I Norge var det lenge vanskelig å tilhøre et annet trossamfunn. Konventikkelplakaten av 1741 stengte for full frihet til samlinger og oppbyggelser av religiøse grupper, og de som trosset denne ble forfulgt av myndighetene.

To grupper som fikk kjenne dette presset var kvekerne og haugianerne. Disse skulle også bli de første som emigrerte til USA da båten «Restauration» la ut fra kai i Stavanger i 1825.

Selv om de to samfunnene delte mye, var de også ulike på mange måter. I motsetning til haugianerne hadde kvekerne ikke noen prestestand, ingen trosbekjennelse og ingen sakramenter. I tillegg nektet de å avlegge ed og utføre militærtjeneste. Finn Wiig Sjursen, som har skrevet mye om haugianerne, er av den oppfatning at Hauge og hans venner avviste konsekvent alle beskyldninger om separatisme. De var gode lutheranere og statskirkefolk, de var ikke tilhengere av radikale løsninger, de drømte ikke om noe nytt Kanaan i denne verden eller utenfor fedrelandet. Bortsett fra det ene tilfelle der Hauge ble fengslet, hvor han så tilbød seg å rømme landet, finner vi ikke et eneste eksempel i kildene på at haugianerne utvandret eller planla utvandring for å oppnå trosfrihet. Eller for å unngå forfølgelse, enda forfølgelsene fortsatte sporadisk helt frem til 1842 da konventikkelplakaten omsider ble opphevet.

De første årene var Hans Nielsen Hauge i dialog med kvekerne, men etter hvert utviklet det seg mer og mer uenighet, og det ble heller ikke noen felles koloni når stadig flere kvekere og haugianere utvandret til USA.

Hvorfor dro de?

Professor og emigrasjonshistoriker Ingrid Semmingsen mener at man ikke kan se bort ifra at ekspedisjonen i 1825 var sterkt religiøst preget. Alle samtidige beretninger er enige om at det først og fremst var religiøs frihet utvandrerne prøvde å finne i USA. Man ser også lignende tendenser i andre land, blant annet hos Rapier-menigheten fra Wurtemberg i Tyskland. Mennesker under press søker så radikale løsninger på sine problemer at de bryter opp for å søke et nytt Kanaan i ukjent land. I følge Finn Wiig Sjursen er denne hypotesen fra Semmingsen heller tvilsom når det gjelder haugianerne. Visstnok kan haugianerne like fullt bli betegnet som separatister siden de brøt med konventikkelplakaten og dannet sine egne vennesamfunn.

Hvor bosatte de seg?

Mesteparten av den lille første emigrantgruppen som ankom New York i oktober 1825 slo seg ned rundt Lake Ontario i staten New York. Området hvor de slo seg ned ble senere slått sammen med Kendall township og blir vanligvis referert som «The Kendall settlement».

Selv om denne gruppen hadde det forholdsvis greit, flyttet en del av dem i 1834 til Fox River i Valley i Illinois. De økte i antall i 1836 da en ny gruppe emigranter kom fra Norge, den første gruppen som hadde forlatt landet siden 1825.

Hvor bosatte de seg etter hvert?

Fox River, Muskego, Jefferson Prairie, Rock Prairie og Koshkonong – her hadde nordmennene slått rot alt i 1840. Selv i 1850-årene var det et stadig tilsig av nykommere til de gamle settlementene i Illinois og Wisconsin, og antallet av nordmenn fortsatte å vokse i de fleste av dem.

Hovedtråkkene bar vest og nord, men USA er enormt, og innvandringen gikk ikke bare over New York, men også gjennom døren i sør. De fleste skipene tok de vanlige nord-rutene, men noen begav seg til New Orleans og vestkysten – og mange opplevde dampbåtreiser på Mississippi. Texas lå unna landeveien, men det var nordmenn der så tidlig som i 1845. Det kom aldri mange norske til Texas. De fulgte heller vannveier og fotstier til Midtvesten, de store slettene og landet bortenfor. Wisconsin, Iowa, Illinois, Minnesota, Sør- og Nord-Dakota.

Lykken var målet og med tiden nådde de det, men glatt gikk det ikke, for de begynte tomhendte. Og det tok tid å slite seg opp. Da utvandringen skjøt fart 10 år senere, drog mange førstekolonister videre til Illinois og Midtvesten. Den vesle Kendall-kolonien ved Ontariosjøen 35 miles nordvest for Rochester ble aldri stort mer enn et springbrett.

Hvor mange haugianere dro?

Det kan være vanskelig å få tallfestet nøyaktig hvor mange haugianere som drog over til USA da det ikke ble ført noen medlemslister. Finn Wiig Sjursen skriver følgende: «Når det gjelder medlemstallet, var haugianersynodene (kirkesamfunn) gjennom alle år den minste av de tre hovedretningene innen Hauge-rørsla i USA. På grunn av den løse organisasjonsformen er det vanskelig å beregne medlemstall, særlig for Eielsen-synoden. Omkring 1870 kan synodens medlemstall forsiktig anslås til 6800 eller bort imot 7 prosent av det samlede medlemstall i de norsk-amerikanske kirkene på den tiden. Men da haugianerne praktiserte det alminnelige, misjonerende prestedømme, er nok retningens kontaktflate og innflytelse større enn medlemstallet forteller».

Hvordan ble det religiøse livet til haugianerne etter utvandringen?

Da haugianerne emigrerte til USA tok de naturligvis skikken med religiøse samlinger med seg. Det var en del av deres liv. Men her var det ingen formell kirkeorganisasjon med utnevnt lederskap som haugianerne kunne fungere innenfor, for de norske prestene motsatte seg utvandringen og fulgte ikke sine kirkegjengere over Atlanteren.

Den amerikanske staten garanterte religionsfriheten, men drev ingen kirke. Alle kirkesamfunn var «frikirker». I den norske kolonien førte friheten for det første til stor strid om kirkelige lære- og ordningsspørsmål og dermed til dannelsen av en lang rekke kirkesamfunn. For det andre førte forholdene til at folk og kirke ikke lenger var identiske størrelser. Om dette skriver Finn Wiig Sjursen blant annet: «Det kirkelivet som sprang ut av den norske statskirkeligheten var en høyest heterogen størrelse og ble det mer og mer utover i 1880-årene. Kirkeutviklingen avspeilet den opprivende og smertefulle prosess som settes i gang når mennesker bryter opp fra det miljø som de er født inn i og søker fotfeste i et helt annet med nye seder, skikker og lover».

Wiig Sjursen fortsetter: «Kirketilhørigheten forutsatte medlemskap, det vil si at folk meldte seg inn i et kirkesamfunn. Det var slik frem til rundt 1860 at de fleste norske var tilknyttet et norsk-amerikansk kirkesamfunn. Men da masseutvandringen kom i gang i 1860-årene, maktet ikke lenger kirkene å henge med. Mange fulgte strømmen fra bygd til by, og mange forsvant i byene. De norsk-amerikanske kirkelederne klaget høylytt over denne etter deres mening sørgelige utvikling, de kalte den for tidsånden».

I perioden frem til 1890, også kalt for stridsperioden, var nordmennene med på å starte i alt elleve lutherske synoder eller kirkesamfunn i USA, pluss noen mindre samfunn som ikke fikk noen betydning for utviklingen. De fleste synodene var norske, men noen var til tider av blandet nasjonalitet – norsk – dansk – svensk – finsk – islandsk – tysk – engelsk. I de fleste synodene var haugianere involvert.

Hvordan lever arven etter haugianerne som utvandret videre i USA i dag?

Historieprofessor Nils Olav Østrem ved Universitetet i Stavanger, som i mars 2015 fikk utgitt boken «Den store utferda fra Skjold og Vats i Rogaland til USA frem til 1914» svarer slik på spørsmålet stilt ovenfor: «Jon Gjerde skreiv om korleis det religiøse og kulturelle «sentimentet» i USA/Midtvesten passa godt med den norske religiøse kulturen. Slik sett fann vel haugianismen amerikansk jord som den kunne veksa vidare i. Korleis haugiansk arv lever vidare i USA i dag, er sjølvsagt vanskeleg å seia noko eksakt om. Men gründerhaldninga til haugianarane møtte og samsvarte vel også godt med den amerikanske self made man – myten eller forestillinga. Kanskje kan den sida av den haugianske tradisjonen seiast å leva vidare i USA, om enn temmeleg omplanta i og til det norsk-amerikanske samfunnet».

Artikkelen stod på trykk i Slekt og Data nummer 2/2017

KILDELISTE:

1. Sjursen, Wiig Finn Haugianismen i USA 1796 - ca. 1850.. s. 15. Norsk Lærerakademis Friskoleprosjekt rapport nr. 6. NLA Forlaget. Bergen. 1997.
2. Semmingsen, Ingrid Professor Veien mot Vest. s.18. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) Oslo. 1941.
3. Sjursen, Wiig Finn Haugianismen i USA 1796 – ca. 1850. s. 15. Norsk Lærerakademis Friskoleprosjekt rapport nr.6
4. NLA Forlaget. Bergen. 1997.
5. Blegen, Theodore C. USAbrev. s. 7 – 8. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) Oslo. 1958.
6. Blegen, Theodore C. USAbrev. s. 10 – 11. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) Oslo. 1958.
7. Sjursen, Wiig Finn Haugianismen i USA 1796 – ca. 1850. s. 44 – 45. Norsk Lærerakademis Friskoleprosjekt rapport nr.6. NLA Forlaget. Bergen. 1997.
8. Sjursen, Wiig Finn Haugianismen i USA 1796 – ca. 1850. s. 34 – 35 - 36. Norsk Lærerakademis Friskoleprosjekt rapport nr.6. NLA Forlaget. Bergen. 1997.
9. Nils Olav Østrem