(Flere bilder og linker blir lagt til i artikkelen på nyåret).

Idas mor, Elianna, ble gift to ganger. Den første ektemannen, Peter Vold, døde av tuberkulose. Han var faren til Ida. Ramo Dzubur, den andre ektemannen, var faren til Herman.

Elianna var midt i alle mødres frykt her i livet; tap av både forsørger og barn i et fremmed og ukjent land.

Fra Norge til USA

Elianna Andersdatter Høsøien ble født 23. april 1888 på gården Høsøien nordre, i den gang Tolga kommune (grenda ble innlemmet i Røros kommune i 1917). Hun vokste opp på en gård der jordene hadde blitt delt i to av den nye jernbanen som brøytet seg vei i 1875.

Jernbanen ga likevel den gang, og senere også, nødvendig livsbetingelse for de fleste som bodde i den lille grenda Høsøien. To av brødrene hennes (Ole ble igjen i Norge og Martinus dro senere til USA) og begge ektemennene tok seg jobb ved jernbanen. Flere nevøer havnet senere i samme yrke.

Peter Pedersen Vold ble født på Røros, på Tufta i hus nr. 107, 7. august 1881. Ifølge folketellingen fra 1900 jobbet han i smeltehytta ved kobberverket på Røros. I hytta var han vaskarryss, som vil si at han sorterte malmen fra gråstein.

I immigrasjonsprotokollen står det at det var Eliannas venn Ole Ellefsen Wintervold som betalte reisen hennes til USA, og at hun skulle til Red Wing i Minnesota. Wintervold var gift med Peters søster Karen Johanna Vold i samme by.

Elianna og Peter Wold giftet seg 24. mai 1909 i Heritage i Custer County i Montana. I Amerika forenklet hun senere navnet til Anna, og Peter hadde av samme grunn endret etternavnet til Wold. Etter hvert fikk de også flere barn, og fa- milien flyttet senere til Sawyer i Nord-Dakota.

Familien oppløses

Flere tragedier rammet familien i denne byen: Familiefar Peter Wold døde av tuberkulose i 1917, datteren Ruth Agnes Wold ble adoptert bort i 1920/21 og i 1927 dør også sønnen Adolph Wold av tuberkulose. For ikke å glemme den tragiske skjebnen til datteren Ida, som ønsket å redde livet til halvbroren sin.

Ulykken fant sted 4. august 1922. Idas avdøde far jobbet tidligere ved jernbanen på banestrekningen som gikk forbi hjembyen deres, Sawyer. Strekningen tilhørte jernbaneselskapet Minneapolis, St. Paul and Sault Ste. Marie Railroad, vanligvis kalt Soo Line. Da Peter visste at han kom til å dø, ba han en av arbeidskameratene om å ta vare på Elianna og barna. Dette bekreftes av Texasboende Kyra Barth Barsi, som er barnebarnet til Ruth.

Arbeidskameraten het egentlig Ramo Dzubur, men i fortvilelse over at han ikke kunne engelsk, kalte han seg lenge for Charlie Bosich og/eller Charles Basich. Blant Kyras mor og bestemor kalte de ham for øvrig for Charlie Bosich.

Den skjebnesvangre ulykken

Idas heltedåd ble meget detaljert beskrevet i NordDakotas aviser i tiden etter ulykken, både når det gjaldt selve hendelsesforløpet og ettervirkningene. Avisene laget sine egne versjoner på grunnlag av stoff fra nyhetsbyrået Associated Press. Det lever ikke lenger noen tidsvitner til hendelsen, så historien er i stor grad hentet fra avisene. Her kommer et utdrag fra avisartiklene:

Det var den første fredagen i august. To år gamle Herman hadde hatt fødselsdag dagen før, og kjøpte seg derfor en pose drops i Sawyer. Som vanlig skulle han møte faren Ramo når han kom hjem fra jobb. I ventetiden lekte han på jernbanesporet.

Ramo var baneformann og jobbet et stykke unna langs jernbanesporet. Han skulle reise hjem med en hånddrevet dresin, og Herman pleide å løpe ham i møte for å få sitte på den siste delen hjem til jernbanestasjonen, der familien bodde.

Herman stavret seg oppover på jernbanesporet mot vognskjulet akkurat da Soo-linjens passasjertog kom rundt kurven mot stasjonen. Dette oppdaget den ni år gamle halvsøsteren hans, Ida. Hun løp derfor det hun maktet mot Herman for å redde livet hans.

Ida løftet ham opp i armene sine og klarte å slenge halvbroren ut av sporet, men begge ble truf­fet av plogen foran på lokomotivet. De ble kastet to til tre meter opp i lufta, og da Ida landet traff hun en skinne på sidesporet.

Hjelpen kom umiddelbart, og passasjerene som sto på stasjonen og ventet på toget, ble også hjelpeløst vitne til hendelsen. Både Ida og Herman var oppkuttet og blødende. Jenta lå der livløs – hun ble drept momentant, både hodet og kroppen ble knust.

Den lille gutten hadde pådratt seg brudd i skallen, i det ene beinet og i en av hoftene. Han ble fraktet til et sykehus, og i flere dager var man redd for at han ikke kom til å klare seg.

Rørende begravelse

I avisene sto det også mye om begravelsen. Det ble skrevet at folk fra flere mils omkrets hadde samlet seg i kirken i Sawyer, deriblant venninner og voksne venner av familien. Seremonien hadde et av de største oppmøtene som noen gang hadde vært på en begravelse i kirken.

Seks små piker kledd i hvitt la ned en blomst hver på kisten hennes. De bar kisten som inneholdt den lille kroppen til graven – der ble hun lagt ved siden av graven til faren, som døde tre år tidligere. Ved graven lovpriste pastoren Idas væremåte og dåden den lille heltinnen hadde utført.

Herman kviknet til

Men hvordan gikk det med toåringen Herman? Han måtte fraktes til et annet sykehus enn dit han først ble sendt til, for å se om de kunne hjelpe ham. Det var faren Ramo som fikk Herman over til sykehuset i Minot med hjelp av den hånddrevne dresinen, en distanse på 25 kilometer.

I Minot brøt de beina hans på plass, pleiet hodeskaden, og sa at det ikke var noe mer de kunne gjøre enn å be. Men det gikk bra! Dette fortalte Mary Lou Domagalski, Hermans datter, til meg i forbindelse med denne artikkelen om ettervirkningene av ulykken. Avisene fulgte dessuten også med på hvordan det gikk med Herman på sykehuset.

Datteren utdyper videre at legene også ønsket å bryte beina i kjeven hans på plass, da den ikke virket helt som den skulle. Dette ønsket ikke faren Ramo at de skulle gjøre. Det gikk fint å leve med kjeven ute av stilling, men den måtte brukes på riktig måte – i tillegg ville det medføre smerter.

Videre forteller hun at barna hans ofte pleide å erte faren med at han måtte spise maiskolbene opp ned fordi han brukte underkjeven. Han hadde dessuten en unormal gange på grunn av beinet, og Herman snakket aldri om ulykken i voksen alder. Senere ble han bedriftseier i jernindustrien, og gjorde det bra der.

Flere Norgesbesøk

Elianna og Ramo bodde i Nord-Dakota til de ble pensjonister, da de på sine eldre dager flyttet til California. Datteren Ruth ble adoptert av Ole Berg og hans kone Amelia Andersdatter Knapstad Berg, andregenerasjonsinnvandrere fra Decorah i Iowa.

Ruth giftet seg med Arlin Ruffridge og fikk flere barn. Hun var på Norgesbesøk i 1988 og besøkte blant annet Høsøien-grenda og mine besteforeldre.

Herman Dzubur giftet seg etter hvert med Betty (Elizabeth) Glarum, og de fikk også flere barn, deriblant nevnte Mary Lou Domagalski. Han var også ofte på besøk til Norge, blant annet med Ruth i 1988. Han døde 17. mai 1991 i Modesto i California.

Brikker falt på plass

Du lurer kanskje på hvilken relasjon jeg har til de involverte i historien? Jo, det har seg slik at Elianna var halvsøster til min oldefar, Ole Andersen Høsøien. Hennes barn var altså søskenbarn til min farmor, Dorthea. Ida og Ruth sendte blant annet et postkort til farmor, skrevet rundt 1915/16. Postkortet fant jeg i en perm etter mine besteforeldre, og da hadde jeg allerede kjennskap til ulykken som inntraff noen år senere.

Idas skjebne ble jeg selv kraftig berørt av, og er en hendelse jeg ble oppmerksom på i min tidligste fase som slektshistorieinteressert for fem år siden. Veien frem til jeg fikk full oversikt over historien var lang.

Først og fremst ønsket jeg å kartlegge den nærmeste slekten, og i Rørosboka fra 1942 fikk jeg plutselig fatt i to Høsøien-navn som bodde i Minneapolis. Ettersom jeg var helt blank på søk etter slekt i USA, meldte jeg meg inn i gruppen «Minnesota Norwegians» på Facebook, der jeg etterlyste disse to navnene. Her fikk jeg uvurderlig god hjelp fra flere kunnskapsrike og engasjerte medlemmer. Etter hvert førte det meg til Elianna og historien om Ida. Takket være aviser og slektninger borte i statene fikk man også frem detaljer angående ulykken.

Historien om Ida er et eksempel på hvor fort livet både tilfeldig og plutselig kan snu, denne gangen med et tragisk utfall. Heldigvis overlevde i hvert fall toåringen Herman, som fikk et godt liv etterpå.

Kilder

• Emmons County Record. Notis om begravelsen (s. 3). 17.08.1922.
• Grand Forks Herald. «Funeral of 9 Year Old Heroine Well Attended» (s. 5). 09.08.1922.
• Grand Forks Herald. «Injured Baby Recovering» (s. 3). 29.08.1922.
• Muntlige informanter: Mary Lou (Dzubur) Domagalski, Kyra (Bath) Barsi og Cheryl Sue (Meyer) Cowden.
• Sioux County Pioneer. Notis om begravelsen (s. 7). 24.08.1922.
• The Bismarck Tribune. «Girl dies in ef­fort to save young brother» (s. 1). 05.08.1922.
• The Bowbells Tribune. «Boy Seriously Injuried by Train» (s. 1). 11.08.1922.
• The Devils Lake World. «Little Hope for Child Hurt in Sawyer Tragedy» (s. 3). 09.08.1922.
• The Hope Pioneer. Notis om begravelsen (s. 2). 17.08.1922.
• The Ward County Independent. Notis om legens tilgjengelighet (s. 15). 19.10.1922.
• The Ward County Independent. Notis om sykehusbesøk (s. 12). 24.08.1922.
• The Ward County Independent. «Sawyer News Notes og Card of Thanks» (s. 10, 12). 10.08.1922.
• The Weekly Times-Record. «Little Hope for Child Hurt in Sawyer Tragedy» (s. 3). 10.08.1922.