Buskap en livsnødvendighet

– Selveie ble gradvis mer og mer vanlig på 1700-tallet. En vanlig gårdbrukerfamilies verdier var gården de eide og husdyra. Prisen på en vanlig gård kunne variere mellom 80 og 250 riksdaler. 80 riksdaler i 1750 tilsvarte nesten 600 000 kroner i 2018. Om det var snakk om en storgård var den verdt mye mer. Det var også vanlig for en familie å ha fra fem-seks til over 20 kyr, og like mange sauer. Verdien på kyrne var rundt 4-5 riksdaler, avhengig av alder og melkeevne. Grunnen til at de hadde såpass mange dyr, var fordi kyr og sauer var mye mindre før, sier Lars Løberg. Han har brukt skiftene mye i sin slektsforskning.

Buskap var en livsnødvendighet på en gård. Hva de ellers hadde, kunne variere veldig. Mye av det som regnes opp i skiftene var gårdsredskaper og det som trengtes til gårdsdriften, men av og til finner vi også pynt og stasgjenstander, kobber, messing og sølv. Når det gjelder klær er det verdt å merke seg at disse ikke alltid regnes opp i skiftene. Det betyr ikke at den avdøde ikke eide klær, men klærne ble ofte gitt bort før skiftene. For eksempel til fattige.

Hest eller okse?

Et sted vi kan begynne å skille mellom familiens verdier når det kommer til gårdsbrukets direkte eiendeler, er om familien hadde hest eller okse. Mange brukte okse som trekkdyr, men om de hadde tilgang til tømmer som de måtte transportere hadde de ofte en hest. Redskaper kan også ofte dukke opp i skiftene. Der kan du legge spesielt merke til om det står at det er gammelt og slitt, noe det gjerne gjør. Enten har de ikke hatt råd til å skifte eller så var ikke eieren en spesielt god gårdbruker. Da ville han vært mer påpasselig med vedlikeholdet.

Se til andre gårder

Så hvordan kan du se hvor akkurat din familie befant seg på velstandsstigen? Det aller enkleste du kan gjøre, er å kikke på skiftene til gårdene rundt din slekt. Da ser du fort hva de hadde sammenlignet med andre i bygda. Om det er gjenstander som går igjen hos nabofamiliene, men som manglet i din familie var de kanskje litt fattigere enn de andre i bygda. Du kan også kikke etter ting som skiller seg ut i skiftet.

– En forfar av meg var lensmann i Rendalen, og i skiftet etter ham fant jeg en halv side med gjenstander i sølv, tinn, kobber og messing. Dette var gjenstander som skilte seg ut. I dette tilfellet var det snakk om arvegods fra en embetsmannsfamilie, sier Lars Løberg.

Arvegods eller ikke?

Om du vil finne ut om noe var arvegods er det flere metoder du kan bruke. Kanskje nevner skiftet en inskripsjon i gjenstanden? Om gjenstanden er fra mange år før skiftet ble holdt kan det gjerne være snakk om arvegods. Om den avdøde var ung og hadde verdifulle gjenstander, kan det også være snakk om arv. Dette fordi han/hun gjerne var for ung til å opparbeide seg nok kapital til å kjøpe disse gjenstanden selv. Du kan også sammenligne med tidligere generasjoners skifter. Kanskje du finner gjenstandene igjen der?

Etter hvert som velstanden i Norge økte, var det enkelte luksusvarer som ble populære å skaffe seg.

– På 1700-tallet kom det ovner, som ble en enorm forbedring for husholdet. Det var også populært å skaffe seg golvur og lommeur, og silketørklær for kvinner, sier Lars Løberg.

Golvurene var ofte veldig dyre, men mange familier skaffet seg likevel disse til tross for stram økonomi. Dette fordi de ga status.

Fattige, men rike på bøker

Noe annet som kan dukke opp i skiftene er bøker, da med tittel.

– Jeg kom over en familie med ganske stram økonomi som hadde hele fem bøker. Dette var religiøse bøker og tre av dem var salmebøker, sier Løberg.

Her kan vi bruke hypoteser for å tenke oss frem til hvorfor denne fattige familien hadde såpass mange bøker i hjemmet sitt. Det er også lurt å kikke på nabofamiliers skifter i samme tidsrom. Om alle husstander har flere salmebøker har det kanskje gått en religiøs vekkelse gjennom bygda? Om bøkene kun finnes innenfor en families husvegger kan man kanskje tenke seg til at de tok troen ekstra på alvor.

– Ellers blir det jo gjerne slik at enkelte forfedre blir mer fascinerende enn andre, ikke minst når du graver deg ned i skiftematerialet. En av mine forfedre i Våler i Solør døde i 1784. Det dyreste han eide på skiftet, var en engelsk bæker (hannsau). Hva den hadde langt inne ved svenskegrensa å gjøre, kan en undre seg på. Forklaringen ligger nok i at min forfar hadde vært prestens medhjelper, og at det var presten som i folkeopplysningens ånd hadde oppfordret ham til å investere i et utenlandsk avlsdyr. Dette var ikke mange tiår etter at de første foregangsmennene i norsk jordbruk hadde begynt å systematisere avl, så at slike tanker og strømninger skulle ha nådd lengst inn i Solør på 1700-tallet imponerer meg. Det viser at vi da var godt integrert og at rasjonelle tanker spredte seg raskt. Det ser vi for øvrig også av hvordan poteter så raskt kom inn som nytteplante, det også godt hjulpet av prester som drev opplæring ikke bare i religion, men også i jordbruk – derav betegnelsen potetprester, sier Løberg.

Et praktisk eksempel på hva skiftene kan fortelle

Lars Løberg viser deg hvordan han har analysert skiftene etter svigerfarens forfedre fra Hemsedal for å se hvordan velstanden og utviklingen var for dem.

Analysen omfatter 20 skifter og er brutt ned på enkeltslekter. Under følger en hovedkonklusjon for analysen.

Grøndalen

Fem av 20 skifter gjaldt garden Nordre Grøndalen, og disse dekker perioden 1716-1811. Gården var hele tiden udelt og med en matrikkelskyld på 4,5 løbbøl. Skiftene var etter Amund Knutsen (skifte i 1716), svigersønnen Ingvar Halvorsen (1742) datteren Liv Amundsdatter (1748), deres sønnesønns kone Kari Olsdatter (1805) og hennes svigerfar Ole Ingvarsen (1811). Buskapstallene fra skiftene gir oss denne utviklingen:

Ole var kårmann; og det var derfor ingen husdyr i boet etter han. Kårmannen var den som drev gården tidligere og nå hadde overdratt denne til yngre generasjoner.

Størrelsen på besetningene er her avhengig av om brukeren var enebruker eller om enten foreldre- eller barnegenerasjonen også eide dyr på gården. De to første skiftene ser ut til å gjensidig bekrefte hverandre, mens skiftet etter Liv, som viser mindre buskap, trolig skyldes at sønnen Ole har overtatt deler av bruken av garden. Liv overtok bare halve garden på skiftet etter mannen. På samme måte er skiftet etter Kari gjort etter at hennes mann, Ingvar, har tatt over bruken av gården, mens foreldrene ennå satt med egne dyr. Ingvar og Kari har dessuten hatt relativt færre år å bygge opp en personlig formue på. Dette kan vi se av bruttoen i boet. Den er på linje med de tidligere skiftene mens det fortsatt heftet en panteobligasjon på halve gårdsverdien. Gården har i det hele vært forholdsvis stabil, og den har gitt et sikkert driftsresultat, men uten den helt store velstanden.

Halbjørnshus

Fire skifter gjelder Halbjørnshus, spredt over tidsrommet 1705-65. Skiftene dekker likevel bare to generasjoner. Det første skiftet er etter Gunvor Anfinnsdatter (1705), det andre er etter hennes mann Jon Ingvarsen (1724). De to neste skiftene er etter sønnen Svein Jonsen (1764) og Jons andre kone (1765):

Jevnt over er buskapen her litt større enn på Grøndalen, særlig når det gjelder hester og småkrøtter. Dette samsvarer bra med at Halbjørshus var en litt større gård, skylden var fem løbbøl. Flere småkrøtter viser også til et bedre tilfang av foring, men det er særlig hesteholdet som viser at Halbjørshus var en rikere gård enn Grøndalen. Hester var «dyre» i forveien, slik at det i regelen var viktigere å ha flere kyr enn å ha hester. At hestehold likevel var vanlig, ser vi i skiftene, der både manns- og kvinnesaler var vanlige skiftegjenstander. Brukerne på Halbjørshus var ikke bare gjeldsfrie. De hadde også utestående fordringer, altså at de hadde lånt ut større eller mindre beløp og dermed hadde penger til gode hos andre. I tillegg hadde de gjerne små eierparter i andre gårder. Her var det altså velstand.

Venåsen

Venåsen er representert med tre skifter. Det første er etter Jon Monsen (1751), det andre etter svigersønnen Jørgen Jørgensen (1773) og det tredje etter Knut Knutsen (også 1773). Sistnevnte var den andre mannen til Jons kone.

Av disse tre skiftene var det bare skiftet etter Jon som var et fullt brukerskifte. Fullt brukerskifte er her betegnelsen på et normalt skifte etter en bruker av gården, til forskjell fra kårmannsskifter eller skifter etter unge som ennå ikke hadde overtatt bruken av gården, men som likevel kunne ha noen få egne dyr. Jørgen skiftet gården og delte den mellom to av sønnene sine rett før han døde. Det kan derfor se ut som om han har vært syk, og at sønnene har drevet gården – delvis med egne besetninger. Skiftet etter Knut er et rent kårmannsskifte, det ser ut som om han og kona har levd på den føderåden som hun fikk på skiftet etter Jon. Føderåd var datidens/fortidens pensjonsordning.

Venåsen skulle etter matrikkelskylden være større enn både Nordre Grøndalen og Halbjørshus (seks løbbøl). Men matrikkelskylden ble satt i middelalderen og den gir ikke nødvendigvis et riktig bilde av bruksstørrelsene på 1700-tallet. Skiftene viser i hvert fall at gården gav et lavere overskudd enn de to andre og at den livnærte færre dyr. Det ser da også ut som om driften gikk med underskudd, brukerne her bygde opp gjeld.

Jolem

Her finner vi skifte etter Ole Nilsen (1728) og sønnen Knut Olsen (1746). Ingen av skiftene gir noe helt bilde av bruken av gården, da det første bare gjelder eiendomsretten til denne og det bare er et brukerskifte. Vi ser imidlertid at gården deles i 1715, fra en gård på ti løbbøl til to bruk på fem løbbøl hver. Denne delinga skyldtes stor gjeld som resulterte i at det ene bruket gikk ut av slekta. Størrelsen på det førået Knut forlangte ved skiftet i 1746 var likevel så stort at gården må ha gitt et brukbart driftsresultat også etter delinga.

Markegølo

De to skiftene etter far og sønn Ole Olsen (1742 og 1755) er heller ikke godt egnet til å beskrive gården. Sønnen skiftet mens han ennå levde, han gir fra seg gården, men det ser ut som om han utporsjonerer buskap og penger og beholder en god del selv. Noe som virker naturlig siden han fortsatt har små barn. Buskapstallene er:

Gården var på åtte løbbøl. Det var i utgangspunktet en nokså liten gård i Hemsedal, men bruksdeling på andre gårder hadde likevel gjort den til over middels stor på 1700-tallet. Brukerne her eide samtidig også gården Intelhus på seks løbbøl. Denne drev odelsgutten som voksen inntil faren døde eller ga fra seg Markegølo. Både far og sønn var lensmenn. De var ikke bare blant bygdas fremste menn, de sto også økonomisk i en særstilling. Boet etter Ole de hadde en bruttoverdi på 4344 riksdaler. Av dette var buskapen bare verdisatt til 156 riksdaler, men han hadde utestående fordringer både i Hemsedal og i nabobygdene på godt over 4000 riksdaler. Han eide dessuten ¾ av kongstienden for Hemsedal og kirkene i Hemsedal og Gol (nå på Norsk Folkemuseum). Om vi skal måle verdien boet i kyr, ville dette tilsvart 1200 kyr. En enda bedre målestokk er kanskje at hver av de elleve barna hans bare i arv fikk mer enn verdien av en gjennomsnitts bondefamilies formue.

Løken

Her er det skifter etter Bjørn Bjørnsen (1725) og sønnen Halvor Bjørnsen (1758). Her er det bare det første skiftet som har buskapstall:

Gården er på hele 14 løbbøl, det meste i selveie, og det er sikker og stor velstand her. Selveie betyr rett og slett at de eide gården selv, i motsetning til leilendinger. I skiftet etter Bjørn nevnes det et sølvbelte verdsatt til ti riksdaler og det var 18 riksdaler i rede penger.