Hva hørte våre forfedre og -mødre?

For å få mer kjøtt på beinet i slektshistorien, kan alle slags opplysninger om slektas sanselige omgivelser være av interesse. Her vil jeg bare gå inn på en av våre sanser, nemlig den akustiske, og spørre: Hva var det forfedrene og -mødrene hørte? Helt generelt kan vi forsøke å samle inn mest mulig informasjon om hjemmene og lokalsamfunnene som slektningene våre levde i og tenke langs med fire ulike skillelinjer.

Bygd og by

En første skillelinje vil ofte gå mellom lydmiljøer i bygd og by. På bygda var det vanligvis færre lydkilder før i tida, det vil si at det også var enklere å skille mellom ulike lyder, og til dels over store avstander. Bortsett fra enkle mekaniske redskaper i jord- og skogsbruket, var de fleste lydkildene naturlige. For eksempel lyder av skvulpende bølger, øredøvende fosser eller skummende stryk. Av hylende vind eller fredelige dyr som var typiske for stedet. Forskjellene kunne likevel være store. Bare tenk på hvilke enorme akustiske opplevelser som skiller våre vindutsatte kyster på Møre, Helgeland og i Varanger fra de mer vindfattige stedene Sauda, Drammen, Flisa og Karasjok! I tillegg til slike naturlige lydkilder kom lyder fra datidas mobiltelefoner: Bjeller, kirke- og gårdsklokker, som ga viktige signaler til alle som var innen hørevidden.

Lo-fi-akustikk i byene

I motsetning til bygdenes hi-fi-akustikk, var byene som regel prega av lo-fi, det vil si at det ikke var lett å skille lydkilder fra hverandre. Det var snakk om storbykakofoni også i gamle dager. For eksempel var bo- og arbeidskvartaler ikke klart atskilt fra hverandre i byer, og med litt uflaks kunne du ha en støyende smed som nabo. Det var også dyr i byen. Mjauende katter, som skulle ta seg av de mer stillegående gnagerne, bjeffende vakthunder, vrinskende hester til transport og ikke minst kaklende fjærkre, gryntende griser, brekende sauer og rautende kyr. Bydelen Grønland i Kristiania var en akustisk smeltedigel lenge før våre dager. I mellomkrigstida var det daglig en øredøvende blanding av redselsfulle skrik fra tusenvis av dyr på vei inn i slakteriene. Fulle sjøfolk og politi. Kjøpmenn og -kvinner på torget. Varebiler på tomgang. Med mer. Byggematerialene og byggeskikken spilte også en viktig rolle for lydmiljøet i byene. Trebygninger, som for eksempel er utbredt mange steder på Sørlandet, kastet lyden i mindre grad fram og tilbake enn steinbygninger, som er utbredt i for eksempel Bergen eller Ålesund. Gater av jord dempet lyden, mens hestesko og hjul med metallbeslag på brostein ga en uutholdelig reverberasjon; et fler- eller mangedobbelt ekko. Ikke minst var det ofte et virvar av menneskelige stemmer i byene. Det var også vanligere å høre ulike dialekter og fremmede språk, som finsk, russisk, svensk, dansk og russisk, på torgene i byene enn på tunene på bygda. Men selvsagt; ingen regel uten unntak.

Uten- og innenfor hjemmene

Også lyden på hjemmebanen var ulik og kan utforskes. Økonomiske forhold spilte en viktig rolle for de akustiske opplevelsene i de tusen hjem. Klokkenes tikk-takk ble hørbart smått om senn hjemme hos de aller rikeste, det vil si redere, skogseiere, storbønder og kjøpmenn, på 1600-tallet. Både de som hadde råd til det, og de som ikke hadde det, tok til å kjøpe stueur. Dette var til dels digre ståklokker til pryd og prangende forbruk, som skulle kaste glans over eieren. Det var prangende forbruk, særlig når de også inneholdt spilleverk som kunne avspille korte melodier. I lista over dødsboet etter Kirsten Olofsdotter, som eide en bondegård, fant forskeren Mats Krouthén et slikt ur som var taksert til 90 daler. Det vil si halve verdien av hele gården, ni ganger verdien av den beste hesten eller tilsvarende verdien av godt og vel 20 kyr. Byggeforhold og byggematerialene spilte også en rolle for interiørlydene. Vanlige bønder, husmenn og arbeidsfolk var nødt til å bo billig, og det innebar som regel at stua var full av unger i alle aldre. I mellomkrigstida pleide bonden på gården Stavheim Søndre i Lesja å sove i en time på stuegulvet etter middag, mens ti unger lekte under, over og omkring ham. Også hos fattigfolk i byene var det mange unger, og i tillegg var det dårlig lydisoleringen mot omverden i bygårdene. I 1933 påpekte en anonym forfatter i Plan. Tidsskrift for boligspørsmål, utgitt av Socialistiske arkitekters forening, følgende: «En leiegård som registrerer dagliglivets små hendelser gjennem 3 etasjer og de store gjennem 5 er ikke funksjonalistisk. […] Det er nu på tide at det blir opstillet bestemte regler i lovs form, minimumsfordringer til lydisolering i leiegårder.» Det er vanskelig å forestille seg et sekunds stillhet under slike forhold som mange vanlige folk i by og bygd levde under.

Kvinner og menn

Lyd var som regel knyttet til ett kjønn, det vil si at visse lyder tilhørte mennenes verden, og visse tilhørte kvinnenes. Bakgrunnen for denne kjensgjerningen er selvsagt kjønnsforholdene i økonomi og samfunn.  På storgårdene på Østlandet var det alltid en kvinne som ringte matklokka, og dermed kalte inn arbeiderne på jordene til mat, en velfortjent pause fra slitet og av og til også en liten pjolter. Ifølge forskeren Gjermund Kolltveit, var det ofte husmora eller kokka som trakk i snorene, men også yngre kvinner fikk dette som arbeidsoppgave når det passet seg slik. Men hun måtte da også vite nøyaktig hvilken rytme hun skulle ringe i. For ble det ekstra «klonk», var det tegn på at det skulle bli lausunger på henne. En for hver ekstra «klonk». Det dreide seg med andre ord om at det lå makt i riktig teknikk og korrekt lydmessig kunnskap, det vil si makt overfor mennene som ville ha mat, og makt innad i kvinnekollektivet på gårdene. Samtidig var det ofte slik at jo mer teknisk komplekse redskapene var, dess mer tok mennene seg av dem, for å understreke og stadfeste sin maktstilling i hjemmet. Urverket i de nevnte stueurene var det huspatriarken som skulle trekke opp!

Arbeidslivets lyder

Den tredje og siste skillelinja handler om lydmiljøet på jobben. Når vi vet hva slektningene våre syslet med for å brødfø seg, kan vi raskt få ideer til hva de hørte når de arbeidet. Verst av alt var nok mekaniske verksteder og etter hvert fabrikkene, der tunge og store maskiner støyet arbeidsdagen lang. Hørselvern fantes ikke, og selv etter at det ble innført, lenge etter andre verdenskrig, ble det ofte ikke tatt i bruk. Det fantes flere grunner til det. At hørselsvernet kunne vanskeliggjøre samsnakking, at man ikke kunne høre om det kom ulyder fra en maskin eller kanskje viktigst av alt; en ekte arbeidskar måtte da vel tåle litt støy? Medaljens bakside var at mange arbeidsfolk var tunghørte eller døve. Vi vet lite om hvilke utslag dette ga seg, og dess mer interessant er det å kaste fram noen spørsmål til forskerne: På Sagene i Oslo var det svært mange unge kvinner som jobbet i tekstilfabrikker på slutten av 1800-tallet, der maskinene lagde så mye støy at arbeiderskene må ha blitt tunghørte eller døve i løpet av kort tid. Hvordan fant de seg kjæreste? Og hvordan kommuniserte de med hverandre, ektefellene og barna? Ropte de til hverandre, utviklet de et døvespråk eller ble det uvanlig mange misforståelser (à la «God dag, mann, økseskaft»)? Hvis du har svar på dette, eller er videre interessert i emnet, ikke nøl med å gi lyd fra deg!