Her skal ingen ting kjøpes

Hvordan taklet bygdesamfunnet utfordringene i kjølvannet av omslaget etter første verdenskrig og de påfølgende økonomiske krisene? 

Foredraget var basert på Inge Strands hovedoppgave i historie i 1986, «Her skal ingen ting kjøpes…», Ein studie i næringsutvikling og økonomiske tilhøve i Beiarn ca. 1920-40. Du kan lese hele hovedoppgaven på Bokhylla.

Mangesysleri

Vi fikk høre om husholdningsøkonomi på 1800-tallet, der alt ble produsert på gården, mat, klær, møbler, redskaper, med råvarer fra gården, fra sog, fjell og sjø. Dette endret seg gradvis fra slutten av 1800 tallet, da det kom handelsborgere, bedrifter og industristeder, og dermed behov for penger for å kunne kjøpe varer. Penger kunne tjenes på fiske, f. eks Lofotfiske, eller å jobbe som f. eks, smed eller båtbygger, et mangesysleri.

Anlegg

Arbeid på anlegg ble også aktuelt. Det ble et marked for mat, med spesialisering, f.eks. geitost i Skjerstad. Det foregikk en almen modernisering i samfunnet i begynnelsen av 1900-tallet, med arbeidsplasser på bygg og anlegg og motorisering av fiskeflåten. Arbeid utenfor gården ble heltidsyssel. Unge, både menn og kvinner var i heltidsjobb på anlegg, f. eks i Sulitjelma gruver, en periode før de over tok gård og stiftet familie. Senere kinne de jobbe i Sulitjelma om vinteren og drive gården i Beiarn resten av året.

Økonomisk krise

Så kom den økonomiske krisen i 1920. Den gav problemer til slutten ab 30-tallet. De unge fikk ikke lenger anleggsarbeid og måtte bli hjemme på gården. Vedhugging ble løsningen for noe, andre dro på Lofotfiske  i gamle nordlandsbåter, der enkelt ble «sendt i oppkrav hjem».
Selvberging ble igjen en viktig faktor. Korndyrkingen økte, og ble utvidet til hvete for å skaffe brødmel.

Stat og kommune

Vi fikk høre om statens tiltak, f. eks. tilskudd til nydyrking, om deling av gårder, bureising, om pågangsmot, jakt, fiske og fangst, bærplukking, klippfiskarbeid, taktekking, tjærebrenning, hjulmaker, urmaker, bokbindere og altmuligmenn.
Kommunen bidro med skole, vei, forsorg og fylkesskatt, men hadde lite inntekter, behovet for skatteinntekter var større en det den fikk inn.
Ved statlige tiltak som nødsarbeid (vei, vassdragsarbeid med tanke på dyrket mark)  klarte ikke kommunen å betale sin egenandel.
Men beiarværingen klaget ikke. Og foreningslivet blomstret i denne perioden. De unge som ikke fikk reise ut av bygda, drev idrett, ungdomslag, laget revyer, og de lærte organisasjonsarbeid.