Fattigkommisjoner fra 1700-tallet

På midten av 1700-tallet hadde Norge et økende fattigdomsproblem og fattigkommisjoner ble opprettet for å føre tilsyn med fattigstellet i byer og prestegjeld. Den første ble opprettet allerede i 1743.[1] Som oftest var det sognepresten som ble satt til å lede kommisjonen. Presten var (som regel) en både tale- og skrivefør mann med solid utdannelse. I tillegg var han statlig embedsmann og sto som sådan høyt på rangstigen i lokalsamfunnet. Ved opprettelsen av formannskapene i 1837 overtok kommunene ansvaret for fattigforsorgen, og fattigkommisjonen ble formelt underlagt kommunal administrasjon.

Fattigkasse og fattigskatt

I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle fattigkasser som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet, og kort tid etter ble det bestemt at innbyggerne i alle landets byer skulle betale en fattigskatt. På landsbygda skulle legdsystemet (huslegd og omgangslegd) danne grunnlaget for forsorgsvesenet. Legden var en gruppe gårder som var kollektivt ansvarlige for å underholde ett eller flere fattiglemmer, ofte under svært kummerlige kår. Senere ble det opprettet egne fattigkasser, også på landet.

Arbeidsformidling

På 1800-tallet omfattet fattigvesenet hele helsesektoren og la derfor beslag på svært mye ressurser. Fattigvesenet tok seg av alle kategorier av fattige, syke, vanføre og psykisk utviklingshemmede. Altså alle mennesker som ikke kunne ernære seg ved egen eller familiens hjelp. Gjennom 1800-tallet ble helse- og sosialvesenet gradvis utbygd og det ble «satt i verk både forebyggende/kontrollerende tiltak og direkte hjelpetiltak for å bedre helsetilstanden.»[2] Mot slutten av århundret endret organiseringen av fattigvesenet seg betraktelig. Det ble også opprettet flere organer som gradvis overtok de fleste oppgaver som tidligere hadde ligget til fattigvesenet. Samtidig ble lovverket utviklet for å sikre en mer omfattende og forsvarlig sosialhjelp. Blant annet ble det opprettet kommunale arbeidsformidlingskontorer flere steder i landet, og i 1906 kom den første loven om offentlig arbeidsformidling som en erkjennelse av at fattigdomsproblemet var nært knyttet til arbeidsledighet.  Arkivene etter arbeidsformidlingen vil (dersom de finnes) være i de kommunale arkivene. Enten underarbeidsformidlingen/arbeidsformidlingskontoret, eller som arbeidsnemnd eller tiltaksnemd.

Noen relevante arkiver knyttet til fattigforsorgen

Under presenterer vi noen utvalgte arkiver knyttet til fattigforsorg, som kan være relevante å ta i bruk i slektsforskningen din.

Fattigkommisjonen

Arkivene etter fattigkommisjonen er ofte store og innholdsrike arkiver. Vi finner som oftest de ordinære seriene som; forhandlings­protokoll/møtebok, journal (dagbok), kopibok for utgående brev og brevjournal for innkomne brev. Utgående brev er av og til ordnet etter fattiglem­mets navn og kan være et relativt godt navneregister. For den økono­miske kontrollen finner en protokol­ler for regnskap, kontobok, utbetalt understøttelse og refusjonspro­tokoller. Omfanget av kilder varierer sterkt etter kommunens størrelse og hva som er tatt vare på.

Hjemstavnsforklaringer

Hjemstavnforklaringer er en spennende kategori som bør fange slektsforskerens interesse. Hjemstavnsavhøret ble avholdt for å avgjøre hvor vedkommende hørte hjemme i henhold til loven – og dermed hvem som skulle ta forsørgerkostnaden. Forklaringene kan framstå som små livshistorier som kan gi mye utfyllende informasjon om et menneskes liv, slekt, fødselssted, utseende med hår- og øyenfarge, tatoveringer, «skavanker» og så videre.

Fattigmannntall

Fattigmanntallsprotokoller (fra 1900 kalt fortegnelse over understøttede trengende) vil også kunne være av særlig interesse for slektsforskeren. I større kommuner kan vi finne manntallsprotokoller med personalia og eventuelt familietilhørighet, årsak til understøttelse, forsørgeransvar, type understøttelse og informasjon om økonomi. I regnskapsprotokollene finner vi utbetalt støtte til hver enkelt person per år. Også her kan vi av og til finne registre som kan være nyttige oppslag.

Vergerådet

Vergerådet er forløperen til dagens barnevern. Vergerådsloven trådte i kraft i 1900 og bestemte at «barn som ikke var fylt 16 år, kunne settes bort hos fosterforeldre, i barnehjem, skolehjem eller lignende institusjoner, dersom barnet hadde begått en straffbar handling, ble mishandlet eller forsømt av foreldrene, eller barnets oppførsel var av en slik karakter at hjem eller skole ikke maktet å fylle oppdragerrollen (§1).»[3]  Til å følge opp lovens bestemmelser ble det opprettet et vergeråd i alle landets kommuner. Deres oppgave var å føre tilsyn med de bortsatte barna, «både ved egne inspektører, eller ved oppnevnte verger i lokalsamfunnet.»[4] Det kan være verdt å merke seg at de fleste av vergerådets saker har en sperretid på 100 år, på grunn av personvernet. Det vil derfor kun være årene mellom opprettelsen i 1900 og frem til 1918 som er offentlig tilgjengelige i dag.

Kilder:

• Andresen, Astri: Hender små – Bortsetting av barn i Norge 1900-1950. Oslo: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke, 2006.
• Mykland, Liv og Kjell Olav Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap – Kommunene. Oslo: Universitetsforlaget, 1987.