Få kvinner i økonomisk kildemateriale

– Kvinnene hadde nok en viktigere rolle i samfunnet enn det mange tror. Likevel velger veldig mange slektsforskere å ta for seg mennene i familien først, og det samme med oss som skriver historiske bøker. Kildene er der, men mennene blir dratt frem først, sier Jonny Lyngstad, erfaren slektsforsker og bygdebokforfatter.

I mange kilder finner vi sjelden kvinnene, for eksempel i materiale som omhandler økonomi. Det er fordi det tradisjonelt har vært mennene som har hatt ansvaret for denne oppgaven. Kirkebøkene og folketellingene er derfor de stedene vi finner aller flest kvinner, fra alle klasser og alle deler av samfunnet. Men det er gjerne ikke så mye som står der. For å få mest mulig ut av den informasjonen som faktisk står der, må vi derfor lære oss å lese den på en ny måte, gjerne ispedd litt fantasi og innlevelse.

– Om man ser i folketellinga fra 1865 og det står at det bor 15 personer på en gård vet vi at det var mye å gjøre. Både i hus, fjøs og på markene. Kvinnene deltok aktivt i alle deler av denne prosessen. Det var tidlig opp og seint i seng. Ute ved kysten var det kvinnene som hadde hovedansvaret for alt arbeid på gården, mennene var jo ute på havet eller fjorden på fiske, sier Jonny Lyngstad.

Bruk titlene

I folketellinger står gjerne kvinner oppført med ulike titler, dette gjelder også helt «ordinære» kvinner. Om vi går disse nøyere etter i sømmene kan man gjerne få litt mer kjøtt på beinet til en person vi ikke har så mye informasjon om.

– I folketellinger fra 1800-tallet kan kvinner for eksempel stå oppført som meierske, budeie, fjøsjente, barnepike og hushjelp. Den informasjonen må vi bruke for alt det den er verdt. Om ei jente var meierske, hadde hun kanskje gått på kurs for å lære dette yrket. Da kan man lete i protokollene fra meieriet hun var ansatt ved og se om du finner noe informasjon om henne der.

Om man forsker på en fjøsjente, barnepike eller hushjelp kan man sette seg inn i hva som var typiske arbeidsoppgaver for noen med en slik jobb. Da vil vi finne ut hvor viktig et slikt arbeid var for at hjula skulle gå rundt på en gard. Man kan også se hvor vedkommende var ansatt. Om du var ansatt som hushjelp i en by, var gjerne arbeidsoppgavene annerledes enn på bygda, sier Jonny Lyngstad, og løfter frem skifter, avhør og fattigvesen som andre kvinnerike kilder. De to første finnes i statsarkiva, mens protokollene til fattigvesenet som oftest finnes i de kommunale arkivene, sier Jonny Lyngstad.

Unge mennesker kan være vanskelige å finne

På spørsmål om hvilke kvinner som er vanskeligst å finne, vil Lyngstad heller trekke frem en spesifikk aldersgruppe fremfor enn samfunnsgruppe.

– Det er ofte vanskelig å finne ut hva som skjer med folk fra de blir konfirmert til de blir gift. Hvor de er og hva de gjorde. Dette skyldes at det er så langt mellom folketellingene i Norge. Folk var mobile også før, og reiste ofte ut for å jobbe eller tjene som det egentlig het. Om de gjorde det, men man ikke finner dem i folketellinger og kirkebøker i denne perioden, kan man se i skatteprotokollene. Dette er ei lite brukt kilde som man finner i de kommunale arkivene. Det er veldig morsomt å se hva oldemor tjente i jobben sin. I enkelte prestegjeld finnes det også kommunikantprotokoller. Dette er en opptegnelse av alle som gikk til alters i et prestegjeld, som oftest to ganger for året. Her kan vi finne ut hvor man tjente og dermed oppholdt seg før man gifta seg.

Hvordan finner man Anne Olsdtr.?

Mange sliter også med å finne personer som hadde veldig vanlige navn, som Anne Olsdtr. Hvordan finner man egentlig henne?

– Her har jeg egentlig ikke noe godt råd. For av og til er det som å lete etter den berømte nåla i høystakken. Men en liten trøst er at personen dukker opp slutt, man må bare ha tålmodighet. Av og til kan det da være lurt å gjøre et nytt forsøk når mer materiale er digitalisert enn det gjorde sist man leita etter henne. Vær også oppmerksom på at man ofte var lite nøye med å registrere navnet sitt korrekt, det kommer an på hvem som førte det inn i protokollen. Anne kan for eksempel stå som An, And, Anna og Ane, mens Bergitte kan så registrert som alt fra Birgitte til Berit, alle tenkelige varianter med eller uten h. Da må man bruke hjelpetegn, trunkeringstegn, når man søker for å få opp flest mulig alternativ, sier Jonny Lyngstad.

Toppbilde: Foto: Ferdinand Lorentz Prall Elster / Oslo Museum