(Flere bilder blir lagt til i artikkelen neste uke).

Min slekt både på mors- og farssiden er bondeslekter. De var selveiende bønder, leilendinger eller husmenn. Kvinnene arbeidet med husarbeid, var i fjøset, på jorda, kardet, spant, strikket, dyrket lin, vevde og sydde. I brudekista lå det hjemmevevde lakener med monogrammer, som jeg har arvet fra mormor og farmor.

Et par slektsledd tilbake var det få med formell utdanning utover sjuårig folkeskole. På mormor og morfars gård på Gjone i Hedrum, nå Larvik kommune, hang portretter av mine tippoldeforeldre. Tippoldemor kalte de bare for «gamlejordmora».

Jeg ble nysgjerrig. Hadde hun utdanning eller var hun bare hjelpekone? Hvem var hun egentlig? Det ble starten på en spennende reise for å bli bedre kjent med tippoldemor Karen. Hun døde 25. september 1938 – nøyaktig 20 år før jeg så dagens lys.

Fant mye i arkivene

Min reise begynte på Riksarkivet i Oslo. Her fant jeg eksamensprotokollen fra fødselsstiftelsen i Kristiania fra 1872, hvor hennes navn var sirlig ført. Jeg leste gjennom journalene på alle de kvinnene som fødte det året hun var blant læredøtrene på Fødselsstiftelsen. På Statsarkivet på Kongsberg fant jeg hennes søknad, samt dokumenter rundt ansettelsesprosessen i Hedrum. Det interkommunale arkivet på Kongsberg inneholdt hennes jordmorjournaler fra 1902–1911.

Kirkebøker og folketellinger kunne fortelle mer om hennes eget liv og familie. Det lokalhistoriske tidsskriftet Heidarheim hadde en artikkel hvor hun var nevnt, og eldre slektninger kunne fortelle historier om henne og slekten. I tillegg hadde jeg et lite medisinsk instrument som hadde tilhørt henne. Det viste seg å være en sneppert, brukt til åpning av blodårer ved årelating.

Sendt på jordmorskole

Karen ble født 13. mars 1854 i Kvelderønningen, en tidligere husmannsplass under prestegården i Kvelde i Larvik, hvor hennes foreldre nylig hadde blitt selveiere.

Søsteren Lena ble i 1869, som 21-åring, gift med den 45-årige ordføreren i Slemdal, Arne Pedersen Kiste. Han var enkemann uten egne barn etter sin 20 år eldre kone Berthe. I en alder av 48 år skulle ordføreren bli far for første gang, og de fikk til sammen åtte barn.

Kommunen manglet utdannet jordmor. Derfor sendte han svigerinnen Karen som 18-åring til jordmorutdannelse ved fødselsstiftelsen i Kristiania mot at hun senere forpliktet seg til å jobbe i Slemdal (nå Siljan).

Jordmorutdanningen var den første utdanningen for kvinner i Norge, og ble opprettet i Kristiania i 1818. Jordmødrene ble rekruttert fra lavere bondestand og andre primærnæringer. Disse var vant til å arbeide fra barnsben av i motsetning til kvinner fra høyere sosiale lag, som mest satt på stas, leste, broderte eller spilte piano. Karen hadde gjett som barn og i konfirmasjonsalderen lå hun på setra. På tur ned til bygda møtte hun tidlig en morgen ei binne med to unger – Karen gikk bare en liten omvei. Dette var nyttige erfaringer da hun senere som jordmor måtte ri ut i skogen til husmannsplasser for å hjelpe fødende kvinner.

Færre dødsfall av hygienetiltak

Fra 1. mai 1872 til 29. april 1873 gikk Karen og elleve andre læredøtre på Fødselsstiftelsen i Kristiania. I løpet av året fødte 191 kvinner her. Av dem var 26 gift, to var enker. Fire av kvinnene hadde syfilis og ett barn ble født med tegn på medfødt syfilis. Seks barn var dødfødte og sju døde like etter fødselen. Det var dessuten fire tvillingfødsler – i to av tilfellene døde begge tvillingene, og i de to andre overlevde kun én tvilling. I tillegg var det tre tangforløsninger. Alle barna overlevde dette, men fire kvinner døde av barselfeber.

Overlege Faye la tidlig om rutinene og innførte vasking med klorkalk, før det var allment anerkjent. I hans nyreviderte lærebok som ble tatt i bruk det året Karen gikk jordmorskolen, ble viktigheten av hygiene understreket. Fra 1886 kom det påbud om at fødselshjelpere skulle vaske seg med karbolvann og betydningen av hygiene var for alvor akseptert. På 1850-tallet døde sju promille av kvinnene av barselfeber, dette sank til rundt to promille på begynnelsen av 1900-tallet.

Uenigheter rundt ansettelse

23. august 1873 giftet Karen seg med Nils og sammen fikk de sju barn. De første var tvillingdøtre, hvorav den ene døde to måneder gammel, mens ei annen datter gikk bort to år gammel.

Etter 12 år i Slemdal ble hun ansatt i Hedrum i 1885. Ved ansettelsen ble det strid mellom distriktslege og herredstyre (kommunestyret) om hvem som var den beste kandidaten. I Hedrum Herredstyre den 7. mai 1885 erklærte ordføreren følgende:

«Paa Grund af det Kjendskap flere af Herredstyrelsens Medlemmer har til Ansøgerne, bleve de enige om at erklære, at den som No: 2 opførte Karen J. Halvorsen maa blive ansat som Jordemoder i Hedrum, da man troer derved at imødekomme et inden Herredet almindeligt Ønske.»

Distriktslege Leegards uttalelse noen dager senere argumenterer for å ansette den første innstilte:

«Johanne Nilsen har bedre Examenscharakter enn den af Herredstyrelsen foreslaaede Karen J. Halvorsen og hun har fremlagt de mest rosende Vidnesbyrd om Dygtighed og godt Forhold fra Sandefjords 3 Læger.»

Herredstyrets begrunnelse for fortsatt å holde fast på sin innstilling av Karen Halvorsen var følgende:

«Hvorfor man ikke kan være enig med Distriktlægen i at anbefale Johanne Nielsen, der i flere Aar har været ansat som Jordemoder i Sandefjord, og saaledes har virket under gunstigere Forhold, nu kunde være mindre tilfreds med og mindre skikket til at virke blant den fattigere Deel af Land Befolkningen.»

På bakgrunn av dette ansatte amtmannen Karen. Hun og mannen kjøpte gård på nevnte Gjone. Ved folketellingen fra 1900 ser vi at det i tillegg bodde en fire år gammel fosterjente på gården.

Overtok omsorg for et barn

En dag i 1903 tok Karen imot ei lita jente, født av en ugift mor. En av hennes egne sønner ble nevnt som barnefar, men ifølge kirkeboka var det flere kandidater til farskapet. Jenta ble først satt bort, men etter noen måneder tok Karen en myndig avgjørelse: Hun ville selv overta omsorgen for barnet.

Allerede på jordmorskolen måtte hun stå ansikt til ansikt med de sosiale problemene det førte med seg å føde barn utenfor ekteskap. Mødrene hadde små muligheter til å forsørge både seg selv og barnet, i tillegg kom den sosiale skammen. Det hendte at ugifte mødre i fortvilelse fødte i dølgsmål, da man tok livet av barnet. Jordmødre hadde meldeplikt til presten dersom de kom over slike tilfeller.

Fire morløse barnebarn

I 1906 døde mannen Nils av blodforgiftning og Karen ble enke i en alder av 52 år. Hun hadde da fortsatt omsorg for små barn, og som jordmor begynte hun nå også å ta imot barnebarn.

I 1902 giftet datteren Anne Marie seg og flyttet til Gjerpen hvor hun fikk flere barn. Ifølge Sigurd Ødegård, oldebarnet til Karen, skjedde det en stor tragedie i familien januar 1911. Anne Marie, altså Sigurds bestemor, døde på barselseng 14 dager etter at hun hadde født sitt fjerde barn. Enkemannen Martin Olsen Fliid kunngjorde i dødsannonsen: «Min elskede og dyrebare hustru, mine fire børns ømme mor Anne Marie hensov stille inat 35 aar gammel.» Sigurd hadde tatt vare på dødsannonsen etter bestemoren – han var sønnen til det nyfødte barnet, Marie. I kirkeboka for Gjerpen fant jeg opplysninger både om Maries fødsel og moren Anne Maries død.

Sammen med barnebarnet Anna, som nå var sju år, flyttet hun til Gjerpen for å overta omsorgen for de fire morløse barnebarna sine. Sønnen Nils Kristian og svigerdatteren Helma, som nettopp hadde født, flyttet også med for å blant annet å amme det nyfødte, morløse barnet Marie.

Fredfull bortgang

Karen bodde sine siste år igjen på Gjone, hvor sønnen og svigerdatteren nå bodde med sine sju barn. I 1933 overtok sønnesønn og hans kone gården. På gården var det ei elgbikkje, og Karen og bikkja satt ofte i hver sin kurvstol på kammerset.

Hun fikk sitt dødsleie 84 år gammel. Min mormor fortalte at etter at Karen hadde ligget og døset en stund, slo hun øynene opp og sa: «Det blei så godt». «Det var som hun så inn i en bedre verden», sa mormor. Hun opplevde en slik fred rundt Karens dødsleie og de dagene hun lå på likstrå. Et strevsomt, men rikt kvinneliv, var ebbet ut. Da likfølget gikk fra Gjone til Kvelde kirke, observerte en nabo at elgbikkja fulgte etter. Etter at kista var senket, luntet hun bort og tittet ned i grava før hun snudde og løp tilbake til Gjone.

De gamle distriktsjordmødrene, rekruttert fra bondestanden, var bokstavelig talt jordnære kvinner. På den måten fikk også navnet jordmor en dobbel klang. Legene ble rekruttert fra samfunnets øvre sosiale lag. I eldre tider var det gjerne en stor kløft mellom embets- og bondestanden, da de på sett og vis levde i to atskilte verdener.

For Hedrums vedkommende bodde distriktslegene i Larvik, de kom på gjestevisitter inn til bygda. Jordmødrene var derimot de første helsearbeiderne som både bodde og virket i bygda. De var selv en del av det folket og miljøet de skulle hjelpe. En klok distriktslege visste nok å benytte seg av denne særlige innsikt som jordmødrene satt inne med.

Kilder

• Arkivmateriale fra Riksarkivet. Jordmorskolen og Fødselsstiftelsen i Christiania.
• Arkivmateriale fra Statsarkivet. Amtmannen. Jordmorsaker.
• Blom I. Den haarde Dyst. Fødsler og fødselshjelp gjennom 150 år. 1988.
• Digitalarkivet: Kirkebøker og folketellinger for Hedrum, Slemdal og Gjerpen.
• Dødsannonse etter Anne Marie.
• Heidarheim. Årsskrift Hedrum historielag 1974–75. Bjørn i Kvelde og Kolbjørn Sletsjøe.
• Interkommunalt arkiv. Kongsberg. Jordmorprotokoller etter Karen fra 1902.
• Kjærheim K. Mellom kloke koner og kvitkledde menn. Jordmorvesenet på 1800-tallet. 1987.
• Lov om Jordmødre av 1898.
• Muntlige informanter: Nils Jacob Thorsen, Ingeborg Gjone, Kristine Gjone. Kolbjørn Gjone. Sigurd Ødegård.