På 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet var det ulikt lovverk for bykommuner og landkommuner. I 1845 ble den første alminnelige bygningslov vedtatt. Den var bare gjeldende i bykommuner og en stripe på 75 alen (ca. 47 meter) på utsiden av bygrensen, men loven kunne også settes i kraft for forsteder til byer og større tettbebyggelser. Der loven var gjeldende skulle det opprettes bygnings- og reguleringskommisjoner som skulle forestå planlegging av gater og plasser, og det ble gitt mulighet for ekspropriasjon av grunn for anlegg av gater og veier.

Ved ny lov av 1869 ble det åpnet mulighet for at bygningsloven også kunne innføres i hele landkommuner, som da fikk status som bygningskommuner. I slike kommuner ble det etterhvert nødvendig å ansette en person med teknisk kompetanse som hadde ansvaret såvel for arbeidet med byggeprosjekter, som for de tekniske anlegg. Vedkommende fikk gjerne betegnelsen kommuneingeniør.

1. januar 1966 trådte det en ny bygningslov i kraft, og for første gang ble bygningsloven gjeldende for hele landet.

Kilde: Wikipedia - Kommuneingeniør

For Sandefjord Kommunes vedkommende er det bevart forhandlingsprotokoller for Sandefjord Bygningscomission/Bygningsråd fra 1886 og journaler for Stadtkonduktøren/Bygningsrådet fra 1910. Slekt og Data Vestfold har i samarbeid med Sandefjord kommune digitalisert disse protokollene, som vil være av stor slekts- og lokalhistorisk interesse.