Sjelden markmynt
Dette var et bringesølv, såkalt Agnus Dei, som betyr Guds Lam. Det er egentlig en gammel sølvmynt fra Kong Fredrik IV sin tid, med langt kjede, og på undersiden av mynten er det tre små blader som anheng. På den ene siden av mynten står det: «Dominus mihi adjutor 1726.» Det betyr «Herren være min hjelper.» Det er valgspråk fra Kong Fredrik IV sin kongetid. På den andre siden står det: «Av Guds Naade Danmarks, Norges, Vendenes og Gotenes Konge.» Bringesølvet var og er den største skatten i vår familie.
Dette er en sjelden markmynt med en spesiell historie. Den var Kong Fredrik IV sin siste 4-mark i sølv i perioden fra 1725-1726. Mynten er preget ved Den Kongelige Mynt på Kongsberg. Det spesielle er at mynten kostet myntmesteren livet, ifølge opplysninger jeg har funnet hos Samlerhuset, som formidler gamle mynter. Myntmester Henrik Christofer Meyer ble dømt 14. desember 1727 for å ha blandet for mye kobber i myntene i årene 1723-1727, og dermed på uærlig måte tjent omkring 40 000 riksdaler på det. «Han døde i et mørkt fangehull på Akershus, med ryggen merket av blodige striper etter bøddelens pisk, og pannen merket av et glødende jern.». Dette bringesølvet har mamma arvet fra sin mor, Marie – som igjen arvet det fra sin mor, Petrine. Slik har det gått rettlinjet i arv, fra mor til datter siden 1726, uten sidespor eller avbrudd. Det har utrolig nok vært jenter i alle generasjonene, og i de siste sju generasjonene bare en jente i hver familie. De har nesten kommet som bestilt. Arverekken ble aldri brutt.
Den første eieren
I følge den erfarne genealogen Martinus Rogne er det grunn til å tro at den første eieren var Brit Hognesdatter Ulla. Hun var min 5 x tippoldemor og levde mellom 1703 og 1784. Hun hadde nok med seg bringesølvet fra den lille øya Uksnøy til Haramsøy, der hun ble gift og fikk flere barn. Da hun ble enke, giftet hun seg for andre gang med Tore Jonsson Ulla. De ble de første brukerne av Karigarden på Ulla på Haramsøy. Brit og Tores eneste barn, som hun fødte som 42-åring, Kari Torsdatter Ulla, fikk arve bringesølvet. Karigarden fikk forøvrig navnet sitt fra denne datteren. De neste arvingene var Kari, Olave, Siri, Gjertrud, Petrine, Marie og Petrine.
Nå er det jeg som er så heldig å få eie bringesølvet, som den niende jenta i rekken. Jeg er gift med Viktor og vi har én datter, Ane Maria, som er født i 2008 – og vi bor i Valldal på Sunnmøre. Jeg og Ane Maria beundrer ofte bringesølvet, slik jeg gjorde sammen med min mor. Ane Maria blir den tiende jenta i rekken som får arve bringesølvet. Så får vi håpe at hun også får en datter når den tid kommer.
Da bringesølvet kom hjem
Jeg vil avslutte denne slektshistorien med å fortelle om hvordan bringesølvet til slutt kom hjem etter 300 år. For tre år siden ble jeg tilfeldigvis oppmerksom på at et gammelt og flott gårdshus på Ulla på Haramsøy var til salgs. Det fulgte også med stort naust, saltebud og stabbur fra begynnelsen av 1700-tallet. Jeg elsker gamle bygninger, og har alltid ønsket meg fritidsbolig ved havet. Vi la inn bud, og gårdshusene ved havet ble etter hvert våre! Og ikke nok med det; jeg ble fort klar over at dette faktisk var Karigarden, altså bringesølvets første hjem. Det synes vi var utrolig artig og spesielt. Da kan man si at ringen er sluttet etter nesten 300 år på vandring til ulike gårder rundt på Sunnmøre, sammen med mine formødre.