Et uegte barn
Min farfar, Carl Johan Nilius Nilsen, var et «uegte» barn. I kirkeboka for Kampen menighet i Kristiania står at dette var resultat av moren Marens «2det leiermaal». Faren var oppgitt til å være en Carl Nilsen, ungkar og murer, født 1843. Heller ikke den letteste å finne.
Utgangspunktet for å løse gåten var heller ikke det beste. Min farfar, Nilius, døde allerede i 1920, da min far var bare fem år gammel. Foreldrene hans hadde vært gift i drøye fem år. Det var nok ikke mye som hadde blitt utvekslet av slektshistorie mellom besteforeldrene mine den korte tiden de fikk være gift.
Jakten på Maren starter
Jeg hadde et lite holdepunkt til: En utflytningsattest fra Søndre Odal til Kristiania for farfar Nilius som viste at han ble konfirmert i Strøm kirke i Søndre Odalen i 1901. Utflyttingsattesten hadde han hentet ut da han skulle gifte seg i 1914. Han hadde altså på et tidspunkt flyttet ut fra Kristiania, for så å flytte tilbake.
Jakten på moren Maren startet allerede i 1989 med et brev til Statsarkivet i Hamar med spørsmål om de kunne hjelpe med opplysninger om foreldrene, og ikke minst «pige» Maren Olsen. Jeg antok da at én eller begge foreldrene også kunne befinne seg i Odalen. Statsarkivet kunne ikke hjelpe, men jeg fikk en tilleggsopplysning om at Maren allerede var død ved konfirmasjonen til Nilius. Viktig brikke i puslespillet.
Er det noen som husker Teleslekt? Det var et prosjekt som ble startet i Televerket for å gi sysselsetting til de mange som ble overtallige ved automatiseringen av telefonen. Jeg har en utskrift fra Teleslekt hvor de hentet opplysninger fra folketellingen i 1900 for meg. I folketellingen fant jeg farfar Nilius. Han bodde som pleiesønn på en gård i Odalen, og ble underholdt av Kristiania fattigvesen. Det skulle vise seg å bli et viktig holdepunkt, som først kom til nytte atskillige år senere.
Nye kilder kommer til
Jeg lette høyt og lavt etter Maren Olsen, født 1851, med en adresse på Kampen fra 1886. De første årene var lite materiale søkbart, og det ble derfor sveiving av filmruller og mysing på mikrofiche-kort i Riksarkivets lokaler på Sognsvann.
Men ingen Maren Olsen dukket opp. Jeg skjønte jo at opplysningen om at sønnen var under omsorg av Kristiania fattigvesen var viktig, men jeg hadde i mange år ingen mulighet til å nyttiggjøre meg denne opplysningen.
Ikke før det skulle rives et stort kommunalt bygg i Oslo i 1990, og man tilfeldigvis, midt under rivningen, fant et lager med gamle protokoller fra nettopp fattigvesenet. De hadde ligget urørt i flere tiår, og har i dag fått status nærmest som et nasjonalt klenodium.
Dette var virkelig en sensasjon, og Oslo byarkiv brukte ikke veldig lang tid på å gjøre mange av disse protokollene tilgjengelige. Jeg var ganske raskt på pletten for å få bla i disse på lesesalen. Det var likevel først etter at de ble skannet, og jeg kunne sitte i ro og mak hjemme og granske side for side, at det hele løsnet, og gåten Maren fant sin løsning.
En ekstra bonus fant jeg også: I manntallsprotokollen for Fattigvesenet fant jeg min farfar Carl Johan Nilius. Han var utsatt til en gård i søndre Odalen den 14.7.1900. Det er anført at moren var død og faren var sykelig.
I protokollen er også anført følgende:
«Carl Johan siger i et brev hertil 22/11-01, at han havde det slemt paa Berger. Meget tungt arbeide. Han tjener nu paa Krakerud i S. Odalen Sander St.»
Utsettelsen opphørte 15/12-01 ifølge protokollen, kort tid etter at han hadde klaget over forholdene i fosterhjemmet.
Det var likevel en liten annen opplysning som ga et vendepunkt i jakten på Maren Olsen. I rubrikken «forældrenes navn, stilling» osv. står Maren Olsen oppført som hustru. Videre står det at hun var død, altså før 14.7.1900.
I protokollinnførselen for Nilius var det anført en referanse til en annen innførsel bare noen linjer nedenfor. Store øyne da jeg oppdaget enda et utsatt barn, med de samme foreldrene. Carsten Just Christian Nilsen var utsatt på en annen gård i Odalen, og var altså min fars, til da, ukjente onkel.
Veien videre
Nå ble det plutselig moment i letingen etter Maren Olsen. Tilgangen til fattigvesenets protokoller ga nøkkelpunkter som gjorde det mulig å finne en lang rekke opplysninger. Jeg fant selvfølgelig vielsen mellom Carl Christian Nilsen og Maren Olsen. De ble gift få måneder etter at farfar Nilius ble født. Få år senere ble den «nye» onkelen født. Etter vielsen tok Maren etternavnet Nilsen, og det var nok årsaken til at jeg ikke kunne finne henne noe sted senere. Veien til Marens slekt ble heller ikke lang med de opplysningene som fulgte med i vielsesnotatet, fødested og farens navn.
Maren Otilie ble født i Høland i 1851. Hun var nest eldst i en søskenflokk på seks. I 1865 bodde familien på gården Goro, hvor faren Johan Olsen var «forpagter». Senere er han også oppgitt å være smed. Hans kone, Maria Halvorsdatter, kom fra Trøgstad. I 1869 kjøpte Marens far et gårdsbruk i Trøgstad som heter Aslaksby. Samme år meldte han flytting til Trøgstad for sin 10 år yngre kone og deres tre yngste barn. Maren Otilie var ikke med på flyttelasset. Kanskje hadde hun allerede som 18-åring da begitt seg til Kristiania? Det vet vi ikke, men jeg fant henne i folketellingen for 1875. Da var hun tjenestepike og bodde på adressen Bankpladsen 1 i Kristiania. Dette er den legendariske restauranten Engebret, som står der med det samme huset som den gang. Kanskje arbeidet hun der for selveste Engebret Christophersen? Han bodde også på den samme adressen.
De to guttene til Maren var bare 13 og 6 år gamle da moren døde i 1899 av kronisk nyrebetennelse og lungebetennelse. Min farfar Nilius gikk da på Tøyen folkeskole. Siden barnas far også var sykelig, ble utsettelse på fattigvesenets regning den eneste løsningen.
Det er lite som tyder på at det ble noen kontakt mellom de to guttene og deres far Carl Christian Nilsen. Han døde i desember 1911. I skifteprotokollen står det anført at "avøde, var enkemand, og skal efterlate en søn, hvis navn og opholdssted ikke kjendes. Eide intet, begr. for fattigv. regning."
Dette er en liten historie som kan bekrefte at slektsgåter lar seg løse. Det viktigste er å ha tålmodighet og å ta tida til hjelp. Tida er definitivt på slektsgranskernes side. Nesten hver dag blir stadig nye genealogiske kilder tilgjengelig enten i søkbar form eller som skannede dokumenter.