I oljebransjen kaller man det landbaserte arbeidet med alt utstyr til oljeboring og produksjon for oljeservice. På samme måte kan man vel kalle den landbaserte del av hvalfangstindustrien for fangstservice. Det var verksteder og utrustning i alle Vestfoldbyene. Selv om enkelte Vestfoldinger mener at fylket er det største i verden, så ligger byene nær hverandre, og hverken flotte grasplener, eller arealstørrelse var Vestfolds sterke side.

I Slekt og Data Vestfold har vi i noen år fått lov å skanne og legge ut materiale fra hvalfangstselskapene i Vestfold. For historieinteresserte mennesker er dette helt eventyrlig. Mannskapslistene som allerede ligger ute kan, for den uinnvidde virke litt kjedelige, men for en slektsforsker er de helt fantastiske.

Hvor finner man ellers lister over en så stor del av den mannlige befolkning som nettopp her. Å dra en sammenligning med sjøinnrulleringen og folketellingene er nærliggende.

Helt fra den oversjøiske sjøfarts start på midten av 1800tallet, der alle ble rulleført, skal det ikke underslås at en hel del sjøfolk ikke er ført noen steder. De står ikke i noe register eller protokoll. Ungguttene som ikke hadde en gårdpart å gå til, gikk heller ikke til et hyrekontor. De kjente kanskje en skipper nede i havna, så de gikk direkte.

Skipperen var kanskje en nabo og partsreder, som ikke skrev ned når nabogutten ba om jobb. Rulleføringen ble litt tilfeldig. Rulle er en protokoll som ble ført, for å holde orden på folk man hadde i arbeid eller tjeneste. Noen står i de gamle militære rullene, eller står i gammelt materiale som ligger igjen etter hvalfangsten; men…..

Hvalfangstrederiene var sine egne hyrekontorer. Man finner selvfølgelig hvalfangerne i sjøinnrulleringen, men mange, særlig de som hadde vært hos selskapet tidligere, fikk jobben eller kanskje en tilsvarene igjen i neste sesong.

Den gjeveste jobben på feltet var hvalskytter. Da tjente man de virkelig store pengene. Skytteren var nesten alltid skipper på hvalbåten han jobbet på, og han ble selvsagt kongen på haugen, eller på hvalbåten.

«Førstereisen» hadde mange lange arbeidsdager, og lang opplæring foran seg, skulle han nå så langt. Inntrykket man sitter igjen med, etter en oppvekst i en hvalfangsttid er at vil man bli hvalskytter, så var det fint å ha en hvalskytter til far.

Ser man bort fra offiserene på båten, de var en del av skipperens nære medarbeidere, så var flenser en jobb med en god part og ikke minst høy status. Det var alltid hard jobbing som la grunnlaget for en hvalfangstkarriere, så var man skytter eller flenser var man en virkelig hvalfanger og et skikkelig mannfolk. Kan gjerne føye til, særlig når man kom hjem til Vestfold etter endt sesong, og kunne ta del i det sosiale livet. Ja, hele sommeren var preget av hvalfangstflåtens løsslupne tilstedeværelse.

Som næring var det mye penger i hvalfangsten, for den jevne arbeider var det ikke alltid så bra. «De harde 30åra» var også harde på sjøen, men likevel var livet, tror jeg, langt bedre som hvalfanger, enn landkrabbe. Man hadde en anstendig lønn, i motsetning til de menneskene som måtte bli igjen på land, der arbeidstilgangen var langt dårligere.

Rederiene har også vært særdeles flinke til å føre det vi i dag kaller kilder, det være seg mannskapsbøker eller lønningslister.

Slekt og Data Vestfold har nylig lagt ut mannskapsbøker og lønningslister for rederiet Kosmos og Jahre. De spenner fra 1929 til 1968. (unntak 1940 – 1945.)

Her er mannskapene ført i bøker med 300 til 350 sider og vanlig linjeinndeling, så i en slik bok kan det være ført inn nærmere 3500 mannskaper. De går over flere år, så samme navn kan stå flere ganger. De første sidene er et slags register, men det står bare hvilke båter boka gjelder for.

Man kan lese nummer og navn på mannskapene, det står også adresse, part og månedslønn. I anmerkningsrubrikken står navn og adresse på mottaker av trekket, som kan være mor og far eller kone. Av og til står den hjemlige bank som mottaker. Det er rett og slett bonusopplysninger som kan hjelpe en slektsforsker på veien.

Fem av bøkene stopper i 1940. og de er ikke ført senere. Antagelig er båten havarert eller solgt. En av bøkene startet i 1939 og ble avsluttet i 1953, men adressen til de innførte er ikke tatt med i krigsåra, heller ikke trekket, kun den fastlønnen de hadde. Antagelig er det mannskaper som gikk inn i en jobb på høsten i Sandefjord, men endte opp som krigsseilere, eller uteseilere.

Da 2. verdenskrig startet, så fikk Kosmos og alle rederiets kapteiner et stort problem med sine reiseruter og sin tilhørighet til rederiet. Jahre som tidligere var mer redd kommunismen og Sovjet, enn «det tredje riket», måtte fin-navigere mellom politiske krav, både fra den norske naziregjering, Tyskland og England. Skipperne i Kosmos var derimot gode og lojale nordmenn, så båtene som ikke allerede var oppbrakt, ble etter hvert med i verdensrederiet Nortraship. (Norwegian Shipping and Trade Mission)

Det ble en merkelig tid for rederiene. Tidligere hadde man konkurrert langt hardere med sine kolleger i bransjen, og man hadde drevet forretning med hverandre. Nå måtte man drive konkurranse med helt andre parter, da gjerne England og USA, der alle hadde en stor, men felles fiende.

Mannskaps og lønningslister fra Kosmos i de fem krigsårene er ikke lagt ut ennå, men de er skannet og trenger bare litt etterarbeid, så kan de også leses på nett.

Materialet er interessant, men også de tre fredsåra etter, for det viser i tillegg litt av forholdet og samarbeidet man hadde med Nortraship. Det var fortsatt Kosmos som eide sine skip, men de var overført og operert av Nortraship. Etter krigens slutt så man en stor strøm av mannskaper som ville hjem for å feire freden; men det kunne ikke rederne godta. Båtene ble liggende, uten mannskaper, der de tilfeldigvis lå da fredsslutningen var et faktum. Transport av krigsmateriell var slutt, men flåten måtte jo sørge for at varer for det sivile marked igjen ble tilgjengelig. Soldater verden over var heller ikke kommet hjem.

For oss slektsforskere var dette en fin tid. Mannskapene hadde i krigsåra skiftet arbeidsplasser flere ganger. Så nå begynte alle pengespørsmål, avregninger, kontroller, glideskalaer, og kanskje parter fra uoppgjorte saker å dukke opp på de riktige stedene – endelig syntes mange. Det var avregninger mot Nortraship, mot Norsk innskudd og trekk, mot andre rederier og vice versa.

Her trengs en liten oppklaring: Det norske Innskudd og trekk-kontor for sjøfolk, er Nortraships bankavdeling. Kontoret ble benyttet til både pålagt og frivillig trekk og sparing. Siden uteseilerne ikke kunne bruke de hjemlige institusjonene, så sier det seg selv at dette ble en stor avdeling. Går man inn der, så vil man finne personalmapper på alle som brukte avdelingen. Mappa kan også ligge i Nortraships hovedarkiv i Riksarkivet. Dette arkivet er på 1700 hyllemeter, og det ligger ikke på nett. Her trengs profesjonell hjelp.

Hvis man dukker ned i materialet til Kosmos, så er mulighetene for å følge en ane veldig god. Særlig hvis man ikke vet hvor en bestefar tok veien, så kan man ved å følge pengestrømmene, for det var penger det dreiet seg om, kanskje finne hvilke andre arbeidsplasser denne bestefaren hadde hatt.

I Sandefjord var det flere rederier. Thor Dahl var et av dem som man da ganske sikkert vil ende opp i. Her har man også mye materiale å lete i, som mannskapslister fra 1948 til 1966. Går man lenger inn i dette arkivet kan man se i originalpapirer, som for eks. oppgjør med Nortraship eller erstatningsregnskap med rederiet Bryde & Dahl. Følger man en rød tråd i slektsforskningen, så vil man alltid komme et hakk videre. Disse røde, løse trådene vil også føre en slektsforsker til andre byer og fylker, for eks. Haugesund. Man kan også trekke trådene til Larvik, til Hvalfangstselskapet Atlas A/S, som etter 1930 ble et Thor Dahlselskap. Man ser hvor nært den norske flåten jobbet sammen.

Et par tre andre kilder jeg vil nevne, som er tilgjengelig på nett er: Warseilors.com (Siri Lawson, opprinnelig norsk), Sjøhistorie.no (diverse sjømannsforeninger) og Krigsseilerregisteret (Arkivet freds og menneskerettighetssenter).

Hyrekontrakter

For å illustrere den Klondykestemning som alltid har ligget i hvalfangstindustrien, så vil jeg vise et par kontrakter som jeg har funnet etter min far. Han var en gjennombarket hvalfanger, og reiste ut første gang i 1924 - 25. I flere sesonger var arbeidsplassen hans smia på hvalstasjonen Deception eller Sydsjetlandsøyene i Sørishavet, hos rederiet N. Bugge, men etterhvert tok han jobb som flenser på kokeriet Suderøy fra Haugesund, en toppjobb i hvalfangsten, så han var nok et skikkelig mannfolk.

Forøvrig ble Suderøy overtatt av Jahre etter krigen. Igjen et bevis på godt samarbeide rederne imellom.

Det ser nesten ut til at dårlig arbeidsforhold trigget eventyrlysten til våre hvalfangere. Dette er fra Deception hvor de trakk hvalen opp på en plan av treplank. En hvalfanger står og sliper sin flensekniv. Verktøyet var viktig, så de hadde også et håndbryne i lomma, som alltid kom fra brynesteinsbrudd i Telemark.

Stedet der slipesteinen og vinsjen er plassert er ankeldypt av vann, olje og graks, eller hvalens mageinnhold. Støvlene hans er antagelig gjennomtrukket av olje. De brukte ikke gummistøvler, men høyskaftede, gammeldagse støvler av lær.

Det fortelles historier om at hvalfangerne lot støvlene være på – også i senga. De var så vanskelig å få av at man ventet med det til strømpene inni var slitt bort. Huden var likevel bløt og smidig av alt hvalfettet, om enn litt møkkete.

Slekt og Data Vestfold har som jeg håper dere skjønner, lagt ut mye materiale, men er langt fra i mål. Så følg med på nettsidene. Vi legger ut nye ting hele tiden. Vil man lese de originale dokumentene, så er Vestfoldarkivet et fantastisk sted for både hvalfangsthistorie og annen Vestfoldhistorie.

Kilder:

Audun Tjomsland, Anders Jahre – hans liv og virksomhet.

Vestfoldarkivet, Sandefjord, Morten Thorvaldsens og forfatters bildearkiv.

Mannskapslister - AS Kosmos