Hadde farmor slekt?

Min farmor het Edla Amanda Tiberg Thorsen og ble født i 1874. Hun kom til Trondheim som ung pike og giftet seg i 1899 med min farfar Teodor Elisæus Thorsen fra Inderøy. De fikk tre barn, Anna, Aagot og min far Johan. Hun fikk dessverre ikke oppleve å se barna sine vokse opp. 1912, bare 38 år, døde hun av kreft. Far var da bare seks år. Når vi senere spurte om han husket moren sin, sa han bare at hun var veldig snill. Ellers husket han lite.  

I mange år har jeg vært nysgjerrig på hvem hun var og om det var mulig å finne noen slektninger i Finnmark eller i Finland. Far mente at alle i slekta var døde. Hennes pikenavn var Tiberg. Det viste seg å være et navn som gikk igjen på flere steder i Finnmark. Gjennom en gammel kjøpmann i Vadsø fikk jeg vite at min bestemor hadde en søster, Elisabeth. Hun ble boende på hjemstedet Paddeby og fikk til sammen åtte barn. Den yngste, Olga levde fortsatt og jeg fikk treffe henne hjemme. Det var ikke så mye hun kunne fortelle, men nå visste jeg at farmor hadde familie.  

Det virkelige arbeidet med å kartlegge farmors slekt kunne begynne. Vi fikk låne mikrofilmer av kirkebøker og folketellinger fra Vadsøområdet. Dette var før internett. Det var først i 2018 at brikkene falt på plass, takket være en hjelpsom ansatt på Riksarkivet i Oslo. Senere fikk jeg hjelp av Slekt og Data i Oslo, spesielt om de som dro til USA. Historiebøker om kvensk innvandring, bosetting og livet de levde som fiskere og gårdbrukere har også vært nyttige kilder. 

Tibergslekta 

Navnet Tiberg har utgangspunkt i gården Tiperi som ligger i Karunki i Tornedalen på finsk side av Torneelven. Farmors oldefar, Jacob Pehrsson Nätänen kom fra Kalix i Sverige og han giftet seg med datteren på gården, Brita Stina. De fikk åtte barn. Det var vanskelig tider i Finland. Krig, ufred og direkte hungersnød hadde preget landet gjennom mange år. Det fristet mange til å dra til Norge. Tre av sønnene til Jacob og Brita Stina dro. Det var Pehr, Johan og Nils. Pehr slo seg ned i Kåfjord og jobbet i gruvene en del år. Men han ble drept av et steinsprang inne i gruva. De to andre brødrene Johan og Nils dro til Vadsø. Disse tre ble forfedrene til Tibergslekta i Norge. Det var Nils som ble farmors bestefar.  

Omtrent samtidig var det tre søstre fra Sodankylä i Finland som dro til Vadsø. De var døtrene til Simon Aikio. Marie Helene var eldst og hun og Nils giftet seg i Vardø hvor Nils tjenestegjorde som musketer på Vardøhus festning. Der ble også farmors far, Nils Johan født.  

Etter tjenesten på Vardøhus flyttet Nils og Marie Helene til Vadsø hvor de fikk tildelt tomt i det som ble kalt kvenbyen. Nils var fisker, men også han omkom under tragiske omstendigheter på sjøen. I Kirkeboka står det at han aldri ble funnet. Det var i 1851. Marie Helene var da gravid og som enke fødte hun en datter. 

Tibergfamilien gjorde seg bemerket i byen. De engasjerte seg på ulike måter, blant annet i næringsliv og organisasjoner. Det er også en vei i byen som hetere Tibergveien. Læstadianerne slo seg ned i Vadsø rundt 1853/54. Til å begynne med hadde de ikke eget menighetshus, så Marie Helene tilbød at de kunne benytte hennes hus til samlinger. Tilreisende fikk også overnatte i huset. Det var tydelig at Tibergfamilien var sterkt involvert i Læstadianernes menighetsliv på den tida. 

Oppvekst 

Nils Johan giftet seg etter hvert med Grete Mathilde og ett år før farmor ble født kjøpte de en liten gård i Paddeby, et lite tettsted ved bredden av Varangerfjorden i Vadsø Landssogn. Siden begge foreldrene stammet fra finske innvandrere, ble de regnet som kvener. I hjemmet var språket finsk eller kvensk, men når farmor begynte på skolen, måtte hun lære norsk. Bare noen få år tidligere kom det en instruks som forbød kvensk i skolen.   

Far Nils Johan drev fiske og det var vanlig at fiskerne fikk et gjensidig forhold til kjøpmenn i nærmeste fiskevær. Kjøpmannen utrustet fiskeren og ga kreditt før hovedfiskesesongen, mot at fiskeren leverte fangsten til kjøpmannen. På den måten kunne fiskeren også låne penger til å finansiere bygging av hus og gård. Gjennom dette ble det sosiale skillet mellom fiskeren og kjøpmannen et tydelig forhold om makt og avmakt.  

Huset de bodde i var ikke stort. Det var et typisk varangerhus hvor bolig og uthus var bygd sammen. Det vil si at dyr og folk bodde under samme tak. Farmor var yngst av tre søsken. Eldst var Elisabet, og Frants Gustav var to år eldre enn farmor. Det tragiske skjedde en måned før farmor ble født. Faren Nils Johan ble drept av et vådeskudd. Omstendighetene rundt hendelsen er ukjent for oss. Grete Mathilde ble sittende igjen som enke med tre små barn og gjeld på hus og grunn. Hennes svigermor flyttet etter hvert hjem til dem og ble medeier i gården. Ved siden av fisket dyrket de jorda med blant annet poteter, og de hadde to kuer og to sauer ifølge folketellingen fra 1875. 

Familien levde i enkle kår, og farmor måtte sikkert tidlig delta i praktisk arbeid på gården. Kvenene var kjent for å være dyktige i håndverk og vi vet at moren vevde stoffer. Det kom fram i et brev hun skrev til datteren i 1900. Veving og søm var noe farmor lærte hjemme, og som sikkert la grunnlaget for hennes kunstneriske evner som skredder og maler senere. 

Farmor bodde hjemme til hun var 17 år. Da fikk hun arbeid som kjøkkenpike hos en landhandler i et stort fiskevær i nærheten av Vardø. Kona hans var fra Trondheim. Kanskje var det hun som motiverte Edla Amanda til å reise til Trondheim i 1895? Men det vet vi ikke. Søsteren Elisabeth ble boende i Paddeby, mens broren Frants Gustav dro til USA i 1891. Vi vet at han ble amerikansk statsborger og var gift to ganger og hadde en datter som het Frances. 

Livet i Trondheim 

Vi vet svært lite om hvordan farmor og farfar levde i Trondheim. Farfar jobbet som lagerbetjent og farmor hadde systue med noen elever, ble det fortalt. Et bilde av henne med de tre barna og noen kvinner, viser flotte klesdrakter som jeg regner med har vært hennes verk. Ved siden av å sy for folk, vet vi at hun malte. En gammel ovnsskjerm med vakkert rosemotiv eksisterer fortsatt og sier mye om hennes kunstneriske evner. At hun også malte på glass vises på noen konkrete gjenstander som ble bevart etter henne. Både farmor og farfar var aktivt med i en menighet i Trondheim. Kanskje var det der de traff hverandre?  

Jeg har fortsatt mange spørsmål om hennes liv som ektefelle og mor og hvordan livet deres var, men der stopper historien. Hun døde tidlig og farfar giftet seg på nytt. Det ble derfor få spor etter henne. Det er her en blir minnet på hvor viktig det er å spørre den eldre generasjon for å kunne ta vare på historien.