Ta en kikk i Fattigvesenets arkiver

Når noen kommer til Oslo byarkiv for å finne ut mer om slekta, foreslår historiker Johanne Bergkvist ofte at de bør ta en kikk i arkivene etter Fattigvesenet.

– Da er det mange som sier at det ikke er nødvendig, fordi deres slektninger ikke var fattige. Men tenk deg hvordan det var å komme alene til en by der du var helt uten sosialt nettverk, og hvor det ikke fantes pensjons- eller trygdeordninger. Da ble Fattigvesenet eneste utvei om du for eksempel ble syk eller trengte støtte til å forsørge barna dine, sier Bergkvist, og legger til at undersøkelser på 1800-tallet viser at opp mot 17 prosent av befolkningen i Kristiania kan ha fått støtte av Fattigvesenet.

Fattigvesenet ble etablert med Tukthusanordningen i 1741. Bakgrunnen for anordningen var at myndighetene ønsket å slå ned på tigging og løsgjengeri i samfunnet. Løsgjengeri betydde at en person ikke hadde fast jobb og bosted. Men det var vanskelig for myndighetene å straffe folk for dette når de ikke hadde et system som kunne fange dem opp. Dermed ble Fattigvesenet etablert. Men tiggere og personer uten fast jobb og bosted fikk ikke støtte av Fattigvesenet. Etter de regionale tukthusanordningene fra 1700-tallet, regulerte Fattigloven av 1845 og 1863 hvem som skulle få hjelp til enhver tid. I all hovedsak skulle kun eldre, sengeliggende, vanføre og barn under 15 år få hjelp.

Hjemstavnsforhør

De som fikk støtte måtte gjennom det vi kaller et hjemstavnsforhør. Disse forhørene er en svært god kilde for slektsforskere, og gir deg utfyllende informasjon om en persons liv. Fra fødsel til vedkommende kom til Fattigvesenets kontor. Å ha hjemstavn i en kommune, betydde at kommunen betalte regningen for deg om du fikk fattighjelp. For eksempel i form av støtte til et sykehusopphold. For å opparbeide deg hjemstavn et sted måtte du bo der i minst to år. Svensker, som utgjorde en stor del av befolkningen i flere norske byer på 1800- og 1900-tallet, måtte bo fast i fem år.

– På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet flyttet folk mye på seg. Da oppstod det usikkerhet rundt hvor en person hadde hjemstavnen sin og dermed hvem som skulle betale om vedkommende trengte hjelp. Her i byarkivet har vi materiale etter mange saker der to ulike kommuner, eller Norge og Sverige, hadde en drakamp om hvem som skulle ta regningen når en person fikk hjelp. I noen tilfeller havnet saken i byretten, sier Bergkvist.

Hjemstavnsforhørene ble primært gjort en gang. Om en person fikk hjelp flere ganger ble dette registrert i forhøret i etterkant.

Satte bort barna til lavsbydende

Foreldre som hadde problemer med å forsørge barna sine kunne få hjelp om barna var under 15 år. Men å oppsøke Fattigvesenet kunne også bli skjebnesvangert for en familie.

– I mange tilfeller gikk Fattigvesenet for det de mente var den billigste løsningen; Å sette bort barna fra det de definerte som dårlige hjem. Noen ganger var det faktisk snakk om dårlige hjem å vokse opp i, men stort sett var det snakk om vanlige hjem der foreldrene hadde søkt om fattigstøtte, sier Bergkvist. Når et barn ble satt bort, ble det plassert hos noen som hadde sagt seg villig til å ta imot barnet mot pengestøtte. Fram til 1900 ble barna i mange tilfeller auksjonert bort til de som var villig til å ta imot dem mot en lavest mulig pengesum. Mange av barna som ble satt bort havnet på landet. På slutten av 1800-tallet ble barnearbeid i industrien stadig mer regulert, og sett på som skadelig. At barn jobbet i jordbruket ble sett på som det motsatte. Her ble barn ned i fem-seks års alderen satt i arbeid.

Stor barnedødelighet

Barn ble også bortsatt i privat regi. Uten myndighetenes innblanding. Disse barna var lenge mye mer utsatt enn dem som ble satt bort av Fattigvesenet.

– Fra 1892 ble det vedtatt at det også skulle føres tilsyn med barna som ble satt bort privat. Dette tiltaket ble innført for å få bukt med en stor dødelighet blant privat bortsatte barn. En hadde blant annet Englemakerskesaken, der flere pleiemødre ble dømt for å ha tatt livet av barna de hadde tatt til seg, sier Bergkvist.

Om et barn først ble satt bort kunne det være vanskelig å få det tilbake.

– Vi har noen brev i arkivene våre der foreldre motsetter seg at barna ble tatt. Blant annet fra en delvis ufør enkemann, som bad om at søknaden om fattigstøtte ble trukket slik at familien kunne holde sammen. «Stryg dem kort og godt ut av kassen thi jeg er den kar jeg kan have mine Gutter selv. Jeg vil heller Slite hva jeg kan for dem end barna Skal gaa og graate for denne reise bestandig, det har været deres barndomshjem og Skal ogsaa bli saa lenge de er ukonfirmerte» skrev han, forteller Bergkvist.

Ble sett på som late

Også voksne, både syke og gamle, ble satt bort. En del ble satt bort til det som nærmest kan kalles små fattighus, der eieren av huset hadde fattigomsorg som fulltidsgeskjeft. Men hvor omsorgsfull fattigomsorgen faktisk var, kunne variere. Fattige ble ofte sett på som late mennesker av både folk flest og av det offentlige.

– De som ble satt bort ble gjerne plassert i brakker og råtne hus, ofte med gamle fylliker og barnefamilier om hverandre. Det er mulig at myndighetene tenkte at dette hadde en avskrekkende effekt, som gjorde at folk ville gjøre alt for å ikke trenge dette tilbudet. Et tilbud var dårligere enn alle andre alternativer, sier Bergkvist.

Samtidig vet vi at det på 1800- og 1900-tallet ble ført kamper for å bedre vilkårene til landets vanskeligstilte. Noe som førte til at psykisk syke ble tatt ut fra arbeidsanstalt og plassert på egne hjem, at enslige mødre fikk tilbud om å ha barna i datidens form for barnehage og at ulike tiltak for å bedre folkehelsen ble iverksatt. Noe som gradvis banet vei for de velferdstjenestene vi har i dag.

Kilder til fattigomsorg

Det varierer veldig fra kommune til kommune hvor mye av materiale knyttet til fattigomsorgen som er bevart, og hvordan det er organisert. Om du vil undersøke om en person finnes i Fattigvesenets arkiver, kan du ta direkte kontakt med arkivet som oppbevarer materialet etter kommunen som vedkommende bodde i. For å finne ut hva som finnes hvor kan Arkivportalen.no være en god side å bruke. Under får du noen eksempler på hva som kan finnes av materiale etter Fattigvesenet.

Materiale i kommunale arkiver

Arkivet etter Fattigvesenet

I dette arkivet ligger det mye interessant informasjon. En interessant kilde er hjemstavnsprotokollene, hvor du ser historikken til de som fikk hjelp. Du kan også se på møtebøkene etter fattigstyre og fattigkommisjon, hvor det kan finnes informasjon om enkeltpersoner i referatene. For informasjon om bortsatte er manntallsprotokollene fra Kontoret for utsatte en god kilde. Der får du en oversikt over alle som ble satt bort i fattigvesenets regi. Protokollene er gjerne svært omfattende. Bare i Kristiania ble det satt bort 1500 barn i 1914. Noe av dette materialet ligger digitalisert på Digitalarkivet.no og Slekt og Datas nettside.

Arkivet etter Vergerådet

Vergerådet var en egen kommunal instans mellom 1900–1953, og hadde tvangshjemmel til å ta ut barn fra det de kalte dårlige hjem. Noen var faktiske dårlige hjem, mange ikke. De kunne også flytte «ulydige barn», altså barn de mente ikke klarte å tilpasse seg samfunnet. De kunne både bli satt bort og havne på skolehjem. Blant barna som opplevde det var det alt fra barn som i dag ville blitt regnet som utviklingshemmede til kriminelle barn.

Arkivet etter Helserådet

Helserådet førte tilsyn med pleiebarn fra 1892. I arkivet etter rådet vil du blant annet finne tilsynsrapporter fra pleiehjemmene.

Arkiver i statsarkivene

Arkivene etter tukthusene

Tukthusene var tvangsarbeidsanstalter hvor alt fra tiggere til ulydige barn til religiøse svermere til tyver havnet. Kort sagt alle som avvek fra samfunnets strenge norm. Disse arkivene har et enormt personmateriale som er interessant for slektsforskere.

Arkivene etter lensmannskontor og politi

Tigging var et svært omfattende problem på 1800- og tidlig 1900-tall, og i disse arkivene kan du se hvem som ble tatt for dette.