Min farfar med sine tre barn på sin daglige badetur. Bildet er tatt 2. juledag 1925 rett utenfor huset der de bodde.
Litt vanskelig å se, men rett ved farfar sin venstre skulder går det en hvit mast. Det er signalstasjonen til fyrtårnet.
Jeg har alltid visst at far var født i Anyer (Anjer) på Java i Indonesia og at hans far var los der nede. Mer har jeg aldri visst, enten fordi jeg ikke spurte eller fordi far ikke ville fortelle. Det får ingen vite nå.
Hvem var Erik?
Da jeg ble pensjonist ønsket jeg å finne ut mer om dette. Det første jeg fant var at min farfar, Hans Albert Sem, hans kone, Alfhild, og hans sønn, Erik, ankom Ellis Island i New York 25.12.1917 på transitt til Java. Ikke visste jeg at min farfar hadde en sønn som het Erik og som på det tidspunktet var åtte år! Jeg viste også at han ikke kunne være deres felles sønn, for farmor og farfar traff hverandre i 1916 og giftet seg i Kristiania i 1917. Farfar kom hjem til Norge på besøk i 1916 og møtte da min farmor. Erik var ikke nevnt, men han har tydelig vært sammen med farfar i Norge, for han reiste sammen med farmor og farfar fra Kristiania i 1917.
Etter en spørrerunde til mine søskenbarn fikk jeg samme svar fra alle, unntatt en. Ingen hadde hørt om Erik, men en av mine fettere trodde imidlertid han hadde noen bilder av en som het Erik. Da han fant albumet dukket det opp flere bilder fra Anyer, som ligger på vestkysten av Java, av familien, tjenerstaben og omgivelsene. Her var det bilde av Erik og det sa oss en del om hans opphav.
De fleste bildene har tekst på baksiden, til dels mye tekst på enkelte, som bildet over. De fleste var også datert, men om det var når de var tatt eller da teksten ble skrevet er ikke godt å vite. Disse bildene, som antagelig er sendt til Norge i forbindelse med jul eller en annen anledning, har vært en av mine viktigste kilder i det videre arbeidet.
Hjelp fra nederlandsk slektsforskning
Java og Indonesia var den gang nederlandsk koloni og gikk under navnet Nederlands Øst-India. Samtidig med at disse bildene dukket opp og kom meg i hende skrev jeg en e-post til Central Bureau voor Genealogie (CBG) i Nederland for å høre om de hadde noe skriftlig tilgjengelig på min farfar og hans familie.
Jeg fikk etter hvert tilbakemelding om at de hadde funnet noe. På grunn av problemer med dataoversendelse fikk jeg alt i papirformat. Det var kopier av adressebøker for forskjellige år, med oversikt over fødte, gifte, døde og hvor de bodde de aktuelle årene. De hadde ingen tilsvarende registrering som vi har i kirkebøkene, bare en informasjon i avisen og i diverse adressebøker eller tilsvarende oversikter over aktuelle hendelser. Dette måtte de antagelig sørge for å gjøre selv. I disse papirene fant jeg registrering av fødselen til både min far, tante og den «ukjente» Erik. Men ikke noe om min yngste onkel som også ble født der nede. CBG sendte også en nettadresse til skannede aviser og tidsskrifter fra Nederland og koloniene, utgitt på den tid og frem til 1995. Selv om all tekst er på nederlandsk har jeg funnet mye interessant. Fortsatt finner jeg ny informasjon.
Etter hvert ble Erik en «utfordring» som resulterte i mange spørsmål, bl.a.: Hvor var han blitt av? Hvorfor visste ingen noe om han? Hadde han etterkommere? I håp om å få svar på disse spørsmålene kontaktet jeg til slutt en nederlender i Oslo som hadde hjulpet flere i omtrent samme situasjon. Han ble veldig interessert, men fant heller ikke ut noe mer.
Hva har jeg funnet ut?
Jeg vet at min far var 12 år da familien kom hjem til Norge i 1930. I denne prosessen har jeg også funnet ut hvorfor de reiste hjem – de skulle på besøk. De bodde i nærheten av fyrtårnet i Anyer, mot Sundastredet mellom Java og Sumatra. Rett utenfor kysten ligger Krakatau, en vulkanøy. Den hadde et utbrudd i 1883 som førte til en stor tsunami som blant annet knuste fyrtårnet. Fyret ble bygd opp igjen i 1886 av nederlenderne.
I 1928 var det frykt for at vulkanen skulle komme med et nytt utbrudd og alle utlendinger ble evakuert til Jakarta, nord på Java. Antagelig bestemte de seg da for å reise hjem en tur mens Erik «passet forretningen». Det ble ikke noen tilbakereise – min farfar ble syk, antagelig gulfeber, og døde i Oslo i april 1936.
Forhåpentligvis hadde min farfar og Erik brevkontakt med hverandre så lenge de levde. Dette vet vi heller ingen ting om. Jeg vet i hvert fall at i dødsannonsen til min farfar er Erik ikke nevnt. Jeg tror ikke nødvendigvis det betyr at han allerede var død, men at min farmor ikke fant det nødvendig å nevne ham. Ingen av barna visste nok hva som sto i annonsen.
Av de tre barna, vet vi at bare den yngste hadde et sterkt ønske om å reise tilbake for å se hvordan det så ut der. Han kom ikke så langt, dessverre. Det kan hende det var derfor han vervet seg i FN sine fredstyrker og var i Korea et par perioder mellom 1950 og 1952.
Jeg har i løpet av tiden funnet ut at min farfar bodde på Java i nærmere 40 år. Han var skipsoffiser og registrert som kaptein. I hans ruller står det at han i 1891 ba om fritak «for å søke hyre utenlands». Etter det har jeg ikke funnet ut hvor han har seilt eller når han fant det for godt å ta en «tur» på land på Java. Jeg har også funnet ut at han i en periode prøvde seg på teplantasjer på Java, enten som deleier eller som forpakter. Det meste av sin tid har han helt klart bodd i Anyer og stort sett livnært seg som privat los og skipsagent for et større nederlandsk firma. Jeg vet ikke om han hadde vært hjemme i Norge og besøkt sin familie før han i 1916 tok med seg sin sønn Erik.
Etterkommere på vandring på Java
På bakgrunn av alt jeg hadde funnet, spesielt bildene og beskrivelsene på baksiden av dem, bestemte vi oss for å foreta en familiereise for å besøke min fars oppvekststed. Vi ønsket å se de stedene vår farfar hadde bodd og oppholdt seg. Det var helt klart at de hadde bodd rett i nærheten av Anyer fyrtårn da farfar kom tilbake med en kone i 1917. Jeg håpet å treffe eldre folk i området som kunne huske at det hadde bodd europeere der tidligere. Min farfar var den eneste europeeren i området i lengre tid og han ble tydeligvis mye brukt som los i Sundastredet, i hvert fall i nordvest mellom Anyer og Jakarta. Det første sporet av han på Java, er helt sikkert fra 1896. I august det året reddet han seks amerikanere fra den visse død i Sundastredet. De var om bord på handelsskipet «Govenor Goodwin» som sank etter at farfar hadde fått alle om bord i redningsbåten sin. For den bragden fikk han tilsendt gullmedalje i posten fra daværende president i Amerika, William McKinley.
Vi var fire søskenbarn, av syv, som i oktober 2017 reiste til Java for å oppleve stedet hvor våre fedre var født og se hva vi fant angående Erik. Før vi kom til Anyer hadde vi tilbrakt noen dager oppe i fjellene sør for Jakarta der de fleste teplantasjene var. Det var ikke mulig der å finne ut om vår farfar hadde vært i nærheten der, men vi antar det.
Da vi kom til Anyer tilbrakte vi en hel formiddag ved fyrtårnet, og fikk omvisning i det som i dag var tilgjengelig for publikum. Fyrtårnet var automatisert, men vi fikk beskjed om at alt som var av dokumentasjon fra drifta av fyrtårnet var bevart i Jakarta. Der var det også informasjon om alle som bodde i området på den tiden fyrtårnet var i manuell drift. Vi hadde med våre gamle bilder fra området, med den norske teksten bakpå. De var imponert da de så datoen bildene var tatt og også bildene med folk, båter og omgivelser. Da de så bilder av Erik, og vi sa at han ikke ble med hjem til Norge, lurte alle på om vi hadde familie der nede. Det kunne vi verken bekrefte eller avkrefte, men vi var interessert i alt som kunne belyse situasjonen. Vi spurte blant annet om det fantes eldre folk i område som hadde bodd der i hele sitt liv og som vi kunne kontakte. Det visste de dessverre ingen ting om. Vi hadde også vurdert å kontakte en lokalavis for å få en omtale og forespørsel. Det ble det ingen ting av.
Vi bodde ca. 12 km fra fyrtårnet, men kunne se det lyse hver kveld. Vi hadde også den samme utsikten både mot Krakatau og Sundastredet som far og farfar. Farfar hadde sendt hjem bilder fra sin veranda mot dette stredet og beskrevet nøyaktig hva han så. Dette var lite interessant lesing her hjemme, men det fikk mening da vi fra vår veranda på hotellet kunne kjenne igjen alt han skrev. Navnet på øyene var også kjent for hotellets personale.
Vi dro så til Jakarta i håp om å finne opplysningene om fyrtårnet i Anyer. Sjåføren vår var veldig ivrig på å følge oss til det rette stedet, men vi ble bare sendt fra sted til sted. Jeg hadde på forhånd ikke så store forventninger til at vi skulle finne noe. Jeg regnet med at det var noe vi måtte gjøre hjemmefra. Dette er en jobb som fremdeles gjenstår, men vår sjåfør har lovt å hjelpe oss i Jakarta dersom det blir nødvendig.
Etterord
Min onkel var bare åtte år da han kom hjem til Norge og han er den eneste som har fortalt noe til sine barn. Hans sønn, som var med på turen, var veldig opptatt av om det han hadde fortalt til dem kunne ha rot i virkeligheten. Det fikk han bekreftet. Faren hadde fortalt særlig om slanger og ville dyr som oppholdt seg der i området.
Etter turen har vi fått mye mer kunnskap om området der de bodde og vi ser ikke på det som noe fjernt mer. Vi følger med på det som skjer der, og flere av oss kan godt tenke seg å reise tilbake om vi finner ut mer om Erik sitt endelikt. Min søster har mange barnebarn og hun har laget en bildebok til dem med dette temaet.
