Kvinnebonden i det førindustrielle Nordland

Kirsti Holand tok utgangspunkt i sin hovedfagsstudie fra øysamfunnet Vega i perioden 1765 - 1865, der kirkebøkene og folketellinger var kildegrunnlaget. Studiet var del av et større prosjekt der også andre områder ble kartlagt, men ingen andre nordfra.

Temaer

Familiestruktur, giftermålsalder, omgifte, stafettekteskap, oppkallingsskikker, arbeidsdeling, sitater fra prester og embetsstand, samfunnsutviklingen fram til dagens arbeidsfellesskap.

Familien som firma

En familie den gang kan sammenliknes med et firma der de to ektefellene var ledere for hver sin næring: jordbruket og fisket. Hun var bonden og han var fiskeren. Innenfor det samme firmaet foregikk opplæring av de unge generasjonene, barn og tjenere. Tjenerinstitusjonen kan sammenliknes med dagens skoler og studier. Når man giftet seg var man moden nok og utlært nok til å takle det å drive sitt eget firma. Og giftermålsalderen var høy, rundt 27 - 28 år for både menn og kvinner. Her skilte tallene fra ei kystbygd i nord seg fra tallene lenger sør, og det spesielle i nord var den høye giftermålsalderen for kvinner. I tillegg var kvinnene eldre enn mennene i så mye som en tredel av førstegangsgiftermålene.

Hvorfor denne forskjellen mellom nord og sør?

Arbeidsdeling

Resten av foredraget hadde fokus på arbeidsdelingen mellom han og henne, med særlig vekt på hennes ansvarsområde. Eilert Sundt har et sitat fra et intervju av en husmannsgutt som indirekte kan gi noe av svaret: En husmannsgutt «må se til at finne en som kan stelle vel både i huset og i fjøset, og det er da lett at skjønne at en ungdom av en jente, som ikke har været videre i tjeneste, har ikke så meget lag på slikt som den der lenge har stået under en god matmoder.»

En viktig «kapital» både brud og brudgom hadde med seg inn i ekteskapet var utvilsomt arbeidsevne, dyktighet og kompetanse. Dog: En like viktig kapital var tilgangen til et jordstykke. Og hun var bonden på det jordstykket i den grad at det het seg at han «hjalp henne i onnene». Han mistet til og med noe av sin mandighet om han deltok i fjøsstellet. Når første gutten kom, gratulerte man ikke med odelsgutten, men med skottglunten.

Hva betydde det å være kvinne og kvinnelig?

Hun var mor og omsorgsperson, hadde eneansvaret for fjøsstell og husdyr, produksjon av mat og klær og hadde i tillegg hovedansvaret for resten av gårdsdrifta. I tre måneder på vinteren var hun helt alene, da var han på Lofoten. Vi fikk se en grafisk framstilling over sesongvariasjonene på fødsler som viste et nesten totalt fravær av menn i januar, februar og mars.

Når vi vet om ansvarsforholdene mellom kjønnene i den nordnorske fiskerbondefamilien, vet vi også at dersom liv og velferd i en familie var avhengige av at hun var et gangs arbeidsmenneske, så måtte det være i nettopp denne næringskulturen.

Likeverdig stilling?

Kjønnsrollemønsteret var fast og tradisjonsbundet, og de lærte såvel i kirka som på rettsting at hun var mindre verdt enn mannen. Likevel er det et spørsmål om ikke kvinnas stilling innenfor familien den gangen var av en mer likeverdig karakter enn den seinere ble. De hadde begge hovedansvaret innenfor hver sin næring, de var partnere i et firma der begge var avhengig av hverandres arbeidsinnsats. Og som en følge av det hadde begge en stor grad av makt og myndighet innenfor sine felt.

Les mer

For de som vil lese mer om dette kan vi henvise til en artikkel i Årbok for Helgeland 2016, Jordbruget og det hele Landstell er overdraget Fruentimmerne, av Kirsti Holand.