Etableringen av Arne Fabrikker, 1845-1846

Osterøy og Ytre Arna ligger utenfor Bergen på hver sin side av Sørfjorden. Hamre og Haus prestegjeld dekket områder både på fastlandet og på Osterøy, så Sørfjorden var mer noe som bandt samfunnene sammen enn noe som skilte. Det var derfor naturlig for mange på Osterøy etterhvert å søke til Ytre Arna og Arne Fabrikker for arbeid.

I 1845 dro den 21 år gamle Peder Jebsen fra Sundeved i Slesvig til Manchester for å studere fabrikkvirksomhet og kjøpe maskiner. Han hadde tidligere hatt arbeid gjennom sin svoger hos kjøpmannen F. G. Gade i Bergen, og hadde fått kjøpt Blindheimselva i Ytre Arna. Peder Jebsen ville bygge fabrikk der. Det gjaldt å skaffe inntekter snarest, så produksjonen ble igangsatt før veggene i fabrikkene var ferdig bygget. Midtsommeren 1846 sto Norges første mekaniske bomullsveveri reist, og det var naturligvis et stort behov for arbeidsfolk. I 1850 var det rundt 150 arbeidere i bomullsvarefabrikken, og senere kom det til rundt 250 arbeidere i ullvarefabrikken.

Ole Jonsen Rønhovdes reise fra Osterøy til Ytre Arna

Min tippoldefar Ole Jonsen Rønhovde ble født 23. oktober 1833 ved Valestrand i Hamre prestegjeld på Osterøy. Han vokste opp hos foreldrene på gården Runnhovde, bruk E, og var nummer fire av syv søsken. Det var lite håp for ham om overtagelse av gårdsbruk, så han måtte tidlig se seg om etter annen levevei. Hans to år eldre bror Johannes hadde i 1846 fått arbeid ved den nye Arne Fabrikker, og han bidro til at Ole også fikk arbeid der. Det er skrevet at Ole kom til Arne Fabrikker før han var konfirmert, antagelig 14 år gammel i 1848, og han begynte da sitt arbeid som stolestiller i veveriet i bomullsvarefabrikken.

Ole og Karis første tid

Ole var stadig på besøk over Sørfjorden til hjemlige trakter. Han sto til konfirmasjon 15 år gammel 20. mai 1849 i Haus sognekirke på Osterøy. Det var trange kår hjemme hos Ole, så konfirmasjonsdressen sin fikk han av Peder Jebsen. Det ville seg også slik at blandt 25 drænge og 63 piger til konfirmasjonen befant seg også den 14 år gamle Kari Nilsdatter fra Hauge på Osterøy. Seks år senere giftet de to seg og bosatte seg ved Arne Fabrikker. Tre år tidligere hadde Ole blitt forfremmet til smed på grunn av sin dyktighet i mekanisk arbeid.  Det er sagt at da den første dampbåten kom til Arna gikk han ombord for å se hvordan dampmaskinen fungerte, og så lagde han på egenhånd en liten dampmaskin. Senere lagde han en til.

Forholdene ved fabrikken 1846-1875

Det var en lang og hard arbeidsdag og liten lønn ved fabrikken. En voksen mann fikk 8-10 kroner i lønn pr. uke og arbeidet fra kl. 5 om morgenen til kl. 20 om kvelden. Kvinnene hadde 2-3 kroner mindre pr. uke, men samme arbeidstid. Det var mye misnøye blandt arbeiderne over den lange arbeidstiden, og de valgte etter hvert en fem manns nemd bestående av folk man visste fabrikken hadde mest bruk for. Disse skulle fremsette arbeidernes krav til justeringer. Etter kravet fra arbeiderne ble arbeidstiden justert til å være fra kl. 6 om morgenen til kl. 19 om kvelden (kl. 17 på lørdager) og lønnen ble 10-12 kroner pr. uke. Dette var etter mye motstand fra ledelsen.
Det fleste arbeiderne hadde akkordlønn fastsatt av Peder Jebsen selv. Om noen ved hardt arbeid kom til å tjene litt over det vanlige trakk Jebsen uten videre noe av lønna, og om han var misfornøyd ble det også trekk i lønn. Om det ble nødvendig med arbeid utover fastsatt tid, så som å losse skuter, hogge is i vannrennene eller gå ærend til byen, ble det aldri gitt noen godtgjøring for slikt. Jebsen bare pekte på dem og ba dem sette igang. Da var det bare å følge ordre.

Forholdene i arbeiderboligene

I hjemmene var det trangt. Ugifte måtte bo 8-10 personer på et lite rom, og når folk giftet seg fikk de aldri mer enn ett rom, som de måtte dele med en kar eller ei jente. Kjøkken måtte deles med 3-4 andre familier og dessuten med ugifte. Kone og barn arbeidet som oftest i fabrikken slik som mannen, og de kunne dermed holde sulten fra livet. Folk var likevel tilfreds med å ha fått arbeid ved “Elvæ", og det sosiale livet blomstret til tross for de kummerlige forholdene.
Det patriarkalske samfunnet ble styrt av fabrikkherrene. Deres ord var lov, og de avgjorde om barna og ungdommene skulle få arbeid i fabrikken. Heldigvis hadde grunnleggeren Peder Jebsen også medfølelse med folkene sine, og han arbeidet og levde helt fra begynnelsen sammen med dem.

Ole og Karis liv ved Arne Fabrikker, 1856-1920

Ole og Kari fikk sitt første barn i 1856, datteren Anna Margrete, min oldemor. Det ble etterhvert åtte søsken. Ole Rønhovde ville snart begynne med noe for seg selv. Han gikk sammen med vennen Alexander Bull, sønn av den berømte felespilleren Ole Bull som hadde en sommergård i Valestrand på Osterøy, om å bygge en fabrikk ved det lille vannfallet der. Ole tok seg av alle planene og det som hadde med arbeidet å gjøre, og i 1878 startet fabrikken. Etter en stund ville Alexander Bull trekke seg ut av samarbeidet, og fabrikken ble solgt. Ole Rønhovde dro tilbake til Arne Fabrikker og fortsatte sitt arbeid som smed der. Han bisto senere brødrene Peder og Jürg Jebsen med oppbyggingen av fabrikkene i Dale og Berger.

Ole var smed ved ullvarefabrikken i Ytre Arna i 60 år og fikk Kongens fortjenestemedalje da han sluttet i 1908. Han hadde også flere tillitsverv gjennom karrieren. Blant annet som arbeidernes representant ved stiftelsen av Arne fabrikkers pensjonskasse i 1892.

Fagforening etableres

I de 60 årene Ole jobbet ved fabrikken og i årene som fulgte gjennomgikk den en stor forandring i hvordan arbeiderne ble behandlet. Lønnsforholdene var et stadig tilbakevendende tema, og mot århundreskiftet så arbeiderne at det ville være nødvendig og gunstig å organisere seg. Sommeren 1900 ble Arne fabrikkers arbeiderforening stiftet, og i 1908 ble foreningen meldt inn i Norsk Arbeidsmannsforbund. Dermed kunne foreningen regnes som en fagforening.
Den første store konflikten startet i mai 1909 og gjaldt lønnsforholdene ved fabrikken. Det endte med en streik som varte fra 7. juli til 3. november. Streiken ga ikke stort økonomisk resultat for arbeiderne, men var en viktig markering. Fagforeningen ble oppløst i 1912, men arbeiderne i bomullsvarefabrikken og ullvarefabrikken sto sammen og fikk i 1917 for første gang innvilget én ukes ferie i året med full lønn. Ny fagforening ble stiftet i 1919 og kampen for arbeidernes vilkår fortsatte.

Året etter at foreningen blir opprettet døde Kari og Ole etter et langt liv som startet i enkle kår i gårdssamfunnet på Osterøy, og der Ole endte opp som aktet fabrikkarbeider og som en brikke i historien om industrialiseringen av landet vårt.

Kilder

• Digitalarkivet.no
• Fabrikkstaden Ytre Arna 1846-1946 - M. L. Revheim, 1946
• Kvinnekår i endring, kvinnene sitt arbeid i Arna, Hordaland 1870-1930 - Ingeborg Fløystad, 1986
• Vaksdal bygdebok, Bruvik sogn - Brita Skre, 1981
• Hamre, Gards- og ættesoge for tidlegare Hamre kommune og sokn på Osterøy - Håkon S. Aasheim, 1990
• Haus, I soga og segn, Ætt og æle, Ytre Arna - Lars Martinusson Ådna, 1967
• Arne Musikkforening 1877-1962 - Arnold Nævdal, 1962