Historikk
Byene fikk tidlig et begrenset kommunalt selvstyre gjennom Magistraten og rådmennene, forløperen til rådmannen og bystyret. For landkommunene danner formannskapslovene av 1837 det formelle grunnlaget for den kommunale virksomheten, men allerede før den tid fantes det innslag av lokalt selvstyre.
De lokale kornmagasinene var en tidlig forløper der korn ble lånt ut til en svært høy rente, men overskuddet skulle gjerne deles ut til de fattige "for å hemme betleri og desto bedre underholde de trengende". Kornmagasinet ble slik en første form for sosialstønad utover legdsystemet, og det ble administrert av et styre med et stort folkevalgt innslag.
Lokalforvaltningen før formannskapslovene besto i hovedsak av to organ, fattigstyret og skolestyret, der arbeidsoppgavene hovedsakelig var økonomistyring. Det var en egen fattigkasse og en egen skolekasse, og begge ble administrert av presten, hans medhjelper og noen utvalgte "redelige menn". Derfor kan mange kommunearkiv ha kildeserier med interessante personopplysninger langt tilbake på 1700-tallet. Men fordi presten i kraft av stilling var formann for disse førkommunale kommisjonene, kan dette arkivmaterialet også ha kommet inn i prestearkivene og dermed fulgt disse over i statsarkivene.
De kommunale kildeseriene reflekterer naturlig nok de oppgavene kommunene til enhver tid har hatt. Den nye statsforvaltningen etter 1814 førte til en rekke nye lover, slik som for almueskolevesenet av 1816 og 1827, skyssloven av 1816, veiloven av 1824 og de alminnelige skattelovene av 1824 og 1833. Alle disse ga pålegg om lokalt organiserte tiltak, skattelovene blant annet om opprettelse av ligningskommisjoner der flertallet skulle være folkevalgt. Og alle disse tiltakene skulle dokumenteres.
Lokalhistorikeren kan her øse fra hele bredden av kommunal virksomhet, mens slektshistorikeren naturlig nok vil være mest opptatt av de personhistoriske kildene, som i flere henseende bokstavelig følger den enkeltes befatning med kommunen fra fødsel til død.
Fødsel
Ved fødsel gikk det fødselsmelding fra jordmor til helseråd (distriktslege, statsfysikus). Den nyfødte ble deretter registrert i folkeregisteret. Det statlige Folkeregisteret ble riktignok først opprettet i 1946, men Kristiania hadde eget folkeregister fra 1906, Aker fra 1918 osv. Og før den tid kan det finnes kommunale folketellinger. For Kristiania er slike bevart f.o.m.1899, og f.o.m.1905 fremstår de kommunale folketellingene nesten som svenske husforhørslängder med vesentlig mer informasjon enn i de statlige tellingene (ref artikkel i Arkivmagasinet 2001). Disse tellingene rammes ikke av statistikkloven, bare av personvernet, og vil derfor i regelen være tilgjengelige etter 60 år.
Skolegang
Når barnet begynte på skolen, ble det innført i skoleprotokollen. Skoleprotokoller inneholder både elevenes navn og fødselsdata, og de er for Kristiania bevart fra 1870/80-tallet og framover. De fleste kommunearkiv har slike protokoller i hvert fall fra slutten av 1800- tallet.
Arbeidsliv
Og etter endt skolegang begynte arbeidet for føda. Ligningsprotokollene (evt. skattekontoboka) registrerer skatteyterne, og det er bevart oversikter over eiendomsskatt og næringslivsskatt tilbake til 1840-tallet.
Fattigvesenet
Den som ikke lenger klarte å brødfø seg selv, kom på legd. Legdprotokollene (fattigvesenet) kan gi rike personopplysninger om så vel barn, handikappede og eldre. Vi kan her også for enkelte kommuner finne hjemstavnsforhør, som for Kristianias vedkommende er ført i perioden 1870-1930 (ellers bare kjent i Strinda).
Livets slutt
Og ved livets slutt gikk det dødsfallsmelding til helserådet. Ringen var dermed sluttet for den enkelte og for helserådet, men for kommunen fortsetter opplysningene nesten inn i det hinsidige gjennom gravferdsregistreringene.
Materielle vilkår
Og for den som ikke bare ønsker å følge personen fra vogge til grav, men også vil vite mer om de materielle vilkårene, finnes det et uuttømmelig materiale å øse av. Fattigloven av 1863 ga støtet til en omlegging som instituerte et eget ligningsapparat og innførte skatt på formue og inntekt.
For Trysils vedkommende er den første ligningsprotokollen fra 1867. 704 skattepliktige lignes her for en samlet inntekt av 113 615 spesiedaler og en formue på 589 030 spd. I snitt hadde altså hver hovedperson en årsinntekt på 161,4 spesiedaler og en formue på 836,1 spd. Forskjellene var imidlertid store: Av 704 skattepliktige var bare 390 ilignet formuesskatt. Av disse sto de sju høyest lignede for 21,5 prosent av totalformuen i Trysil. De øverste fem prosent av skatteyterne eide 51,5 prosent av formuen mens 11,5 prosent av skatteyterne disponerte hele 75 prosent av rikdommen i Trysil. Dette vitner om et samfunn med stor avstand mellom fattig og rik, og tar vi med i betraktning de mange som ikke engang var inntektsskattepliktige, ser vi klare konturer av et klassesamfunn.
Med en slik kilde og litt lettvint summeringsarbeide kan altså den enkelte forfar innplasseres i et lokalt bilde som gir en helt annen og sikrere sosioøkonomisk vurdering enn bare størrelsen på matrikkelgården og bruttoformuen i skiftetaksten. Også her er det ingenting annet enn fantasien som setter begrensninger for hva kildematerialet kan brukes til.