjent og det reises også krav om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste under fengslingen da han har en familie å forsørge.

Julussakonflikten

Men dette blir ikke siste gang Peder Vestad stilles for retten etter en arbeidskonflikt. Fire år senere oppstår det en arbeidskonflikt blant fløtere i Elverumsdistriktet, Julussakonflikten, der uorganiserte fløtere underbød de organiserte fløterne. Politi og militære holdt vakt med våpen slik at arbeidet kunne gjennomføres med uorganisert arbeidskraft, noe som førte til store demonstrasjoner fra de organiserte fløterne. De væpnede militære og politiet med hunder ble satt inn for å møte de demonstrerende fløterne. Det hele gikk så langt at også fløterne væpnet seg og dannet et ordensvern. Peder Vestad var nå fylkesekretær i Hedmark arbeiderparti og fikk både en rolle som forhandler, men også som en del av ledelsen av demonstrasjonene. Julussakonflikten i 1927 ender med tap for arbeiderne. Etter avslutning av konflikten blir Peder Vestad nok en gang tiltalt og nå bøtlagt, denne gangen for å ha offentliggjort navn i konflikten.

Endelig anerkjennelse – lønnet tillitsvalgt

Selv om arbeiderne sto igjen med tap i Julussakonflikten i 1927, førte det til at Norsk skog- og landarbeiderforbund blir stiftet samme år, og i 1929 får de gjennomslag for tarifflønn for arbeiderne. Med stiftelsen av Norsk skog- og landarbeiderforbund blir Peder Vestads liv litt roligere når han blir valgt som lønnet tillitsvalgt, først som nestformann og senere formann i forbundet. Etter formannsperioden blir han så forbundssekretær og avslutter sitt arbeidsliv med det. Riktignok er det nok av politiske motsetninger innad i forbundet og også i arbeiderbevegelsen på 30-tallet. Peder Vestad fortsetter derfor å spille en markant rolle. Men nå er det slutt på tungt kroppsarbeid og en evig søken etter arbeid.

Boforholdene blir også mer stabile med livet som heltisdlønnet tillitsvalgt. Familien bosetter seg noen år i Kongsvinger, og noen år senere kan familien flytte inn i sitt eget hus på Strømmen i Akershus. Der bor han fram til han dør 69 år gammel av tuberkulosen som blomstret opp igjen.

Jeg sitter igjen med et minne om en sterk farfar, en kjærlig farfar, men også en prinsippfast og streng farfar – som kjempet hele livet for bedre kår for arbeidere. I søken etter mer kunnskap om hans liv gjennom å søke i gamle aviser, i bøker, i artikler, i kirkebøker og i folketellinger, blir jeg mer og mer ydmyk med tanke på det livet mine besteforeldre levde og den rollen de spilte for det samfunnet vi har i dag.

Kilder:

• Folketellinger
• Kirkebøker
• Blader og aviser
• Nasjonalbiblioteket