Hvorfor har denne delen av historien vært så taus? Min påstand er at kombinasjonen skam, sorg og skyldfølelse er av vesentlig betydning for at denne tausheten ofte oppsto, og jeg vil bruke denne teksten til å forsøke å gi et bilde på de holdningene som ble gjeldende. Samt komme inn på hvilke kilder man kan bruke om man ønsker å finne ut mer.

Jeg vil i hovedsak holde meg til perioden fra slutten av 1800-tallet og til siste halvdel av 1900-tallet, og forsøke å klargjøre hvordan menneskesynet og forestillingen om mennesker med utviklingshemning har vært og hvordan det har utviklet seg i denne perioden. I den perioden jeg konsentrerer meg om, har begrepet åndssvak vært mest brukt om dem vi i dag omtaler som mennesker med utviklingshemning, så jeg vil i hovedsak bruke dette i resten av teksten. Dette ordet er også det som ofte går igjen i kildene.

Menneskesynet gjennom de to forrige århundre

Den første skolen for åndssvake her til lands ble startet i Christiania første halvdel av 1870-tallet, som et privat initiativ. Men allerede på 1790-tallet gikk startskuddet for det som ble kalt den optimistiske perioden innen spesialpedagogikken i Europa. Utover 1800- tallet fikk de fleste europeiske land i gang opplæringstilbud for åndssvake. Pedagoger og medisinere var stort sett samstemte i at de åndssvake kunne motta opplæring og bli til «gavns mennesker».

I 1881 vedtok Stortinget Abnormskoleloven av 1881. Dette var en progressiv og optimistisk lov, som påla staten undervisningsplikt for blinde, døve og åndssvake. Men loven gjaldt ikke alle. Undervisningsplikten gjaldt bare de debile, de vi i dag ville sagt har en lettere utviklingshemning. Denne loven ble derfor til hinder for offentlige tiltak for de med moderat til dyp åndssvakhet, og disse ble fra midten av 1890-tallet utestengt fra åndssvakeskolene. Synet på åndssvake endret seg på slutten av 1800-tallet, og de neste fem tiårene forsterkes forestillingen om at de åndssvake er en fare for samfunnet. Den optimistiske perioden var definitivt forbi.

Endret syn

I 1913 kunne fagfolk i Norden lese om amerikanske dr. phil H. Goddards undersøkelse av familien «Kalikakk» i Tidsskrift for Abnormvæsenet. Han undersøkte seks slektsledd av familien og hans konklusjon var at åndssvakhet i stor grad var arvelig, og denne undersøkelsen ble satt i sammenheng med Darwins evolusjonsteori. Dette skulle bli en farlig «cocktail» for de som var annerledes. Forestillingen om at åndssvake fikk store mengder barn som i hovedsak også ble åndssvake, og at de fleste medfødte funksjonsnedsettelser var et resultat av mangelen på naturlige seleksjon, skulle bli den rådende. I USA og lengre sør i Europa var det nå etablert mange anstalter for åndssvake. De ble synlige for samfunnet, og mange mente denne institusjonaliserte omsorgen bare økte antallet. Troen på at samfunnet ville bli overbefolket av mennesker med dårlige arveegenskaper ble etablert og forsterket, og dette tankegodset spredte seg til Europa.

På første halvdel av 1900-tallet skulle det bli en påfallende samstemthet i ulike fagmiljøer, det brede politiske lag og i befolkningen for øvrig. Ideen om eugenikk (arvehygiene/ rasehygiene) fikk sitt store gjennombrudd i land etter land og flere tok til orde for at tiltak som sterilisering var viktig for å redusere andelen åndssvake i befolkningen. Andre hadde mindre tro på at sterilisering skulle redusere antall åndssvake, men så det likevel som viktig av sosialøkonomiske hensyn. Så å si samtlige europeiske land fikk steriliseringslover på begynnelsen av 1930-tallet, og i Norge ble en slik lov vedtatt i Stortinget i 1934, mot èn stemme. Frem til loven ble opphevet i 1977 ble rundt 2000 sterilisert med mer eller mindre bruk av tvang. Tre fjerdedeler av disse var åndssvake/psykisk utviklingshemmede. Det er også viktig å påpeke at på dette tidspunktet omfattet også begrepet åndssvak de «moralsk åndssvake». Dette var personer som ikke nødvendigvis hadde en redusert IQ, men som ble betraktet som farlige for samfunnet.

Hvor bodde de?

Det fantes ingen tilbud for de åndssvake før 1898, med unntak av landets tre åndssvakeskoler som ble etablert fra 1870-tallet.

I 1898 startet Emma Hjorth sitt pleiehjem i Asker, og flyttet derfra til Tokerud gård utenfor Sandvika i Bærum i 1903. Staten overtok hjemmet i 1915, og opprettet også Klæbu pleiehjem noen mil sør for Trondheim i 1917. Dette var de eneste plassene for «ikke dannelsesdyktige åndssvake» her til lands fram til etter krigen, med unntak av det lille barnehjemmet Bjerka på Grorud i Oslo med 15 plasser som ble opprettet av Røde Kors i 1943. Alt i alt talte hjemmene til sammen rundt 500 plasser, og oppholdet ble betalt av pårørende, i tillegg til private opprettede fond for ubemidlede. Emma Hjorths hjem skulle fra 1917 gi tilbud til de sør for Trondheim, mens Klæbu pleiehjem skulle gi tilbud til de nordfra, men i realiteten kom beboerne på disse to institusjonene fra hele landet.

Bodde hjemme

Mange åndssvake bodde også hjemme, og fortsatte å gjøre dette i årene som fulgte. Men en stadig større institusjonaliseringstankegang begynte å gjøre seg gjeldende.

Ole B. Munch ble ansatt som overlege ved Emma Hjorth i 1946 og fikk samtidig tittelen som statens konsulent i åndssvakesaken. Han startet umiddelbart med å dempe belegget på de to overfylte statlige åndssvakehjemmene. Etter modell fra psykiatrien gjorde han avtale med 10–12 gårdsbruk på Østlandet om å ta til seg åndssvake i privat forpleining. Dette blir starten på det som ble kjent som «Utevernet», mindre åndssvakehjem under tilsyn av områdeoverlegene. I tillegg ble det også opprettet et tyvetalls større hjem de fem første årene etter krigen. Blant annet etablerer Diakonenes broderforening Nærlendheimen på Jæren, og Røde Kors sitt Bakkebø utenfor Eigersund.

Ny lov i 1949

I 1949 ble «Betalingsloven for hjem som mottar åndssvake til pleie, vern og opplæring» vedtatt. Denne loven resulterte i at det offentlige dekket driftsutgiftene til godkjente åndssvakehjem, og at nesten hvem som helst kunne starte og få godkjent et slikt hjem. I og med at vi her til lands på samme tid var på vei til å utrydde tuberkulosen, ble mange tuberkulosehjem overflødige og de ble etter søknad omdefinert til åndssvakehjem. Tuberkulosehjemmene var ofte drevet av store veldedige organisasjoner, og de fortsatte å stå som eiere av de nydefinerte åndssvakehjemmene. Den 1. juli samme år som betalingsloven vedtas, foretok legene Johan Bremer og Baard Brekke en telling av de åndssvake som fikk en eller annen form for forpleining av det offentlige. 711 var i åndssvakehjem, 520 i sinnssykehus, 1133 i privat forpleining som sinnssyke, og 2045 som var forsorgsunderstøttet av kommunen.

I 1952 skjer det en ny endring. Da ble en ny landsplan vedtatt, og ansvaret for åndssvakeomsorgen ble fordelt i sju regioner. Hver av regionene skulle ha sin sentralanstalt med en overlege og fagfolk, poliklinisk behandling og det skulle også føres tilsyn med de mindre åndssvakehjemmene i regionen.

Regionene var som følger:

• Region 1: Finnmark, Troms og Nordland
• Region 2: Møre og Trøndelag
• Region 3: Bergen, Sogn og Fjordane, Hordaland
• Region 4: Rogaland, Telemark, Aust og Vest-Agder
• Region 5: Vestfold, Buskerud, Østfold
• Region 6: Oslo og Akershus
• Region 7: Hedmark og Oppland

Hvilke regioner som fantes, kan være relevant å vite når du skal begynne å lete i arkivene. Åndssvakehjemmene ble fortsatt drevet av ideelle organisasjoner, men også av egne stiftelser. Noen var også kommunalt og fylkeskommunalt drevet. Utover 1970-tallet, etter innføringen av sykehusloven, blir åndssvakehjemmene gradvis overtatt av fylkeskommunene, og de små som ikke tilfredsstilte de nye sykehuskravene, blir gradvis nedlagt. Mindre og mer desentraliserte tilbud ble vanligere. På slutten av 1980- tallet vedtas ansvarsreformen (HVPU-reformen), og ansvaret overføres til kommunene.

Totalt ble rundt 140 institusjoner for åndssvake etablert her til lands mellom 1945 og frem til 1990. Du finner en oversikt over alle hjemmene, med unntak av rene daghjem og skoler, her.

Hvordan hadde de det på institusjonene?

Formeningen om livskvalitet på åndssvakehjemmene er nok like mange som antall beboere, foresatte og ansatte. Noen har uttrykt at de har hatt det bra, men andre har opplevd massiv umyndiggjøring og overgrep. Slike institusjoner var gjerne preget av et sterkt hierarki, hvor pasienten var nederst. Det kan også ha variert hvor åpne og tilgjengelig institusjonene har vært for innsyn og dermed mulighet til å oppdage dårlige forhold.

Kilder til psykisk utviklingshemmede

Å finne ut mer om personer med utviklingshemming og kartlegge deres historie er noe av det vanskeligste man kan begi seg ut på.

Pasientjournaler

Nesten uten unntak er alt av opplysninger som finnes, en del av vedkommende sin pasientjournal, som det er strenge innsynsregler for.

Alt av pasientjournaler fra åndssvakeomsorgen og HVPU skal være overført Arkivverket, men med klausuler. Man kan få tilgang hvis en har vektige grunner for innsyn, eller har nødvendig status som forsker. Norsk helsearkiv har pasientjournaler fra sykehus, og i bestandsoversikten deres ser du hvilke arkivserier som til enhver tid er tilgjengelig i Helsearkivregisteret. På Arkivportalen.no kan du søke etter materiale fra andre helsetjenester, som kommunale og fylkeskommunale, som ikke er overført til Norsk helsearkiv.

Veldig mye av dokumentasjonen om institusjonene for øvrig, ligger nok fremdeles i skuffer og skap rundt omkring hos de ulike aktørene, og vi får håpe det blir innlevert til arkivene før «tidens tann» tar knekken på det.

Offentlige registre

Noe som også kan gjøre ting litt komplisert, er at utviklingshemmede sjelden ble registrert i offentlige registre, som for eksempel adressebøker og telefonkataloger. Men om vi går litt tilbake i tid, vil de blant annet finnes i folketellingene og kirkebøker, for eksempel i oversikt over avdøde. Begreper som åndssvak, sinke, tulling, aandsløv og idiot vil da gjerne bli brukt.

I folketellinger vil det stå registrert at man var «sinnssyk», og 1920-tellingen var også «åndssvak» et alternativ. Det kan forekomme at denne «merknaden» ikke er tatt med i transkriberingen på Digitalarkivet, men derimot i det originale dokumentet – sjekk derfor originalkilden.

Et annet tips er å skrive «til forsørgelse» i søkefeltet «familietilling». Man kan få en del treff på folk med utviklingshemming i folketellingene, avhengig av hva en skriver i dette feltet.

Fattigvesenet

Om noen ble understøttet av Fattigvesenet vil du også kunne finne opplysninger om dette i arkivet etter Fattigvesenet, som ligger i de kommunale arkivene. Noe materiale ligger også ute på Digitalarkivet.

I arkivet etter Fattigvesenet kan man også finne vedtak på barn, ungdom og voksne som ble satt bort, samt at man betalte for folk som var satt bort til andre kommuner og asyl og lignende. I de kommunale arkivene finnes det originale brev som forteller ulike historier om disse.

Spør andre

Tidligere var det vanlig at personer med utviklingshemming ble plassert på gårder rundt omkring i fylket. Et tips kan være å kontakte dagens eiere av gården for å undersøke om de har informasjon om hvordan oppholdet til vedkommende var.

---

Toppbilde:

• Eier: Emma Hjorth Museum